Return

Hey fra barndommen! Herregud, det er godt å komme hjem. Selv om så godt som alt her er annerledes; stua jeg ligger og blogger i er pusset opp, storveien fra huset og inn til byen er totalt forandret, nabolaget har revet trær og bygget nye hus, vennene mine bor ikke der de en gang bodde, men allikevel ser jeg hele oppveksten min passere i revy hvor enn jeg snur meg. Og disse veggene i stua er kanskje malt hvite, men åh så mye hjertesmerte de er vitne til, så mange kyss de har sett, så mange fortrolige samtaler de har hørt, så mye sinne og så mange smil, hele følelsesspekteret mitt ligger liksom skjult inne i disse veggene, hver tåre og hvert klapp. Når jeg kommer hit kjenner jeg hvor lite hjemme jeg føler meg i Oslo, jeg føler meg ikke hjemme der i det hele tatt, å komme hit er som å kjenne at brikkene i meg finner tilbake til plassene sine og jeg er plutselig Marie igjen, er jeg alene om å ha det sånn? Er det meningen at man skal klare å starte på nytt og skape sitt eget hjem et helt annet sted i verden, fordi jeg klarer ikke å se at det i det hele tatt er mulig, ikke noen gang.

I kveld tok jeg turen til Marita, et av de levende bevisene jeg enda har på ungdomstiden min, og det beste med å komme hjem er å treffe venninner og oppdage at seks måneder heller ikke denne gangen klarte å lage klein stemning, hver gang vi møtes er alt som før, som om vi aldri slapp tråden der vi slapp den sist, som om vi aldri slapp den i det hele tatt.

Husker dere historiene om kirsebærtreet, det som døde (og som fremdeles står i stua! Null tull!) og det som overlevde? Han som overlevde har blitt SÅ STOR! Han velter seg utover hagen, nå! Jeg skal ta bilder, de av dere som har fulgt meg siden jeg ble født starten av må jo lure litt på hvordan det gikk med et tre så fint at han skulle vært fire?!

Apropos trær og røtter, hvor er dere fra? Hvor er det deres puslespillbrikker liksom faller på plass?

14 kommentarer

  1. Røttene mine har spredt seg i Stavanger, men de stammer fra så langt som fra nord i Asia 🙂

  2. Jeg kommer fra et lite sted i Nord, ute i havgapet. Der vokste jeg opp med vinden i håret og havsprøyten i ansiktet. Så nå, når jeg er blitt «stor» og flyttet til byen og langt bort, til eksosrøyken og alle menneskene, nå er det å komme hjem det å trekke det første dypdraget med frisk luft etter en lang ferd med tog, båt og bli for å komme hjem. Det er å kjenne vinden kjæle med ansiktet mitt å ønske meg velkommen, mens jeg endelig hører havet som slår mot steinene igjen. Det er å høre at dialekten blir breiere og breiere hos folkene rundt meg, dess lengre jeg reiser. Men mest av alt er det å komme inn i den lysende stua et par dager før jul, ute er det stummende mørkt, men inne er det godt og varm. Og der er jeg ikke kommet innenfor døren før pappa knuser meg i en klem, katten smyger seg rundt føttene mine og mamma spørr om alt jeg har opplevd siden jeg var hjemme i sommer. Da er jeg hjemme, virkelig hjemme.

  3. Aleksander

    Hei!
    At det er deilig å komme hjem er en følelse jeg ikke har følt på på lenge. Jeg er født og oppvokst i en leilighet rett over Grorud senter. Men vi flyttet derfra da jeg var 17. Forsåvidt også min avgjørelse, men. Etter det har jeg bodd fem forskjellige steder. Har bodd her jeg bor nå i tre og et halvt år, men det føles enda ikke helt som hjemme. Gleder neg til den dagen jeg finner det stedet som bare føles så riktig!

  4. Skjønner hva du mener, og mine brikker faller på plass i huset til begge besteforeldrene mine. Jeg har bodd i 3 forskjellige hus gjennom oppveksten, så husene deres ble det konstante i min barndom. Den store Hagen, maten de laget, alt minner meg om hjem. Det er sikkert derfor jeg ønsker å bosette meg i Nederland igjen. Selv om vi har et fint hus, og mamma og pappa føles som hjem er det ikke helt det samme. Men hunden, hun er veldig hjem hun også

  5. Mariann

    Rjukan er plassen min! Alltid godt å komme hjem, men uneskrivelig vondt å vite at det er for siste gang.. Mamma og pappa har nemlig kjøpt nytt hus… I NABOkommunen..
    Føler huset har hatt en sykdom siden påske, og at alle vet det ikke kommer til å overleve.. Er jo så fantastisk glad i å komme hjem, og nå er det liksom slutt?

  6. Åh, jeg misunner sånn de som har et barndsomhjem, et sted med minner og følelser. Jeg er 27 år og har bodd i 18 forskjellige hus, og har ikke tilknytning noen plasser… Pappaen min har en stor øy på Helgelandskysten da, så det er hvertfall et sted som har vært konstant (i feriene) med fisking og bål og molteturer osv…. Men det blir ikke det samme, ikke sånn som jeg skulle ønske det var….
    Ikke meningen å bli sippete, men trengte kanskje bare si det når noen snakka om det. Ikke alle er like heldige – MEN, jeg er glad du har en sånn fin plass <3

    Marie svarer: Åh, nei, det er så langt i fra alle som er så heldige <3 Lei for å høre at du ikke har et sånt sted, jeg håper du klarer å skape det selv en vakker dag! <3 Selv om det ikke blir det samme…. Takk for at du deler! Jeg håper du har en fin sommer. KLEM

  7. Camilla Albertine

    Er fra Mosjøen (så godt som) og bor i Mosjøen. Nå skal jeg til og med flyttet i samme gate som jeg vokste opp i! Er så hjemkjær at jeg får ikke til å forlate.

  8. Solfrid

    Eg elskar å kome heim. Heim til mamma og pappa i det gamle, store kvite huset som er trekkfullt og kjempekaldt om vinteren, og kjølig og deilig om sumaren. Til garden med store jorder rundt, kyr på beite (no om sumaren i alle fall), stillheit og ro. Det kan vere kjedeleg, men samtidig er det så digg. Og endeleg byrjar eg setje pris på at familien ikkje er kjempepratete, men at me har det stille og kan sitje saman utan å prate, med kvart vårt. Eg er så glad og takknemleg for å ha vakse opp her!

  9. Ann-Karin

    Mitt barndomshjem er et lite sted på bygda i nord. Mitt hjem er i byen. Da jeg flyttet hjemmefra i fjor høst og inn i egen leilighet for første gang skapte jeg mitt eget hjem. Det var der jeg følte meg mest hjemme og det ble så rart å dra hjem til familien. Siden jeg har bestemt meg for å flytte enda (mye!) lenger nord, flyttet jeg ut av leiligheta og tilbake til bygda før sommeren. Så nå er jeg litt «hjemløs». Om 14 dager bor jeg i kollektiv med 3 andre ukjente personer i en ny og større by. Krysser fingrene for at jeg finner meg til rette der!

  10. Komplett vestlending her; stammer fra Haugalandet, men flyttet til Bergen for syv år siden og føler meg som en «Bergenser». Når jeg drar hjem er det til besteforeldrene, huset jeg vokste opp i er en annen familie sitt nå, så jeg har ingen forhold til pappa sitt hus på en måte.

    Har ikke fulgt deg fra fødsel, men er spent på det her treet!

  11. Elisabeth

    Mine røtter er opprinnelig i Drangedal, men jeg føler meg egentlig mer hjemme i huset jeg bor i sammen med kjæresten min. Jeg har alltid vært sånn som knytter meg til steder ganske fort

  12. Er heller ikke så heldig som har det sånn – det lengste jeg noen sinne har bodd på en plass er 4 år og det var de første årene av barneskolen. Jeg hadde heldigvis huset til bestemor som jeg hadde tilbragt alle mine år i, og sorgen var stor da det ble solgt for to år siden, og enda større da jeg stod utenfor det i vår og så at de hadde totalrenovert det. Minnene er heldigvis der for alltid!

  13. Therese

    Ja, kirsebærtreet! Klart jeg husker ham <3

  14. Jeg er egentlig fra en liten øy i Rogaland. De siste fire årene har jeg bodd både i Bergen, Edinburgh og Florida. Men likevel er det ingenting som er å komme hjem til Stavanger. Hjem til strendene, hjem til allsang med utepils i Vågen. Hjem til venner og familie. Mai neste år har jeg bodd av og på i utlandet i nærmere tre år. Da skal jeg hjem

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *