Kettlebell

Husker dere at jeg fortalte dere om den gang jeg forvillet meg inn på en time med cardio – og alt gikk til helvete? I går hadde jeg en sånn time igjen. Ikke fullt så ille, men ganske.

Jeg har jo på Day Zero-listen min at jeg skal prøve ut fem nye timer på treningssenteret, som jeg aldri har prøvd før. I går var min første – Kettlebell. Jeg har jo vært innom det før, i militæret blant annet, og kan konseptet, men forskjellen var at de gangene jeg har trent det før har det vært meg og kettlebellen. Meg og jernkula. Denne gangen var det en sal full av mennesker – og enda fullere av kettlebells. Og det preget hvert eneste minutt av de 60 minuttene jeg skulle stå der inne og slenge rundt på faenskapet.

-2


(Så optimistisk før timen vettu. Stakkars.)

Min første bekymring da timen var i gang var å skulle få noens kule i hodet, knuse hodeskallen, falle om og dø. Jeg har ikke engang rukket å tenke over hva det skulle stått i et eventuelt testamentet! Og der stod jeg, i en full sal hvor hver eneste en av oss stod og skulle slenge rundt på alt fra åtte til fjorten kilo i blykuler (eller hva det nå er de er laget av), og «vær løs i grepet» mante instruktøren, og jeg sperret øynene opp øyeblikkelig og stirret på en etter en i speilet foran meg, så langt det går an å stirre når du har minus to i styrke og står der uten briller som et nek, for å se etter potensielle slepphendte. Det var min første bekymring.

Min andre var frykten for å knuse noen andres skaller, slå ut tenner, sende kettlebellen i speilet, miste den på tærne, alt som kan gå galt rullerte i hodet mitt. Og bekymringen ble ikke noe mindre når vi skulle gå sammen i par, og en og en skulle slenge på kula – ned mellom beina og opp i været, og etter tre gjentakelser skulle makkeren stelle seg opp foran (!) den som stod og slang på kula, og gi den et dytt på vei ned for å skape mer tyngde i øvelsen. Sikkert effektivt, men herregud, da?! Jeg turte ikke engang å se på den stakkars jenta som stod foran meg, fullstendig angst for å glippe kula på vei opp sånn at hun fikk den midt i trynet.

Det tredje (ja, det kommer mer) var en øvelse jeg ikke husker hva het, men som gikk ut på å slenge kula med èn arm opp til brystet og la den dunke mot baksiden av håndleddet, og så derfra og videre opp i været på strak arm. Her var det så mange faremomenter at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det første var at jeg følte jeg knuste håndleddet hver gang vi spratt opp og den dunket mot armen. Kula mi var altfor tung, men det fantes ingen lettere, og sta er jeg jo, så jeg nektet å gi meg og bare stå og se på, jeg holdt det gående og følte kettlebellen hadde fullstendig overtak på meg, og jeg lurer på hvilken farge armen min har i morgen. Det andre var at vi ble bedt om å ta i med beina også – eksplosiv kraft – når kula skulle over hodet, og den krafta dét skapte kunne fort ha tatt med seg et helt fjell i farta, og min altfor tunge kule flyttet meg milevis rundt til alle kanter ved hver repetisjon, med meg hengende etter. Og nå begynte folk rundt meg å bruke TO kuler i øvelsen, og jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på gulvet og bare få det overstått. Sleng kulene på meg, bli ferdig!

-1


(Dere ser det ikke, men det var en foss der – på andre finger fra venstre. Det bare rant!)

Og så slenger jeg fra meg kettlebellen i tjue sekunder før neste øvelse, og kjenner at jeg har en FOSS stående ut av hånda mi, det regelrett renner vann inne i hånda mi, plutselig hadde jeg rukket å få en vannblemme midt oppi det hele – og sprekt den igjen, og jeg tenkte at nå – nå drukner vi óg, som om det ikke var nok av andre dødsfeller i dette rommet jeg kaller grava.

Seksti minutter stod jeg der og så livet mitt – og alle andre sine liv – passere i revy. Kettblebell var en tung og god time, jeg skjelver enda i både armer og bein – om det er av frykt eller overanstrengelse vet jeg ikke, men jeg føler meg i hvert fall godt trent og alt det her, men den som fikk trent seg mest var psyken. Men det var en bra time, altså, jeg kommer sikkert til å driste meg til å prøve den igjen, må bare kjøpe meg hansker og en sterkere psyke først.

Og SÅ kommer jeg hjem og skal dusje, smiler til meg selv i speilet og finner dette:

-3

……….

En hel kotelett mellom tenna.

Herregud.

Det er et eventyr å være meg når jeg skal trene.

4 kommentarer

  1. Synøve

    Hahaha, jeg digger beskrivelsene dine! Personlig er jeg stor fan av kettlebell, og gikk på det fast 1-2 ganger i uken der jeg studerte tidligere, og har fortsatt en kettlebelløkt for meg selv i blant! Skrekkøvelsen din er en av mine favoritter! Det kommer seg med litt øving!

    Jeg heier på deg, og er spent på neste time du skal ha! Kanskje yoga?

  2. Hahaha, du skriver fantastisk!

  3. Haha, kettlebell er min favorittreningsform! Du må bremse med armen på den kombinerte øvelsen, så ikke kettlebellen dunker for hardt mot håndleddet. Det kan være en ide å bruke svettebånd i begynnelse… 😉

  4. Camilla

    Hahahaha, elsker hvordan du skriver!:D

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *