Introverted

Øverst på ønskelista: «Stille – Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke» av Susan Cain.

Nå skal jeg legge den ene hånden på hjertet, og den andre på tastaturet. Alle som kjenner meg, de kjenner meg. De vet at jeg ved første møte fremstår som sosialt tilbakestående sjenert og innesluttet. De vet at jeg kan være så stille at en skulle tro adressen min var ved foten av en gravstøtte. De vet at jeg foretrekker å uttrykke meg skriftlig, de vet at jeg tenker mye, trives over gjennomsnittet godt i eget selskap og de vet at jeg ikke har behov for å være midtpunktet når vi er ute blant folk. Jeg har alltid vært sånn. Jeg ble født introvert.

Da jeg fylte 6 år måtte mamma gå og lete etter meg i min egen bursdagsfeiring, for jeg hadde tatt med meg de nye fargeblyantene mine og en fargeleggingsbok, og gjemt meg unna bak et fjell, bort fra alle gjestene mine, kakene og gavene, og der satt jeg og fargela og strålte helt mutters alene, storfornøyd. Jeg har bildebevis:

Den personligheten var lettere å bære som liten. Hvis jeg i mitt tjuesjette bursdagsselskap gjør det samme; tar med meg en bok og setter meg til å lese bak et fjell helt alene, vil jeg bli sett på som sær, uhøflig, kanskje til og med frekk og utakknemlig. Det vil selvfølgelig aldri bli tilfelle, og jeg feirer ikke bursdag som voksen hvis jeg ikke orker eller har lyst til det, men ta det som en intro til poenget mitt: det er vanskelig å være introvert i en verden som er oppdratt til det motsatte.

Jeg har prøvd å tilpasse meg – ubevisst – i alle år ved å tvinge meg ut blant folk, si ja når jeg egentlig mener nei for ikke å skuffe eller såre noen, jeg har spilt mer utadvendt enn jeg egentlig er, og det er ikke før i det siste at jeg har begynt å protestere.

«Hva skal vi gjøre for å få Marie til å snakke, da?» spør de hverandre høylytt mens jeg sitter der i sofaen, i et tamt forsøk på å bryte den noe anstrengte stillheten. «Marie snakker ikke med mindre hun har noe å si….», svarer jeg lavt og smiler avvæpnende – falskt, men forsonlig. Stillheten i rommet er bare anstrengt fordi jeg sitter der og VET så inderlig godt at det ligger forventninger i luften om at jeg skal snakke. Si noe. Hva som helst. Starte en samtale. Bidra til fellesskapet. By på meg selv. Og disse forventningene som jeg konstant har hengende over meg i selskap med andre mennesker? De gjør det tusen ganger vanskeligere for meg å finne noe å si.

Jeg finner ikke ordene. Det blir helt tomt.

Jeg mestrer ikke den kunsten det er å småprate. Mingling i sosiale lag er for meg mental ekstremsport. Jeg må være forberedt i god tid hvis jeg i det hele tatt skal klare å late som jeg prøver å være en smalltalker.

Jeg har et eksempel fra før sommerferien, da han fine og jeg hadde planer om å være sammen, og i mitt hode var det bare meg og han og et stille vann, men i det jeg var i ferd med å dra fikk jeg melding om at han hadde med seg gutta og lurte på om det var greit at jeg møtte dem et sted. Jeg bråstoppet på vei ut døra, fikk vondt i mellomgulvet, leste meldingen om igjen og om igjen og følte meg trengt opp i et sosialt hjørne, lette febrilsk etter utveier, og det endte med at jeg avlyste hele greia.

Sosial angst, vil noen kalle det. Kanskje er det det òg, jeg vet ikke. Men noen dager klarer jeg bare ikke å være sosial på kommando. Ikke ved et knips. Ikke på så kort varsel. Jeg trenger tid til å hente energi i meg selv, energi nok til å overleve en ettermiddag med mennesker jeg aldri har møtt før, energi til å omstille hjernen fra å skulle sitte alene med nære og kjære, til å måtte småprate i vei med ukjente jeg aldri før har møtt, om små ting som ikke betyr noe.

Ikke misforstå: jeg har ikke noe i mot å bli kjent med nye mennesker, det er noe av det fineste jeg vet; å høre nye tanker og livshistorier og utvide den sosiale horisonten, men før jeg møter disse nye menneskene trenger jeg litt tid til å bli mentalt klar for det. Det er bare sånn jeg er. Jeg må ha overskudd og det henter jeg i meg selv – alene.

For å gå tilbake til historien: Jeg endte opp hos han fine allikevel. Bare jeg og han. Og for dét begynte jeg å grine. Han avviste gutta sine for å være med meg, og jeg følte meg så håpløst mislykket og utilstrekkelig, og hvorfor klarte jeg ikke å bare si «å ja, så hyggelig!» og møte de gutta – som alle andre ville ha gjort, og ha en trivelig ettermiddag med alle sammen, hvorfor gikk psyken min helt av skaftet på vei ut døra der hjemme, og hvorfor kan ikke jeg òg være utadvendt og menneskeglad, og jeg prøvde å forklare han fine hva jeg tenkte og følte der og da, men jeg fikk det ikke til. Tårene sa noe, men ikke alt. Og han trøstet meg og sa at alle har sånne dager, hvor man bare ikke orker mennesker, og hvordan i all verden skal jeg forklare han at for meg er de dagene hverdag?

Det er vanskelig å finne en introvert balanse i en verden som hele tiden forventer mer av deg, forventer at du deltar, byr på deg selv, prater i vei og er sprudlende og åpen for alle, sosial og omgjengelig. MEN. Jeg er lei av å måtte «unnskylde» personligheta mi. Jeg er lei av å bli mast på om å opptre som noen jeg ikke er, jeg er lei av å føle meg mislykket fordi ordene ikke kommer like lett til meg som de gjør for deg. Jeg er lei av å føre overfladiske samtaler med ukjente om hvor den beste kaffen er å finne i byen, eller om hvor fint været har vært i det siste.

Og du, hvis du syns jeg snakker for lite? Fyll stillheten med noe mens du venter, for jeg er kanskje en grå mus som går i ett med veggen ved første øyekast, men jeg vet jeg er verdt å vente på. Jeg har historier jeg også. Jeg har mye å si, selv om jeg ikke sier det. Gi meg litt tid, bare, så kommer jeg, jeg òg.

Jeg er lei av å måtte skamme meg over å være introvert. Det er ingenting å skamme seg over. Vi er ikke kjedeligere individer enn noen andre, vi er ikke mindre verdt, og vi er ikke sosialt tilbakestående. Vi trenger bare litt mer tid før vi åpner oss opp og bretter ut om livshistorien vår. Vi trenger tid.

Og du trenger ikke «få meg til å snakke», for JEG SNAKKER. Jeg trenger bare litt tid, og jeg er ferdig med å si unnskyld for det.

68 kommentarer

  1. Så gøy å lese dette, jeg er helt lik! Veldig fint å lese noen som har det på samme måte 🙂

  2. Vakkert.. jeg føler med deg. Det er ikke lett å leve opp til alle forventningene som svever i luften. De kvelende og mørke forventningene som ikke ser ut til å forsvinne med det samme.

  3. Aleksander Eilertsen

    Hei (Verdens supreste) Marie!
    Dette var en sterk tekst å lese. (Begynte kanksje til og med å trille en liten tåre?). For jeg er så lik deg. Jeg har også EKSTREMT vanskelig med sånne situasjoner. Men jeg føler ikke at jeg er verdt å vente på, for jeg er ikke noe flink til å fortelle mine historier. Jeg er så dårlig med ord. Hvis jeg skal møte noen, og så øyeblikket før få vite at det er mange fler(ukjente) så er hele kvelden igrunn ødelagt på forhånd. Og det er kjedelig å være sånn, men det er også kjedelig å måtte unnskylde for det. Så jeg satte ekstremt stor pris på dette innlegget. Takk!

  4. Som å lese om meg selv 🙂 Jeg er så sliiiten av å aldri få være alene :/

  5. JA! Fuckings hurra! Takk for at du satte ord på hva jeg føler.

  6. Du skriver om meg. <3

    Jeg tror mange av de utadvendte og pratsomme menneskene er introverte, med masken på.

  7. Kjære fine Marie. For et vakkert og beskrivende innlegg! Første gang jeg møtte deg i levende live, tenkte jeg det -at du var av den stille typen. Helt motsatt av meg, tenkte jeg, siden «alle» har bestemt at jeg er mer av den ekstroverte typen. En påstand jeg ikke alltid er enig i selv. Det er jo problemet, at man blir satt i bås. Og det er ikke alltid like lett å skulle be om unnskyldning for andres forventninger av den man er, eller den de mener du er. Heller ikke at man skal føye seg andre hele tiden. Noen ganger, når det passer og man kjenner at man klarer – så kan man kan jo lese situasjonen – men alt i alt så er man den man er. Jeg liker deg uansett!

  8. Jeg har sagt det før, og jeg kommer sikkert til å si det igjen; TAKK! takk for bokstavene, du beskrev nesten perfekt meg, tankene og følelsene som jeg ikke har klart å sette ord på, så takk for at du gjør det for oss 🙂

    Nå skal jeg ignorere grillfest-invites og sette meg i solveggen og kose meg med mitt eget selskap og se på solnedgangen 🙂

  9. Madeleine

    Jeg elsker hvordan du bestandig skriver så vakkert og ekte. Du er flott, Marie. <3

  10. Elsk elsk ELSK! <3 <3 <3 Tenk på alt du har klart, fenrik og jobb og leilighet! Det er ting jeg ser på som relativt vanskeligere å få til som introvert, for alle forventer karisma og personlighet. Det virker som at alle andre bare kan prate masse i speilet som på sims og bli god, men ikke vi fordi det er noe "feil" med oss.. Da virker vi bare overlegne foran andre og de går bort.. Ny fin fyr i min verden har svææær familie og stooor vennekrets, og det forventes jeg skal klare det bra. Men så har jeg aldri klart å fortelle at det er vanskelig for meg, så det har blitt noen turer for å gråte litt på badet, tørke litt tårer og presse frem et smil når man går ut igjen.. Denne skal jeg dra frem titt og ofte, tusen takk for at du skrev det <3

  11. Kjære Marie, du beskriver perfekt følelsene og tankene til deg selv og mange andre! Jeg kjenner meg igjen i masse av det som er skrevet! Jeg har nylig funnet ut at jeg lider av angst, mer og mer. Noe som er veldig uvanlig og ukjent for meg som alltid har klart meg bra sosialt. Jeg har ofte vært veldig ukomfortabel med visse situasjoner, men aldri vist det for å ikke gjøre andre ukomfortable sammtidig. I dag fikk jeg mitt første angstanfall på skolen, i timen og måtte sitte der og late som alt var bra , selv om jeg ikke forstod hva som skjer og hvorfor det skjer. Jeg blir mer og mer redd og nervøs når jeg skal møte nye mennesker, selv om det er noe jeg alltid har elsket å gjøre, akkuratt som deg!
    Det er bra du har sluttet å skamme deg over de tingene, stå på!

  12. Som å høre megselv beskrevet. Du er ikke alene.

  13. Jeg kjenner meg så igjen! Jeg kvier meg alltid om jeg blir bedt på fest, tur, osv osv – og bruker lang tid på å forberede meg. Føler jeg alltid må komme med en unnskyldning for å slippe, selv om jeg burde kunne si «jeg har ikke lyst» og at det er helt OK. Bruker også en stund på å komme meg etterpå. Det er godt å vite at man ikke er alene om å ha det slik!

