Scratched with a clear conscience

2015-09-07 07.08.16 12015-09-07 07.14.28 12015-09-07 07.14.29 12015-09-07 07.14.30 1


Photo: priate, Düsseldorf, Germany

Jeg har et skrapekart på veggen hvor land av gull blir til farger når jeg drar en mynt over, slik sølv blir til bøss og pengebeløp på et lite skrapelodd en heldig fredagskveld, og jeg elsker å hele tiden reise til nye land og destinasjoner bare for følelsen av å komme hjem igjen og få skrape et nytt land i gull av kartet, men av og til tar jeg meg i å være litt for ivrig. Tyskland var et sånt land, hvor jeg bare var i Berlin én stusselig dag i fjor sommer, og det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å skrape kart som en sulten katt ville skrapt på kjøkkendøra (savner deg, Missy), men nå kan jeg se på kartet mitt igjen, og det skrapte Tyskland, og tenke at der har jeg faktisk vært. I Berlin, i Münster og i Düsseldorf, og i fremtiden sikkert flere steder óg.

Tyskland er rar å beskrive for meg, for jeg syns jo arkitekturen her og der er majestetisk og flott, menneskene jeg snakker med er hyggelige og de smiler mer til fremmede enn vi gjør her hjemme, allikevel er det en slags sky som henger over meg hvor enn jeg går, noe rundt meg som føles grått og dystert, og jeg tror ordet vi landet på som beskrivende nok var dunkel. Tyskland er dunkel, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er som gjør det. Kanskje er det den forferdelige historien som farger inntrykket mitt fire hakk for mørkt, kanskje er det at regnværet stort sett har fulgt  meg rundt i tyske gater de gangene jeg har vært der, eller kanskje det er alle de tilsynelatende sinte fjesene gjemt i digre hettegensere som jeg passerte i gatene i Düsseldorf, de kombinert med regnværet som var ga meg en følelse av å vandre gjennom en slags uorganisert gerilja-demonstrasjon.

Tyskland, jeg liker deg, men det er noe ved deg som er litt dunkel. Jeg lover imidlertid å spre de gode ordene om de flotte bygningene, den gode servicen og de fine menneskene jeg snakket med, og la det dunkle være opp til nestemann å føle eller ikke. Og jeg er ikke ferdig med deg, så jeg håper vi kan treffes igjen, mystikken ved det dunkle gjør at jeg har lyst til å reise tilbake og se mer, lære mer om hvem du er og hva du består av. Og en gang SKAL jeg oppleve oktoberfest!

Flere bilder fra reisen(e) kommer, jeg henger etter på bloggfronten helt fra Mexico i påsken, jeg vet, jeg vet, haha! Mens vi venter på Mexico, Portugal og Tyskland kan vi jo lengte tilbake til Sør-Afrika, Ecuador eller Kina så lenge – smil!

1 kommentar

  1. It’s so interesting that you describe it as «dunkel.» It’s amazing how much weather can affect our experience of a place and remind us of its darker sides. When I visited Warsaw the sun was shining and gave the city such a positive impression, while in Krakow it was raining and I felt the heaviness of Poland’s sad history (which of course Warsaw has too, but I didn’t feel it in the sunshine).

Legg igjen en kommentar til Silvia Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *