«(….) Nå så jeg akkurat på at samboer 1 strakk ut lakenet så det ble glatt, og nå tenker jeg at jeg egentlig bare kan ta det jævla lakenet og DRUKNE i det. Livslysten forsvant med skrukkene i lakenet hennes for å si det sånn. Og det der skal jeg klare i morgen? LOOOL
Nei, dere. Hyggelig å snakke med dere igjen. NATTA, opp kl 6.00! Hurra!»
Sånn avsluttet mitt første militære innlegg, datert 18. mars 2010. Søttende – altså i dag, for seks år siden, var dagen jeg ankom rekruttskolen på Madla med tog fra Oslo. Tenk at det har gått seks føkkings år siden innrykk. Jeg nekter nesten å tro det! Ordrenekt!
Jeg kaster et tusenmetersblikk over skulderen og har så mye gode minner å se tilbake på. Krigens krav på rekruttskolen. Kompaniløpet, hvor jeg fikk et vendepunkt midt ute i løypa der – det var «fiks det – eller dra hjem», jeg husker jeg tenkte det, jeg tenkte at det her GÅR ikke, jeg er ikke fysisk i stand! Men så kjempet laget mitt videre, vi mestret og vi vant. Kjempe, mestre, vinne. Og den mestringsfølelsen og det samholdet jeg opplevde uti løypa der? Det var den som fikk meg til å bli.
Foto: Anja Storbråten, 2011
Jeg har så mange minner. Samholdet, da jeg lå på vakt under øvelsen på Evjemoen og fikk en busk til å bli rittmester, eller da jeg løp på meg beinhinnebetennelser og nailet 3000 meteren på under femten minutter. Det skjedde faktisk, tenk at jeg klarte det! Jeg har så mange minner fra tiden etter rekrutten óg, fra Norgesturnéen min som rekrutteringsassistent, midnattssola på Andøya, da jeg vant i den uformelle kneppe knappetelt-konkurransen med basetroppen, fra da bloggen min ble oppdaget og applaudert av uniformerte fordi den nådde ut til jenter om livet i grønt, fra jagerflyet jeg designet (!), fra da jeg fikk sitte i en CV90, helikopter, ubåt (!), fra alt jeg fikk oppleve og alt jeg lærte om meg selv underveis, og alle solskinnshistoriene er én side ved det, den andre siden bader i lange, mørke skygger. Som da jeg satt og designet en plakat om et flyshow på Andøya, og vi fikk beskjed om at et Hercules hadde kræsjet i Kebnekaise. Det gikk så inn på meg (klikk). Jeg la fra meg Indesign den dagen og tenkte så jævlig urettferdig. Her sitter jeg og skal reklamere for et show, et flyshow med samme typen fly som….. Jeg kjente en så stor sorg rundt hele ulykken, og slet med å da forestille meg hvilken sorg de etterlatte da måtte ha. Jeg tenker på dem i dag også. For det er fire år siden tragedien var et faktum.
Nei, Forsvaret. Du er et enormt kapittel å se tilbake på. Og jeg lurer på hvem og hva jeg ville ha vært uten alt jeg fikk oppleve, erfare, mestre og føle på takket være deg. Jeg er så glad for at tilfeldighetene ville at jeg dro til Madla den 17. mars 2010. Og jeg er så glad for at Heimevernet i dag sørger for at jeg aldri kommer meg ut derfra igjen. I hvert fall ikke før jeg bikker gammel.
Jeg vet mange av dere har hengt med siden FØR jeg ble militær, herregud – hvor kult, egentlig, men det jeg skulle spørre om: leste du bloggen min da jeg var i militæret? Hva husker du best?
(Alle innleggene mine fra tiden i Forsvaret finner dere her. Beklager at noen bilder ikke passer til innleggene og sånt, de ble slettet en gang og nye bilder har oppstått i samme navn i senere tid, så nå det er bare surr… Konsentrer dere om teksten, dere! Heh)
Jeg har dessverre ikke fulgt med siden før militæret, men jeg elsker å lese om det nå i ettertid (og i nåtid, siden du fortsatt driver på). Jeg skrev selv AKKURAT et innlegg om hvor jeg var for seks år siden, og det var i Dublin og drakk øl, basically…
Hei!
Jeg leste bloggen din da du var i miltæret, og har nylig gjenoppdaget den.
For 2,5 år siden møtte jeg opp på sesjon med et positivt inntrykk av Forsvaret, uten at jeg helt visste hvor det kom fra. Sa at jeg var kjempemotivert, for å sikre at jeg kom inn, og endte i Sjøforsvaret. Nå som jeg er leser igjen, har jeg skjønt at det inntrykket kom herfra.
Du ufarliggjorde førstegangstjeneste på mange måter; at man ikke nødvendigvis trengte å løpe like fort eller bære like mye som gutta, og likevel kunne gjøre en god innsats.
Jeg stortrivdes, og dimma etter et supert år i førstegangstjeneste i sommer.
Takk til deg og bloggen din for at jeg turte!
Jaa, jeg begynte å lese bloggen din da du var i militæret! Husker at du løp 3 kilometeren 🙂 Tror faktisk jeg fant bloggen din via en kommentar du hadde på livingdoll sin blogg, haha. Fast leser siden!
Leste ikke bloggen din da du var i militæret, men har lest innleggene etterpå, og måten du skriver på får meg til å angre på at jeg ikke meldte meg alikevel.
Jeg har lest bloggen din siden litt etter at du kom inn i militæret 🙂
Har fulgt bloggen din siden du kom på rekruttskolen, og det førte til at jeg også var i førstegangstjenesten. Føles rart å tenke at det er 6 år siden! Husker jeg satt på videregående, så fant jeg bloggen din og ville ikke slutte å lese.
Må innrømme at jeg ikke leste bloggen din før du dro i Forsvaret, men at jeg derimot pløyde gjennom ALLE innleggene dine om Forsvaret før jeg dro inn selv… Så jada, du kan trygt si jeg har satt pris på skibleriene dine! Ikke bare gjorde det at jeg fikk troa på at jeg kanskje turde å dra, men til og med at jeg turde å ta meg litt vann over hodet og søke befalsskolen. Og gjett om jeg er glad for det nå! Har kommet meg gjennom to og en halv måned så langt, og selv om det er tøffe tak elsker jeg det. Så tusen takk for inspirasjonen!
(Ikke bare til livet i grønt (eller blått, da), men også på så mye annet!)
Jeg husker ikke når og hvor jeg fant deg første gang, men det første jeg husker jeg leste var at du hadde designa jagerfly. Så himla tøft! Og enda kulere ble det da akkurat DET flyet suste over meg en sommerdag vi holdt på med forefallende arbeid bak låven og jeg kunne hyle at «Ååå, jeg veit hvem som har tegna det flyet der! Det er SuperMarie!!!» 😀
Haha åååh, SÅ GØY! <3 Den tiden var så magisk! Takk for at du fremdeles henger på <3