  14. For en sterk tekst<3 Du beskriver følelsene dine så ekte og levende! Du er en så vanvittig fin person!:)

  15. Camilla

    Du skriver så bra! Selv vet jeg ikke om jeg er akkurat introvert, men heller bare alminnelig sjenert, selvom jeg ofte føler meg tom for ord. Uansett, kjempefint innlegg!

  16. Halleluja og amen. Som om jeg skulle skrevet det selv!

  17. Veldig godt skrevet, som alltid 🙂 Kjenner meg veldig igjen i det Mari skriver over her, har blitt satt i bås som den ekstroverte, den som tar kontakt og ordner opp, den som alltid har noe å si – og jeg blir sykt sliten av det. Så da finner jeg fram boka mi og gjemmer meg for å hente energi jeg og 😉

  18. Ingrid E

    Tusen takk for nok en nydelig tekst Marie. Det er akkurat slik jeg føler det, og lengter etter at noen skal forstå og akseptere. Stor klem til deg!

  19. Jeg kjenner meg veldig igjen, jeg er på samme måte. Og jeg skammer meg over det. Jeg vil ikke være introvert, og tanken på at alle legger merke til det og vet det om meg er forferdelig. At andre bemerker det er det dummeste de kan gjøre – da vil jeg iallefall ikke åpne kjeften, heller bare gå hjem. Jeg håper det kan bli mer akseptert og «normalisert» etterhvert at ikke alle skal dele så mye av seg selv ved alle anledninger. Eventuelt at jeg lærer meg å godta det og ikke føler meg som en kjedelig og kjip person i alle mulige sosiale situasjoner med folk jeg ikke kjenner så godt. Takk for at du skriver slikt, fint å vite at noen forstår hvordan man har det.

  20. Solgunn

    Tusen takk for at du skriver dette, det er SÅ lett å kjenne seg igjen i! Begynner nesten å grine…Godt å vite at man ikke er alene om å være introvert. Tusen takk, igjen!!!

  21. Man skal ikke måtte skamme seg for den man er uansett om det er stille, høylytt, sjenert, introvert, utadvent eller hva det måtte være. Det ene er ikke mer riktig enn det andre! Flott at du har en mann som tar hensyn og ikke presser deg mer enn du tåler.

  22. Som du sier, det er ingenting å skulle skamme seg over. Så ikke gjør det.

  23. Du beskriver alltid så bra!
    Denne trengte jeg nok. Det har ikke helt gått (skikkelig) opp for meg før nå at jeg er introvert. Har sett på meg selv som «bare» skikkelig stille og sjenert. Jeg ser nå hvor mye jeg kjenner meg igjen her, og føler meg mindre alene. Takk for det ♥ Håper at du også gjør det, føler deg mindre alene (om du gjorde det før) nå som vi har samlet oss litt her.

  24. Åh, som å lese om meg selv jo! Du er så flink til å sette ord på sånne følelser du, Marie! Godt å se at vi er flere av den typen mennesker her i verden 🙂

  25. Spot on! Føler du har skrevet om meg i dette innlegget.

  26. Michelle

    Åhhh så godt skrevet, Marie!!! Vi er mange introverte, som sidder og nikker genkendende til dine ord. Gennem hele mit uni studie valgte jeg bevidst ikke at tage til mange fredagsbarer, hvilket jo er ugens sociale højdepunkt for de fleste studerende – det var det bare ikke for mig. Der var bare for mange indtryk, for mange nye mennesker og for meget ligegyldig snak til at jeg kunne rumme det! Jeg vidste med mig selv, at jeg ikke følte mig tilpas. Desuden er der også bare begrænsninger for, hvor mange gange man vil lægge ører til spørgsmål som «Hvorfor snakker du ik?» og «Du er så stille, keder du dig?» – så jeg undlod at trække mig selv gennem disse aftener af «social tortur» (okay, lidt dramatisk ordvalg – but you get the picture). Venner spurgte altid, om jeg ikke skulle med, men svaret blev nej. Jeg måtte finde andre måder at have mine sociale øjeblikke med dem – og det fik jeg da også gjort 🙂 På nogle områder føler jeg mig total socialt handicappet. På andre områder vil man slet ikke kunne gætte, at jeg er udpræget introvert, da jeg sagtens kan være udadvendt, snaksagelig, højlydt og spralsk – specielt når det gælder ting, som jeg er oprigtig interesseret i. Selv har jeg accepteret, at jeg nu og engang er skruet sammen på den måde, som jeg er – men det kan sgu være hårdt at få andre til at forstå det og ligeledes acceptere det.

