Øverst på ønskelista: «Stille – Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke» av Susan Cain.
Nå skal jeg legge den ene hånden på hjertet, og den andre på tastaturet. Alle som kjenner meg, de kjenner meg. De vet at jeg ved første møte fremstår som sosialt tilbakestående sjenert og innesluttet. De vet at jeg kan være så stille at en skulle tro adressen min var ved foten av en gravstøtte. De vet at jeg foretrekker å uttrykke meg skriftlig, de vet at jeg tenker mye, trives over gjennomsnittet godt i eget selskap og de vet at jeg ikke har behov for å være midtpunktet når vi er ute blant folk. Jeg har alltid vært sånn. Jeg ble født introvert.
Da jeg fylte 6 år måtte mamma gå og lete etter meg i min egen bursdagsfeiring, for jeg hadde tatt med meg de nye fargeblyantene mine og en fargeleggingsbok, og gjemt meg unna bak et fjell, bort fra alle gjestene mine, kakene og gavene, og der satt jeg og fargela og strålte helt mutters alene, storfornøyd. Jeg har bildebevis:
Den personligheten var lettere å bære som liten. Hvis jeg i mitt tjuesjette bursdagsselskap gjør det samme; tar med meg en bok og setter meg til å lese bak et fjell helt alene, vil jeg bli sett på som sær, uhøflig, kanskje til og med frekk og utakknemlig. Det vil selvfølgelig aldri bli tilfelle, og jeg feirer ikke bursdag som voksen hvis jeg ikke orker eller har lyst til det, men ta det som en intro til poenget mitt: det er vanskelig å være introvert i en verden som er oppdratt til det motsatte.
Jeg har prøvd å tilpasse meg – ubevisst – i alle år ved å tvinge meg ut blant folk, si ja når jeg egentlig mener nei for ikke å skuffe eller såre noen, jeg har spilt mer utadvendt enn jeg egentlig er, og det er ikke før i det siste at jeg har begynt å protestere.
«Hva skal vi gjøre for å få Marie til å snakke, da?» spør de hverandre høylytt mens jeg sitter der i sofaen, i et tamt forsøk på å bryte den noe anstrengte stillheten. «Marie snakker ikke med mindre hun har noe å si….», svarer jeg lavt og smiler avvæpnende – falskt, men forsonlig. Stillheten i rommet er bare anstrengt fordi jeg sitter der og VET så inderlig godt at det ligger forventninger i luften om at jeg skal snakke. Si noe. Hva som helst. Starte en samtale. Bidra til fellesskapet. By på meg selv. Og disse forventningene som jeg konstant har hengende over meg i selskap med andre mennesker? De gjør det tusen ganger vanskeligere for meg å finne noe å si.
Jeg finner ikke ordene. Det blir helt tomt.
Jeg mestrer ikke den kunsten det er å småprate. Mingling i sosiale lag er for meg mental ekstremsport. Jeg må være forberedt i god tid hvis jeg i det hele tatt skal klare å late som jeg prøver å være en smalltalker.
Jeg har et eksempel fra før sommerferien, da han fine og jeg hadde planer om å være sammen, og i mitt hode var det bare meg og han og et stille vann, men i det jeg var i ferd med å dra fikk jeg melding om at han hadde med seg gutta og lurte på om det var greit at jeg møtte dem et sted. Jeg bråstoppet på vei ut døra, fikk vondt i mellomgulvet, leste meldingen om igjen og om igjen og følte meg trengt opp i et sosialt hjørne, lette febrilsk etter utveier, og det endte med at jeg avlyste hele greia.
Sosial angst, vil noen kalle det. Kanskje er det det òg, jeg vet ikke. Men noen dager klarer jeg bare ikke å være sosial på kommando. Ikke ved et knips. Ikke på så kort varsel. Jeg trenger tid til å hente energi i meg selv, energi nok til å overleve en ettermiddag med mennesker jeg aldri har møtt før, energi til å omstille hjernen fra å skulle sitte alene med nære og kjære, til å måtte småprate i vei med ukjente jeg aldri før har møtt, om små ting som ikke betyr noe.
Ikke misforstå: jeg har ikke noe i mot å bli kjent med nye mennesker, det er noe av det fineste jeg vet; å høre nye tanker og livshistorier og utvide den sosiale horisonten, men før jeg møter disse nye menneskene trenger jeg litt tid til å bli mentalt klar for det. Det er bare sånn jeg er. Jeg må ha overskudd og det henter jeg i meg selv – alene.
For å gå tilbake til historien: Jeg endte opp hos han fine allikevel. Bare jeg og han. Og for dét begynte jeg å grine. Han avviste gutta sine for å være med meg, og jeg følte meg så håpløst mislykket og utilstrekkelig, og hvorfor klarte jeg ikke å bare si «å ja, så hyggelig!» og møte de gutta – som alle andre ville ha gjort, og ha en trivelig ettermiddag med alle sammen, hvorfor gikk psyken min helt av skaftet på vei ut døra der hjemme, og hvorfor kan ikke jeg òg være utadvendt og menneskeglad, og jeg prøvde å forklare han fine hva jeg tenkte og følte der og da, men jeg fikk det ikke til. Tårene sa noe, men ikke alt. Og han trøstet meg og sa at alle har sånne dager, hvor man bare ikke orker mennesker, og hvordan i all verden skal jeg forklare han at for meg er de dagene hverdag?
Det er vanskelig å finne en introvert balanse i en verden som hele tiden forventer mer av deg, forventer at du deltar, byr på deg selv, prater i vei og er sprudlende og åpen for alle, sosial og omgjengelig. MEN. Jeg er lei av å måtte «unnskylde» personligheta mi. Jeg er lei av å bli mast på om å opptre som noen jeg ikke er, jeg er lei av å føle meg mislykket fordi ordene ikke kommer like lett til meg som de gjør for deg. Jeg er lei av å føre overfladiske samtaler med ukjente om hvor den beste kaffen er å finne i byen, eller om hvor fint været har vært i det siste.
Og du, hvis du syns jeg snakker for lite? Fyll stillheten med noe mens du venter, for jeg er kanskje en grå mus som går i ett med veggen ved første øyekast, men jeg vet jeg er verdt å vente på. Jeg har historier jeg også. Jeg har mye å si, selv om jeg ikke sier det. Gi meg litt tid, bare, så kommer jeg, jeg òg.
Jeg er lei av å måtte skamme meg over å være introvert. Det er ingenting å skamme seg over. Vi er ikke kjedeligere individer enn noen andre, vi er ikke mindre verdt, og vi er ikke sosialt tilbakestående. Vi trenger bare litt mer tid før vi åpner oss opp og bretter ut om livshistorien vår. Vi trenger tid.
Og du trenger ikke «få meg til å snakke», for JEG SNAKKER. Jeg trenger bare litt tid, og jeg er ferdig med å si unnskyld for det.
Utruleg godt skrive, du kan verkeleg få sett ord på først og fremst din eigen situasjon, men og mange andre sin! Du er absolutt ikkje einsam, eg, som mange andre som har kommentert før meg, kjenner meg att i mykje av det du skriv. Eg har alltid vore stille og hatt vanskeleg for å småprate, men eg har klard å tukte meg sjølv til å verte meir utadvent og open, så det er nok mange som er meir introvert enn meg.
Så eg beundrar deg verkeleg; at du hoppar i det og gjer så mykje som du gjer på eiga hand (å reise jorda rundt einsam … hjelp!) står det ordentleg respekt av 🙂
Uansett. Takk for ei fantastisk tekst! Nok ein gong, du er super! 🙂
Jeg kjenner meg så igjen! Fantastisk skrevet 🙂
Det er så godt og så viktig at du skriver om slike temaer. Vi er nok mange som føler det akkurat som deg.
Jeg avskyr virkelig smalltalk, uansett hvem det er med. Jeg har en lei tendens til å svare på det folk spør meg om, men så GLEMMER jeg å spørre tilbake fordi jeg blir så stressa. Ofte tenker jeg ikke over det før samtalen er over, at vi faktisk bare har snakket om meg, og at jeg glemte å spørre om vedkommende hadde det bra, hva h*n gjør for tiden osv. Det er så flaut!! Prøver virkelig å bli bedre på det, for det virker jo som om jeg er totalt uinteressert i andre enn meg selv. Det stemmer jo ikke, heller tvert i mot. Jeg liker bare mye heller komme litt dypere inn og snakke om hjertesaker og mer meningsfulle saker, liker ikke at vi har blitt så overfladiske.
Takk for at du får meg til å føle meg mindre annerledes, har alltid lurt på hvorfor jeg fungerer så dårlig sosialt når alle andre tilsynelatende er så flinke!
Som mange har sagt her, er som å lese om meg selv.
http://carolinesverden.com/
Kjenner meg igjen i mye, så fint å lese. Også skriver du så bra!
Først og fremst, du er en fantastisk person. Føles nesten som eg kjenner deg. Har lest bloggen din lenge. Og takk for at du setter lys på et så viktig tema. Det er alt for mange som har det slik, deriblant meg. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det er veldig lett å føle skam over å være sånn, men det er det jo abslutt ingen grunn for! Vi er jo like mye verdt for det om. Vet ikkje helt ka eg vil frem til med denne kommentaren, men du er en fantastisk person virker det som!
Jeg liker deg jeg, du setter så gode ord på alt jeg(du) har inni meg(deg) 🙂
FANTASTISK å lese. Jeg begynte å gråte. Det er så deilig å lese noe som man kjenner seg igjen i. Jeg er i flere sosiale settinger (i store kristne menigheter og studentmiljø) hvor det forventes at man skal være skikkelig PÅ sosialt, være sprudlende og «out there» , hilse på alle og smalltalke til man blir rød i trynet. Men det er ikke sånn jeg fungerer i sosiale settinger, og det er desverre ikke akseptert. Det er ikke det at jeg ikke er glad i mennesker, for det er jeg virkelig, men jeg verdsetter de GODE dype meningsfulle samtalene, høre folk sine historier, osv. Å være introvert er en utrolig fin ting, selv om ikke samfunnet vårt tror det. Klem til deg <3
Jeg vet nøyaktig hvordan du har det, jeg er helt lik selv! Spesielt det med å gjøre ting bedre alene. Om jeg for eksempel møter nye folk sammen med familien, da føler jeg meg som den største sosialt tilbakestående tapern, klarer såvidt å presse ut et «hei» og står egentlig bare mest i hjørnet og smiler til det hele er over. Men om jeg er alene og har forberedt meg på at «idag skal jeg få en ny venn!» så kan jeg være utrolig utadvent! Men det tar kanskje noen dager, eller til og med uker om det er noe stort, med planlegging og å psyke seg opp. Bare jeg skal ta en telefon så må jeg sitte i noen minutter å gå igjennom det jeg skal si.. Det kan bli veldig slitsomt noen ganger, og jeg har aldri følt at noen har skjønt hvor vanskelig små ting er for meg. For andre er det kun positive følelser som kommer frem når de blir invitert på en bursdag, for meg måtte jeg planlegge hvert eneste minutt før jeg dro, om jeg i det hele tatt klarte å dra (ble som oftest å takke nei). Alle lærerne på skolen pleide alltid å si på foreldremøtene at jeg var «for sjenert og for stille», og satte alltid «mål om å snakke mer i timene». Det var ingen som skjønte at det var mer enn bare å være sjenert, det var personligheten min og den jeg var. Og at lærerne skulle tvinge meg til å være en annen, forstår jeg fortsatt ikke den dagen i dag… Det var ikke før jeg startet på vgs og fortalte fransklæreren min at jeg ikke likte å snakke høyt i klassen, at hun vinklet meg over mot «sosial angst». Jeg hadde aldri engang hørt om det, er ikke rart alle andre ikke hadde det heller. Men nå som jeg innser at jeg sliter med angst er det egentlig lettere, og jeg er egentlig litt sint for at ingen fortalte meg det før, for jeg har alltid følt meg som verdens største idiot blant andre folk, og det er godt å vite at jeg ikke er alene <3 😀
Tusen takk altså !! Det var en helt utrolig stor lettelse i hjerte mitt når jeg leste denne teksten, i bunn og grunn fordi jeg kan relatere meg veldig til det du skriver. Jeg har alltid følt meg veldig annerledes, som både introvert og høysensitiv, og har ikke følt at andre folk har forstått det på lik linje som jeg vil de skal forstå det. Selv om jeg har lest om andre sine opplevelser med dette, er det dette du har skrevet som virkelig hjalp meg å forstå at jeg ikke er alene, og det er andre som er lik som meg. Du virker som en fantastisk person, og det er veldig bra at du viser til verden hvordan man kan ha det. Håper du har det bra og jeg ønsker deg alt bra ! <3
Jeg har sittet og fundert på om jeg kanskje er introvert, og etter å ha lest dette, og sett hvor mange som er enige i det du skriver, er jeg i det minste sikker på at jeg ikke er helt alene om å ha det sånn.
Jeg har slitt veldig med å få kjæresten min til å forstå hvorfor jeg ikke alltid synes det er superstas å dra på fest med haugevis av (gode og fine) venner, og han har vært forståelsesfull, men jeg tror nok han har godt av å lese dette for å skjønne hva jeg egentlig mener. Tusen takk!
Dette er også noe jeg kjenner meg igjen i, Jeg har alltid vært sånn,og vil nok alltid være det. Men jeg liker å være i mitt eget selskap, selv om kjæresten min til tider ikke helt skjønner hvordan jeg har det. Og til tider er det slitsomt å måtte bortforklare ting som det er. Takk for at du setter ord på dette temaet 🙂
Kjenner meg VELDIG igjen! Har vært sjenert så lenge jeg kan huske egentlig, begynte på barneskolen. Men det var ille da, jeg snakket nesten ikke med noen i klassen, kun noen få, men så ble det verre, vennene jeg hadde sluttet å være med meg, og i 7.klasse hadde jeg INGEN i klassen eller på skolen å være med. I friminuttene jeg gikk rundt alene, og jeg skammet meg sånn og synes det var skikkelig flaut å ikke ha noen venner i klassen lengre. (hadde venner utenom skolen da) , ungdomskolen vil jeg si var like ille som på barneskolen, jeg snakket ikke med noen i klassen, utenom ei som var hun jeg pleider å være med, sånn var det på videregående også. Jeg fikk utrolig nok kjæreste når jeg var 17, selv om jeg var veldig sjenert. Men det første forholdet gikk ikke bra, jeg snakket med han jeg var sammen med, men når vi var med vennene hans snakket jeg ingenting. Følte meg så mislykket og lei meg, for jeg ville jo snakke med andre, men fikk det ikke til! Jeg var redd for at stemmen min skulle skjelve når jeg snakket med andre, og jeg hadde lav selvtillit og tenkte at folk ikke brydde awf om hva jeg hadde å si. Jeg er ganske sikker på at det var sosial angst, og jeg tror jeg har det enda, selv om det har blitt litt bedre nå. Jeg prøver å presse meg selv til å gjøre ting, som når gutter har spurt meg om å finne på noe har jeg sagt ja de fleste gangene, men jeg får angst når de spør om det, og jeg er så redd for at de skal synes jeg er sjedelig å være med. Fikk ofte fått slengt i tryne «hvorfor snakke du ikke?» og «Hvorfor er du så sjenert?» , «Du må snakkee mer!», «Hvorfor er du så stille??» og det sårer meg så utrolig mye mer enn de kan forstå. Jeg HATER å være sjenert! Men jeg må bare godta at jeg er det, for jeg tror aldri jeg kommer til å bli utadvendt, det er bare sånn som jeg er, jeg er sjenert! og hater det! Det har ødelagt så mye for meg. Jeg fikk også høre av min venninne når vi gikk på ungdomsskolen «du er så pen, jeg er sikker på at du hadde vært en av de populære jentene på skolen hadde du bare ikke vært så sjenert.»
Jeg driver et lite prosjekt som jeg kaller Stille styrke, som handler om hvordan det er på tide å finne styrken i det å være introvert og høysensitiv og slutte å ha fokus på det negative og snørr og tårer. blir veldig glad om du vil ta en titt på det og kanskje også bidra 😉 http://teamoments.blogg.no/1460056722_er_du_introvert_eller.html
Tusen takk for dette blogginnlegget! Jeg trengte dette blogginnlegget for å bekrefte for meg selv at jeg ikke er alene om å føle det slik som deg. Vi er i samme båt, to introverte som lever i en meget ekstrovert verden. Dette var så spot – on! Jeg håper slike blogginnlegg kan skape større forståelse for den indre og skjulte kampen vi introverte kjemper i hverdagen. Mer kunnskap -> mer forståelse. Jeg har selv skrevet innlegg om det å være introvert på bloggen min og hadde blitt kjempeglad om hadde tatt en tur innom 🙂
http://blogg.tovemoss.no/tag/introversjon/
Nå tar jeg muligens MBTI-testen en smule mer seriøst enn det jeg bør, men det var en ekstrem lettelse å oppdage at jeg faller inn under kategorien med de meste sosiale introverte. Det er utrolig forvirrende (både for meg selv og andre) at jeg på et vis lengter etter menneskelig kontakt i stor grad, samtidig som jeg blir ufattelig sliten av det. Sosialt samsvar er supert, men veldig intenst? Trenger stadig vekk å være for meg selv for å prosessere alle inntrykkene. Det aller beste for meg er sosiale settinger med mulighet for å trekke seg tilbake uten at det virker unaturlig. Sånn sett er festivaler ganske bra – rom for å utforske/sitte alene, men også veldig sosialt hvis man ønsker det.
Herlige Marie, du har ordet i din makt! Jeg kjenner meg fullstendig igjen i det du skriver. Mulig du er som meg, tøff alene, god på tomannshånd (hvis vi kan stupe rett inn i eksistensielle spm), men redd i flokk. Jeg er den som helst rydder og vasker opp MENS det er selskap, for da kan jeg gjøre noe jeg mestrer. Er du klar over at du kanskje er den perfekte brevvenn? 😀
Tusen takk, Tanja! Godt å vite at vi er flere <3 Ja, livredd i flokk… Haha. Jeg hadde sikkert 10-20 brevvenner som yngre – ELSKET det!