(Jeg fikk et spørsmål om jeg fremdeles kverner kjøtt, og det gjør jeg selvfølgelig. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg svarte at jeg den hadde støvet ned fordi jeg ikke har funnet inspirasjon til å skrive hjerteskjærende tekster selv på en stund (det må da være et godt tegn?), og fordi ingen andre har sendt meg sine. Jeg håper det er fordi dere har det bra. Så i halvannet år har kverna ligget død. Men den lever. Og den er her så lenge dere, så lenge VI trenger den. Alltid.)
Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er så deilig å sette ord på ting, og få det ut av systemet, bare… Gjør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte. (Ps. Følgende tekst er ikke skrevet av meg, Marie.)
For første gang kjenner jeg på ekte kjærlighetssorg.
For første gang har jeg elsket noen så høyt at det sendte meg til helvete.
For første gang opplever jeg å plukke opp bitene av meg selv. Tårene har rent som to elver, og kroppen har ristet som et jordskjelv med syv og en halv på richterskalaen.
Jeg gav bort hjertet mitt og fikk det returnert i tusen biter. Prøver å lime bitene sammen, men det kommer alltid til å være et arr der. Verden fortsetter rundt uten meg, men jeg har følelsen av å sitte i min egen begravelse. Jeg fødes på nytt med et nytt syn på verden, men prøver fortsatt å lære meg å se.
Jeg vil spise til all mat er borte, men ingenting går ned. Magen er i sorg og kiloene flykter. Prøvelsen med å finne meningen i livet på nytt. Det føles som å sitte på en karusell, rundt og rundt går det.
Jeg hadde friheten til å elske noen så høyt og takker for det. Jeg elsket høyt og mistet nesten alt, bare et blunk tok det, men likevel fikk jeg så mye.
Uten kjærligheten mellom oss hadde vi aldri opplevd det vi gjorde.
Uten kjærligheten mellom oss hadde vi aldri kunne delt den gleden vi hadde.
Uten kjærligheten mellom oss hadde vi ikke kunnet elske slik vi gjorde.
Men nå er det på tide å plukke opp bitene, finne friheten på nytt og få lyset og gleden tilbake i mine øyne. For en enkelt mann skal ikke få ta fra meg all gleden i livet.
For første gang kjenner jeg på ekte kjærlighetssorg.
For første gang opplever jeg å plukke opp bitene av meg selv.
For første gang trenger jeg bare tiden til hjelp.
Skrevet av anonym. Foto: privat, 2011
så ekte og så vondt, men samtdig så vakkert beskrevet. jeg sender klemmer til denne personen og alle personer som har kjærlighetssorg eller en annen form for sorg. av og til må man bare være og ta tiden til hjelp. vi kan lære å leve med sorgen selvom det tar tid…
Åå, har savnet Kjøttkverna selv om det er litt vond lesning.
Offf, så vondt </3 Lykke til videre.