    http://www.shinimichi.com

  27. Som om jeg skulle sagt det selv. Amen.

  28. Karoline

    Du har skrevet et veldig fint og ærlig innlegg. Jeg kjenner meg veldig igjen, jeg er sånn som deg, jeg også. I denne verden så tar det tid for oss og godta at vi er introverte. Jeg tror at det ikke er før man godtar det og begynner å lytte til seg selv og sine behov at man får det ordentlig bra. Da kan man slappe av og bare være seg selv. Jeg har lest bloggen din i mange år, men aldri kommentert (unnskyld). Jeg tror grunnen til at jeg følger deg er disse ærlige innleggene du har, rett fra hjertet, om livet som går opp og ned. Du skriver veldig bra. Jeg hater også å prate om overfladiske ting, jeg er nysgjerrig på mennesker, men jeg lurer på hvordan de egentlig har det. Jeg tror verden har bruk for oss, vi bryr oss og vi ser forbi overflaten. Klem 🙂

  29. Martine Grorud

    Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Og du klarer å sette ord på det. Takk! 🙂

    http://www.martinegrorud.blogspot.com

  30. Har alltid trodd jeg var alene om å ha det slik. Alle rundt meg er så flinke å prate, og hvis det blir pinlig stillhet er jeg sikker på at det bare er pga meg (og pinlig stillhet blir det ganske ofte). Det er ikke det at jeg ikke vil prate, det er bare at jeg ikke har noe spennende å si. Og hvis jeg kommer på noe å si, analyserer jeg det så lenge inni meg at det liksom føles for sent å si det når jeg endelig er klar.

    Og jeg kjente meg så godt igjen i det å ikke orke å være sosial, å ikke orke å møte kompisene til kjæresten. Jeg vil jo gjerne bli kjent med dem, men jeg vet det kommer til at jeg ikke har noe å si, fordi jeg føler ikke vi har noe til felles. Og etter en dag på jobb(som forøvrig er fylt av forventninger til tørrprat og mas, og jeg som sitter å konsentrerer meg om å følge med i samtaler for å prøve å fylle disse forventningene) orker jeg ikke å gå gjennom det samme igjen når jeg endelig er hjemme og kan samle opp energi! For det er ved å være alene jeg samler opp energi. Energi til å tørrprate om uinteressante ting, og prate med folk jeg føler jeg ikke har noe å fortelle til.

    Du satt virkelig ord på alle disse følelsene. Og jeg skjønner at det kanskje ikke er så unormalt som jeg trodde. Kunne ønske verden kunne forstå at det å være introvert ikke er galt, og at jeg ikke blir mer pratsom av å høre fra alle kanter «så stille du er». «Jeg vet» skriker jeg inni meg «kan jeg ikke få lov til å være stille uten at det betyr at jeg er rar, kjedelig, dum og ikke verdt å bli kjent med? Må det være så negativt?»

  31. Heisann!
    Supert at du setter ord på tanker og erfaringer rundt det å være introvert. Du skriver på en god og fin måte, som er både interessant og levende å lese. Vil si at selv om det er slitsomt å være introvert, og at det er slitsomt at folk i sosiale sammenhenger kanskje spør «Hva må til for at Marie skal si noe, da?» er mye fordi mennesket er et enormt sosialt vesen, og disse personene prøver da å være høflig og gi deg plass fordi A: det er høflig, men også B: man vil ubevisst vite hvem man har med å gjøre, og det er vanskelig å finne ut av hva som foregår mellom ørene til folk man møter på og tilbringer tid med hvis vedkommende ikke snakker. Det er altså slik at selv om de ikke sier det direkte så er det like ubehagelig at du sier så lite at det blir påpekt for de som er i gruppen, som det er for deg å bli påpekt at er stille. Med andre ord; ingen mener noe vondt med det.

  32. Takk for at du deler<3 Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Bestevenninna mi har blitt veldig interessert i personlighetstypologi, MBTI, kan kanskje være noe for deg å lese på? Jeg syns det er veldin interessant, og fått meg til å forstå meg selv bedre 🙂

  33. Du er så innmari flink til å sette ord på ting Marie. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Hvordan opplevde du å være introvert på verdensreisa? Du bodde jo på sofaen til mange fremmede gjennom Couchsurfing? Noe som sikkert medførte litt smalltalk ++ 🙂

  34. Hurra for oss som reiser ut i verden alene, som nyter vårt eget selskap, og som syns det er greit å være stille! <3

  35. Linda Søfteland

    Det var som om å lese om meg selv, men jeg ønsker å være mere åpen, pratsog ha et større nettverk.

  36. Introverts unite! Mye med hele introvert-ekstrovert er hva som stimulerer oss som mennesker og lærende vesen. Ekstroverter vokser i grupper mens introverter i høyeste grad gjør det i stillhet. Problemet blir da automatisk at de som er veldig ekstroverte og åpne har meningen som blir hørt mer, og at det da fort blir oppfattet normen. Ikke at jeg mener at ekstroverte er ute etter introverte, det absolutt aller fleste har litt av begge deler i seg, men naturlig nok blir de som snakker bedre hørt enn de som er mer stille. Jeg studerer for å bli lærer for øyeblikket, og blir gal av at ALT skal foregå i grupper og at alt må være så utadvent hele tiden. Balansen har forsvunnet litt både i samfunn og skole og vi som trenger perioder med stillhet og alenetid i hverdagen for å fungere, har blitt de litt rare. Jeg er, fint sagt, fryktelig engasjert i hele greia og har Cain i bokhylla etter at jeg først så TEDtalken hennes for flere år siden. At det å være stille ikke var en svakhet, at vi bare fungerte litt annerledes, var en liten revolusjon for meg! Og jeg har brukt dette noe enormt i pedagogiske forelesninger, oppgaver, eksamener og situasjoner i studiet, for å prøve å utfordre ideen om at det å være stille og rolig er noe galt. Jeg vil så gjerne at alle skal bli sett, at alle blir litt utfordret i komfortsonene sine, men ikke skal måtte gå hele skolegangen å føle at noe er galt med dem, fordi de ikke er sånn som alle andre vil at de skal være. Som lærerstudent har det bare blitt en enorm hjertesak for meg å skulle kunne gi noen den skolegangen jeg skulle ønske at jeg som introvertet fikk! Beklager den lille ranten, jeg er bare utrolig engasjert i hele dette og blir så glad når noen i offentligheten slår ett slag for stillheten, roen og alenetiden!

  37. Takk for at du skriver dette, fantastisk ufiltrert og genuint! Jeg har i flyttet hele livet mitt, likevel, nå når jeg flytter for niende gang for å starte på universitet tviler jeg ikke på at det vil bli en skikkelig utfordring for en introvert som meg -men vi er ikke alene, som du minner meg på her!

