Det er helt merkelig, når mørket er så definitivt forsvinner all fornemmelse av tid, som en evig natt. Ikke at jeg skal skylde på dét for at jeg er så himla trøtt nå, halv seks på en lørdagskveld, hele kroppen min var nemlig så innstilt på å se nordlys fra jeg det øyeblikket jeg satte min fot her på øya, så i hele natt ble jeg liggende og bråvåkne med jevne mellomrom, stirret intenst ut av vinduet for å sjekke om det danset noe grønt på himmelen, og sovnet igjen. Og sånn holdt jeg på sikkert elleve ganger i løpet av natten, haha, helt manisk!

Jeg så et snev av nordlys i går kveld, jeg gjorde vel det, under Nordlysaften (sponset), men skyene gjorde det vanskelig å se ordentlig, så jeg føler ikke jeg kan krysse det av fra buckelista helt enda. Og i dag har det vært overskyet og snødd, så hellet var ikke på min side i dag heller, jeg setter all min lit til morgendagen – da skal jeg ut på enda en nordlyssafari, denne gangen i hundeslede (sponset). Åh, jeg gleder meg helt vilt, hele helgen i seg selv er en vill glede, jeg storkoser meg sånn! Jeg kjenner allerede på separasjonsangsten jeg vet kommer når jeg setter meg på flyet tilbake til fastlandet på mandag, jeg har ikke lyst til å dra. Jeg har lyst til å bli her, fanget i noe som kjennes ut som en snøkule, en sånn du rister på, vet du, og så skjer det magiske ting inni den, helt lukket og adskilt fra resten av verden. Det kjennes ut som jeg lever i en sånn snøkule, og jeg vil ikke ut av den.

I dag var det (sponset) nordlyssafari på snøscooter som stod på programmet, i regi av Spitsbergen Travel det óg, og jeg raste gjennom Adventsdalen utenfor byen her i stummende mørke, fylt av skrekkblandet fryd, jeg er jo så pinglete, haha, og 40 km/t føltes dødelig fort der ute i snøføyka, men det var råkult på samme tid! Vi stoppet ved Jernsengene, et øde sted omringet av platåer (med to forlatte jernsenger på, derav navnet) som stenger for lyset fra byen, og jeg stod og påførte meg selv nakkeskader i et nytt intenst jag etter nordlys, haha, håpløst forelsket i et fenomen som fortsetter å unngå meg, men det var spesielt å stå der ute uansett, i polarnatten, og på veien ut dit passerte vi flere flokker med reinsdyr, den ene flokken stoppet vi ved og prøvde å ta bilder av i mørket, men mørket gjorde det litt vanskelig, jeg tror jeg bare fikk ett eneste bilde hvor du faktisk kan se at det er konturene av noen reinsdyr. Men de var så rolige! Ikke engang skremt av brølene fra scooterne våre, det er visst en del av lynnet deres, de er rolige for å spare energi slik at de minsker virkningene fra kulden.

Klokka drar seg mot seks, jeg må hoppe i dusjen – i kveld har Anja i Spitsbergen Travel (som har vært så snill og fikset hele programmet til meg!) booket middag til meg rett borti høgget her, på Coal Miners Bar & Grill, vi var innom der på Smaken av Svalbard-turen vi var på i går kveld, og det lille jeg fikk smake ga definitivt mersmak, så jeg gleder meg til å dra tilbake! Vi skrives mer senere!