Ser dere fjellet på bildet? Det er så mørkt her, og det fascinerer meg like mye som midnattsola. Hjernen min vet ikke hvilke signaler den skal sende til resten av kroppen, om det er dag eller natt eller hva i all verden som skjer. I går da jeg kom hit passerte jeg en barnehage hvor barn løp rundt og lekte ute i snøen, og en byggeplass hvor arbeiderne stod og snekret på taket og jeg måtte anstrenge meg – falle inn i dyp, dyp konsentrasjon, for å forstå at klokken bare var tre på ettermiddagen, og ikke elleve på kvelden. Det er så mørkt! Og hverdagslivet går liksom sin gang allikevel, og hjernen min må kjempe seg gjennom for å forstå det hele, haha.

Beklager at jeg bare serverer dere Instagram-bilder mange av dere allerede har sett, jeg har bare verken hatt tid eller ork til å laste over fra kameraet mitt enda, det har virkelig gått i ett. Når jeg skriver dette nærmer det seg midnatt (sier klokken i hvert fall, mørket ute kunne like godt vært når som helst her oppe), og jeg har vært på farten siden halv seks i dag (i går, når dere leser dette) tidlig, reisen tok meg fem timer fra leiligheta hjemme i Oslo og til Svalbard, og når jeg kom hit var det innom hotellet for en times tid i resepsjonen med en kaffekopp, derfra rakk jeg ikke engang innom rommet før jeg måtte løpe av gårde til (sponset arrangement) Smaken av Svalbard-turen som Spitsbergen Travel hadde fikset for meg, det varte fra tre til syv og klokken syv måtte jeg bokstavelig talt løpe videre for å rekke en buss ut i sorte natten, til (sponset arrangement) Nordlyssafari i regi av Spitsbergen Travel det óg, hvor reiselederen hadde rifle på ryggen og sa at hvis vi valset av gårde ut i snøen i mørket på egenhånd, gjorde vi det på egen risiko.

Isbjørnen lever her i beste velgående, han fortalte oss at det har økt fra 1000 til cirka 3000 stk, selv om bestanden synker generelt i verden – Svalbard er det eneste stedet hvor populasjonen faktisk øker, men vi kan ikke akkurat slappe av av den grunn, en av de som bor her fortalte meg at isbjørnene stadig kommer nærmere, nærmere byen og innbyggerne, fordi havisen smelter rundt oss og isbjørnene er nødt til å ta større risiko og nærme seg menneskeheta for å finne mat, for ikke lenge siden var de helt nede i byen, nede ved hundegården her borte. Han hadde sett dugg på ruten etter bjørnenesa, som hadde stått der på to bein og kikket inn i boden på jakt etter fór. Han fortalte også om ei jente som ble spist oppi høgget her midt på 1990-tallet, hun har fått en egen varde oppkalt etter seg, Nina-varden, på Platåberget like ved Huset, en resturant/utested. Hun og venninna dro på tur, og hadde ikke med seg rifla. Herregud, så jævlig? Du tror du skal dra på søndagstur, og så blir du bare…. spist levende. Jeg måtte slepe haka mi halvannen mil etter å ha hørt den forferdelige historien.

Grotesk måte å avslutte innlegget på, men jeg må avslutte og få meg litt søvn, i morgen skal jeg på ny nordlyssafari – denne gangen på snøscooter! Fra klokken 9 på morgenen til klokken 12, det sier litt om hvor mørkt det er her – døgnet rundt, haha. ÅH, jeg gleder meg allerede til å fortelle dere om alt sammen! Alt jeg har gjort, alt jeg har blitt fortalt, og alt jeg enda har å gjøre. Jeg fant forresten ut hvorfor vi tar av oss på føttene her hele tiden. Jeg trodde det var fordi snøen gjorde det vått på gulvet, men skikken henger rett og slett igjen fra gruvearbeidernes glansdager her oppe, hvor de kom inn møkkete og jævlige, og måtte ta av seg på føttene for ikke å skitne til hele huset. De skulle bare visst at takket være dem flyr samtlige fra fjern og nær rundt i sokkelsten her på Svalbard fremdeles, i 2015.

God natt! / God morgen!