  38. Takk! ❤️

  39. Therese

    Det er som å lese om meg selv dette.. Utrolig slitsomt å ha det sånn i hverdagen. Hater for eksempel å komme sent til et vors slik at jeg må sette meg på den ene ledige plassen mellom to ukjente mennesker å snakke om overfladiske ting og i tillegg late som jeg liker det. Droppet faktisk en bursdag i går til fordel for å være hjemme alene. Ikke fordi jeg følte meg dårlig som jeg sa til verten, men fordi jeg er introvert.. Men det er visst ikke en godkjent unnskyldning i dagens samfunn. Egentlig veldig rart med tanke på hvor mange som er det 🙂 Liker deg jeg Marie! Tror det hadde vært hyggelig å tatt en kaffe (øl) med deg istedenfor å snakke om den, og delt HISTORIER og snakket om LIVET 🙂

  40. Ingrid S

    Amen til det sier jeg bare. Får alltid litt dårlig samvittighet når jeg finner på unnskyldninger for å ikke bli med ut på en lørdagskveld, for det er ikke så akseptert å bare si nei fordi man ikke har lyst. Det er jo ikke det at jeg ikke vil være med de, det er jo bare at jeg heller vil være med meg selv.

    Smalltalk er så vanskelig. Burde være et eget fag på skolen hvor man lærer sånt. Jeg er flinkere til å svare på spørsmål fra andre, flinkere til å nikke på de rette stedene og lytte. Men hvis jeg ikke kjenner folk så sier jeg ikke så mye selv. Da er skoene mine det mest interessante i hele verden akkurat da.

  41. Camilla

    Jeg har den siste uken ikke deltatt noe særlig på fadderuke, men heller sittet hjemme alene og slappet av. Noen har sagt at jeg er lat, andre sier at jeg er usosial. Og så kommer du Marie og treffer meg rett i hjertet, det er lov til å nyte sitt eget selskap! Tusen takk for at du er som ei god og støttende venninne når jeg føler meg utilpass.

  42. Marte Forsberg

    Denne traff meg så 100%, rett i sjela. Er som å lese om meg selv.

    <3

  43. Flott innlegg! Sånn er eg og, og det er ikkje verken lett eller gøy. Blir aldri med på ting for der er berre alt for mange folk (og når en ikkje drikk noko særlig så blir det lite å finne på og enda en grunn til å bli heime). Når der først er folk så veit en ikkje kva en skal sei, og når en begynner og bli klar for det så er der ingen plass å komme mellom for da er samtalane alt igang. så sitt en berre å ønsker at ein satt heime aleine i sofan. Kjedelig når eg egentlig vil snakke og bli kjent med folk. Lei av det, men er vand med å vere aleine så det går – men likevel skulle eg ønske det var annleis.

  44. Dette var utrolig nok HERLIG å lese! Det er så forventet at man skal yte sosialt hele tiden. Da er man vellykket. Med samboer kan man ikke kontrollere alt sosialt selv. Jeg jobber i butikk og de dagene vi har uventet besøk etter jobb, som jeg ikke har fått vite om (helst et par dager i forveien), blir jeg skikkelig tverr og frustrert! Og jeg er redd for at det av og til lyser av meg! Jeg får lyst til å bare gjemme meg på rommet til besøket er gått. Men det er jo uhøflig, og jeg innbiller meg at folk ikke forstår dette. Hvorfor man ikke vil være med andre. Noenganger (ofte) trenger man en egen fripause for å hente seg inn igjen. Men det er ikke lett å gjennomføre det, uten å virke uhøflig og avvisende. Det er litt trist, for jeg liker jo å være med andre om jeg er innstilt på det. Men de får gjerne inntrykk av noe annet. Det verste er om man har jobbet hele uken og virkelig ser frem til å gjøre det man selv vil hele søndagen- OGSÅ RINGER DET UVENTET PÅ! Jaja, vi er ikke utakknemlig eller ikke glad i mennesker, vi trenger bare en rebooth litt oftere enn enkelte andre.

  45. Kristine

    Hei, jeg vil bare si at jeg føler med deg. Jeg liker å se på introvert /extrovert som en skala, sånn fra 0-100, også prøver jeg å plassere meg selv en plass på den skalaen, for å forklare andre hvordan jeg er. Nå er jeg extrovert da, men føler vel selv at jeg ligger ca midt på skalaen, da jeg elsker å ha dager der det kun er meg. Jeg får energi både fra å være alene, og fra å være med andre. Og selv om jeg er extrovert, så er flere av mine beste venner introvert, og det er forloveden min også. Jeg tror at det har hjulpet meg veldig med å forstå hvordan vi alle er forskjellige, og heldigvis er det ingen i vår vennegjeng som maser, eller surmuler, hvis en av oss sier ‘ikke i dag’
    Vi har brukt mye tid på å snakke om det å være intro-/extrovert, og jeg tror det har satt fokus på det å ta hensyn til hverandre.
    Når jeg har snakket med noen av vennene mine om skalaen min, så blir de overasket over at jeg plasser meg så nært midten som jeg gjør, men de ser meg ikke når de ikke er der, når jeg sitter i timesvis med en god bok, eller bare slapper av i mitt eget selskap. Jeg må lade batteriene jeg også, selv om jeg heller litt mer mot extrovert siden av skalaen.
    Jeg har også møtt extroverter som er alt for mye for meg. De som ‘stjeler’ energi fra alle de er i nærheten av, selvfølgelig uten å mene det, og når jeg har vært sammen med noen av de, da føler jeg meg som en introvert.

  46. Surelena

    Åå, Marie. Fantastisk innlegg! Jeg felte faktisk ei lita tåre her nå, og jeg tror mange trengte å lese dette innlegget. De trenger å høre at det er helt greit, greit å si nei til fest, greit å bli ukomfortabel av small talk, greit å ikke alltid si en jævla dritt. Både de som er introverte selv, og de som kommer til å møte en del introverte i livet sitt (altså ALLE). Du er fin, du 🙂

  47. Jeg er også superintrovert, men tar det helt med knusende ro. Tidligere var jeg veldig sjenert, og da opplevdes alt mer problematisk, men det er faktisk ingen kobling mellom introverte og sjenerte. Problemet er kanskje litt at folk ikke ser dette. Ingen rundt meg tror jeg er introvert, men det er fordi de ikke vet hva det egentlig innebærer. For jeg er jo sprudlene og snakkesalig og svært trygg på meg selv. Det er bare at jeg er slik i helt andre situasjoner enn ekstroverte. Tenk om folk bare hadde skjønt at min stillhet er et bevis på trygghet og ikke usikkerhet! For det skal ikke legges skjul på at det krever mer av meg å sitte i stillheten, enn å innfri andres forventning til å bare slenge ut noen tomme ord for å dempe deres uttrygghet i situasjonen og berolige dem på at jeg ikke misliker deres nærvær. Men i stedet er jeg meg selv, holder kjeft og venter på at den småstressa ekstroverte personen skal bite i seg, at jeg faktisk prioriterer mine preferanser.

    Jeg elsker forøvrig boken «stille», så den anbefaler jeg å lese. Jeg kjenner meg ikke helt igjen beskrivelsen om grå mus og sjenerte mennesker som boken til dels skisserer, men det er interessant forskning som legges fram. Det at introverte mennesker lettere har dype samtaler og åpner seg for fremmede er blant noe av det mest interessant synes jeg. For vi snakker jo! Vi snakker bare heller i mindre grupper og i samtaler med dypere temaer, og det – det tilfører definitivt livet mitt så mye mer, enn all smalltalk noen gang kan gjøre. De skulle bare visst hva de gikk glipp av, alle de mingleglade mennesker.

  48. Marlene

    Takk! Jeg er kontaktlærer for 10.klasse, og tekster som dette er helt fantastiske. Ekte, ærlige og nødvendige for så mange av dem. Så takk for at du setter ord på det jeg vil si til dem, men ikke klarer. At det er greit å være sånn man er, selv om det ikke er sånn hele verden forventer. Og takk for at du gir meg tekster som kan vise dem at norsk er et fantastisk språk, og at ord kan være magiske.

  49. Kjenner meg så godt igjen! Det er ikke noe å skamme seg over. Og les boka forresten – den er veldig interessant.

  50. Kjenner meg veldig igjen jeg også! Har faktisk ganske nylig lest den boka «Stille», og den er virkelig fantastisk

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *