Sharing a secret

I dag ringte alarmen kvart på fem. Jeg fikk med meg bilnøkkelen og et kyss i regnet, og forsvant alene ut i den nyfødte mandagen, ut i regnet og de mørke, mørke skogene som omringer veien fra Rena og til hovedstaden, og egentlig hater jeg å kjøre bil, jeg hater det, og særlig når det regner og er mørkt ute i tillegg, for jeg føler at veien forsvinner foran meg hver eneste gang den svinger, jeg får med hånden på hjertet et stikk av angst eller panikk, og bremser ned til sikkert seksti, der det skulle vært åtti, men heldigvis hadde jeg mørket og veien for meg selv i dag, for klokken var jo ikke mer enn fem, og ingen sinte biler i speilet. En gang trodde jeg jeg skulle bli drept, enda da holdt jeg fartsgrensen til og med, over Dovrefjell, og det var mørkt og føret var ekkelt, men jeg lå seriøst i fartsgrensa på åtti, allikevel kom et stort monster av en trailer opp bak meg, og tutet og blinket som en villmann med lysene, han endte opp med å blende meg permanent, hans måte å demonstrere hvor treig (jeg kjørte i fartsgrensa!!) jeg var, og hadde jeg bråbremset for å redde en elg den kvelden, hadde jeg blitt til kjøttdeig, og det mener jeg, og jeg kjenner jeg blir sint fremdeles, halvannet år etter at traileren skremte livskiten ut av meg, jeg blir sint av tanken på hvor hensynsløs og jævlig han var der bak i speilet, og ikke hadde jeg noen steder å stoppe opp for å slippe han forbi heller, så han var en potensiell drapsmaskin klistret til bilskiltet mitt i sikkert en halvtime før jeg endelig, klissvåt av svette og hjertebank, kunne svinge av og gi han fri bane. Han raste forbi meg i en vill fart og tutet og viste sikkert fingeren òg, og herregud, Bring, du skulle bare visst hvor mange måneder jeg skulte på trailerne dine etter den kvelden. Bring har sikkert mange gode sjåfører, men han der? Jeg skylder han en dødsangst. Det var ren dødsangst over Dovrefjell, hensynsløse jævel.

Uansett, jeg var ute i verden klokken fem i dag, og egentlig burde jeg stå opp tidligere enn jeg vanligvis gjør hver eneste dag, for jeg elsker den følelsen av å snike meg opp av sengen og ut mens alle andre sover, og bare være våken og tilstede mens ingen andre er det, og det kjennes ut som om verden og jeg deler en hemmelighet, vi to, at nå er det bare deg og meg, de andre kommer senere. Det har en sånn ro over seg, det hele, jeg tror jeg har det fra barndommen, da jeg listet meg inn i stua og så på barne-TV før resten av huset våknet. Åh, for en god følelse. Etter å ha kjørt lenge nok til at angsten for å kjøre hadde roet seg litt, ble jeg sittende og synge og høre på radioen og se ut i natten, og regnet ga seg og det ble stjerneklart, og månen – dere skulle sett månen i dag tidlig, den var så smal og hang på skjeve, nesten som om himmelen smilte skjevt til meg, og jeg smilte skjevt tilbake og hvisket at «jeg vet det, jeg vet det, men det kommer til å ordne seg. Det gjør det». 

Jeg har det så bra. Bedre enn på lenge. Jeg kan grine til en dokumentar om ISIL og elendigheten, men så tørke tårene igjen til en nattamelding fra fin fyr (som egentlig burde kalles supermann i stedet, hvorfor kalte jeg han ikke det når jeg først skulle gi han et kallenavn på bloggen?), og verden er fin og fæl på en gang, men det handler om å finne balansen, vi som kan. For det er ikke alle som kan gråte over elendigheten og tørke tårene igjen etterpå. Det perspektivet er lett å glemme når du har et altoppslukende torn i hjertet fordi kjærligheten er rar og vanskelig, eller når skolen ikke går så bra som du forventet at den skulle, for du har jo stilt krav til deg selv, og det er lett å glemme perspektivet – det som spør deg; hva har det egentlig å si? Hva faen har det å si? Var det så farlig at han valgte å finne på noe med en kamerat i stedet for å være sammen med deg, du vet jo at han er glad i deg uansett? Verden går videre, dere kan sees en annen dag. Og hva så om du ikke fikk det helt til på skolen i dag, du har da et helt liv foran deg til å rette opp feil, og til å gjøre nye. Ting er ikke så himla farlig. Unntatt utålmodige drapsmaskiner av noen trailere i speilet, de er livsfarlige. Men alt det andre vi forvandler til store, store, store problemer for oss selv? Det er bare i vårt eget hodet, og det gjelder å huske på det når det stormer som verst bak de glitrende øynene dine, eller bak ribbeina. Ta et skritt tilbake. Dra opp til den skjeve månen, få et overblikk og se ned, og se at det er ikke så farlig, det du trodde var verdens undergang. Jeg vet det kjennes sånn ut, men det kommer til å ordne seg. Det gjør det.

________
photo: private

9 kommentarer

  1. Jeg er heller ikke så glad i å kjøre bil, men prøver å gjøre det når jeg har mulighet for å ta et lite skritt bort fra kjøreskrekken. Gleder meg til førerløse biler kommer! 😛

  2. Camilla

    <3 Du skriver så utrolig fint! Kjenner til den følelsen av å ha verden for seg selv mens andre sover, den er så fin. Akkurat som å dele en hemmelighet, som du sier:)

  3. Det siste der trengte jeg virkelig å høre. Har hatt det så bra i det siste, men kjenner at alt bare faller sammen veldig snart 🙁 Men det ordner seg, før eller senere.
    Og fysj for en fører… Blir så redd han (og alle andre hensynsløse der de sitter og styrer liv) enda jeg ikke har hatt henda på rattet.

  4. Kjersti

    Ikkje at eg er så alt for religiøs, men amen, du kan verkeleg å skrive, jente, og det understrekar du gong på gong. Denne teksta er ei tekst som mange bør lesa, for det å ha evna til å gje litt faen og tenkje at det aller meiste ordnar seg til slutt, er noko alle har godt av 🙂

  5. Synøve

    Takk for at du deler Marie 🙂

  6. Luisa Fernanda del Mar

    Åh, liker dårlig onde, slemme, hensynsløse folk.. Men liker deg da, og hvordan du skriver.
    Natta <3 xx htt://la-mar.no

  7. Utrolig bra skrevet! Har ikke så mye imot å kjøre bil så lenge jeg føler jeg har kontroll. Det har vært skikkelig regnværsnatt her i Australia, og når jeg kjørte til universitetet i dag tidlig, så var frykten for vannplaning så stor. Følte jeg ikke hadde kontroll på motorveien, men slapp heldigvis unna å få sinte sjåfører opp i ræva.

  8. Hei.
    Lurer bare på hva kofta/genseren du har på deg heter? Vet du det? Syns den er skikkelig fin nemlig

  9. Christina - CavaforLunch.com

    God tirsdag! Det er bra å ha det bra <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *