Åh, dere. Vi må snakke sammen igjen. Jeg har allerede fortalt dere som pendlerne, og hvordan de oppfører seg som galematias når de skal av og på toget. Her om dagen gikk det opp for meg at det er en gruppe til i samfunnet vårt som gjør meg akkurat like matt: «unnskyld at jeg lever»-jentene på treningssenteret.
Når jeg trener, trener jeg som regel på gruppetimer fordi jeg ikke er i stand til å trene på egenhånd, og fordi å hyre en personlig trener er det samme som å holde en pistol mot seg selv og rope «dette er et ran». De timene jeg melder meg på er superbra, og jeg er fornøyd med både treningen jeg får og instruktørene som pusher oss gjennom det, og når vi er i gang er gruppa jeg trener med faktisk ganske ålreit den òg, men en ting må de bare slutte med – alle sammen. Og det er å stelle seg bakerst.
ALLE skal bakerst. Det sier seg selv at det ikke går. Når klokka nærmer seg timestart står alle treneklare og omringer instruktøren med en mil gulv i mellom, de står i halvsirkel med så stor avstand til hun eller han som skal lede oss gjennom timen at en skulle tro vedkommende luktet som døden sjæl. Det er en «ÅH IKKE SE PÅ MEG» og «mitt største ønske her i verden er å forsvinne» og «unnskyld at jeg lever»-holdning som gjør det fysisk vanskelig og awkward for absolutt alle som er i rommet. Førstemann til å stelle seg bakerst- ALLE vant. Hva er greia? Hvorfor kan ingen i hele verden stelle seg opp på en ledig gulvplass der foran – i stedet for å måtte gni seg opp til de som allerede har plassert seg ut i salen, lenge før disse unnskyld-jentene toget inn? En time her om dagen, for eksempel, hadde jeg tatt plass cirka i midten, litt bak og litt ut til venstre i rommet. Jeg hadde lagt ut stepkasse, stang og manualer og matte, virkelig slått meg til ro, og satt der og ventet på at salen skulle fylle seg opp, og at timen skulle begynne. Og så? Og så kommer et kvinnemenneske og drar frem utstyret hun trenger til timen og legger stepkasse, matte og manualer nesten OPPÅ mitt som allerede ligger der klart. Oppå mitt og oppå meg. Lykke til, tenkte jeg, når vi skal ligge og ta benkpress og jeg skraper inn «Marie was here» på ribbeina dine med stanga mi fordi du la deg så himla nærme, du kunne like godt ha spurt om det var greit at vi delte både stang og stepkasse, og kropp for den saks skyld, for så nær skulle du på død og liv plassere deg, og hadde du gått èn meter frem hadde du hatt en diameter rundt deg på førti mil med fritt gulv og god plass til armsleng, nok til en hel landsby, men NEI! For da havner du – GUD FORBY – foran. Breaking news: du står fortsatt FORAN, selv om du kliner deg opp til hun som står bak deg – i dette tilfellet; meg. Den eneste forskjellen er at nå må vi kjempe om armslengen i hver eneste øvelse vi skal gjennom, jeg måtte seriøst koordinere bevegelsene mine i benkpress for å time det sånn at vi ikke kræsjet på vei ned, og hadde du tatt det lille skrittet frem hadde vi begge vært fornøyde, og nei, ikke faen om JEG flytter meg, for jeg tok meg til rette lenge før deg, nesten før du i det hele tatt var påtenkt, det er DU som kommer etterpå som må se deg rundt og finne deg en ledig (les: LEDIG) plass som gir rom nok til oss begge, og plass er det nok av for instruktøren har et hav av gulv foran seg som ingen i hele verden tørr å stå på, for alle skal stå bakerst.
Hva er det?! Og hver eneste time starter instruktørene med å si «trekk fremover», «jeg biter ikke…», «det er mer plass her fremme, kom nærmere så alle får plass», åh de må være så lei av å gjenta seg selv i det uendelige, men ALDRI lærer dere, dere som skal lime dere til de som allerede står klare rundt i salen. A.L.D.R.I.
Altså. Jeg har ingen problemer med å stelle meg foran, jeg, jeg gjør det rett som det er, noen ganger fordi det bare er der det er ledig plass (les: LEDIG!), og andre ganger på trass, for å prove a point i en stille demonstrasjon mot denne utbredte «unnskyld at jeg lever»-holdningen som fører oss alle KLIN inntil hverandre i en mølje der bak i salen, men de gangene jeg kommer som en av de første inn til en time? De gangene jeg velger å ta en plass litt bakover i rommet? Da forventer jeg at folk som kommer etter klarer å tenke seg til at samtlige i rommet trenger armsleng til å hoppe og sprette og svette og dø, og at de forstår at de må plassere seg på LEDIG GULV og ikke fysisk inne i et annet menneske som allerede står der, og har stått der lenge. Jeg skal vurdere å kjøpe piggtråd og legge det rundt meg i en sirkel neste gang, og fysisk tegne og forklare at HER STÅR JEG. JEG TRENGER PLASS – og det gjør du og, så FLYTT. DEG.
Det er ledig gulv foran – alltid – stell deg der! Stell deg for guds skyld der!
Og neida, ingen vil stå foran, for det er flaut og alt det her. News flash: ingen ser på deg når du trener. Ikke en kjeft. For vi er så opptatt med oss selv, med å få til øvelsene, med å overleve, med å puste og unngå å dø. Står du OPPÅ meg, derimot? Da er du alt jeg ser for du sperrer både for utsikten til instruktøren og du tvinger meg til å forsøke å drepe deg med blikket.
GI. MEG. LITT. ARMSLENG.
Seriøst. Skjerp dere.
Opplever du det samme?
Jeg gjør det enkelt, jeg. Tar alltid plass foran. Det senker terskelen for at andre stiller seg foran, OG jeg slipper et ekstra irritasjonsmoment. Fjerner den hverdagsirritasjonen jeg kan (særlig siden jeg ikke kan gjøre noe med irritasjonene på tog (eller i mitt tilfelle; buss)).
Smart! Pleier stort sett det selv, altså, men selv DA kommer det folk som skal stå INNI meg, i stedet for på den ledige plassen ved siden av meg – som også er forrerst… At folk ikke føler på det selv, det må da være slitsomt å ikke få gjort øvelsen fullt ut fordi du har et menneske i veien til en hver tid? Åhh
Jeg stiller meg bakerst fordi favorittightsen er gjennomsiktig og jeg ønsker å spare menneskeheten for fritt innsyn du vet hvor når jeg tar knebøy :’) det er faktisk eneste grunnen til at jeg stiller meg bakerst.
Haha! Tror jeg hadde gjort det samme! Ingenting galt med å stå bakerst, altså, poenget mitt er bare at folk må SE og forstå at det av og til ikke er PLASS bakerst, og at de da må finne seg ledige plasser – som ofte er foran.
Jeg går ikke på gruppetimer, men på poledance var det nærest hunger games-tilstander om de bakerste stengene. Det er som du sier, ingen ser på deg, ingen bryr seg, vi er for opptatt med å prøve å få til hva vi enn prøver å mestre. Hva så om du står litt nærere speilet, er vel bare pluss å kunne se om en gjør ting rett? Kanskje noen er redd for å se seg selv og dømme speilbildet sitt? Ikke vet jeg, men noe må det da være.
Haha, Hunger Games-tilstander! Ser det for meg.
Herregud, det er jeg så enig i! Husker da jeg gikk på de samme yogatimene hver uke og hver j*vla gang skulle alle kline seg inntil bakveggen. Jeg gjorde også det i starten, men når man lærer det du sier – at ingen ser på deg fordi de har nok med seg selv – så skjønner man at det faktisk er flere fordeler ved å være foran fordi da kan du faktisk se hva instruktøren gjør! Og sjansen for at h*n retter på deg (les: hjelper deg til bedre teknikk/holdning) er også større fordi du er rett foran ansiktet deres 😀 Hurra!
Har faktisk nesten ikke opplevd det. Men forstår frustrasjonen din! Pleier å stille meg bakerst selv, hvis det er ledig riktignok. Enda verre å stå helt oppi noen enn å stå fremme.
Er ofte på gruppetimer på Sats selv (trooor du også gjør det?), men har faktisk ikke merket så mye til dette heldigvis! Men nå pleier jeg mest å ta crosstraining, der man hele tiden på flytte på seg, så da havner man foran til slutt uansett, haha! Men jeg har så lyst til å prøve nye gruppetimer, så har du noen å foreslå?
Jeg trener på Elixia, eller Sats/Elixia, da, de har vel mange av de samme timene 🙂 Du finner et innlegg om de timene jeg er mest fornøyd med her: http://www.supermarie.net/2015/04/30/all-about-that-health/. I tillegg til disse liker jeg Strenght & Core!
Haha, holdt på å le meg ihjel av dette innlegget, Marie! Som om jeg skulle sagt det selv. Det er helt sinnsykt irriterende. SÅ irriterende, faktisk. Hvorfor dra på gruppetimer når de ikke vil bli sett? Eller ha plass til å gjøre noe som helst? Og fy så irriterende med ho som plasserte seg OPPÅ deg. Tror jeg hadde truffet ho flere ganger i løpet av økten, bare for å påpeke at DU STÅR I VEIEN. Jeezuz.
Dette kommer kanskje litt ut av intet, men jeg må bare få gi deg litt skryt. Jeg har nå fulgt bloggen siden verdensreisa og har siden da tenkt at, faen heller, det er SÅNN jeg ønsker å være jeg og – eventyrlysten, bereist, tøff som få, en som snakker fra levra og som legger hele hjertet sitt på tastaturet (hver gang). Og det treffer. Jeg lover deg at hver eneste lille ord som har blitt trykt ned etter hverandre her på bloggen har gjort et inntrykk. Og det har, tro det eller ei, gjort en forskjell i livet til sikkert mange flere enn bare meg. Så takk for de fine og samfunnsengasjerte (verdensengasjerte kunne jeg heller kanskje si :P) tekstene dine. Takk for at du deler! Jeg heier på deg! 🙂
Nei, åh! Nina, tusen, tusen, tusen takk for alle de fine ordene. Jeg våknet til kommentaren din og en bedre start på dagen kunne jeg ikke fått. Det betyr så mye å lese! Det er JEG som skal si takk, jeg vet ikke hva mer jeg kan si. Tusen, tusen takk! <3