Dear Marie

Kjære Marie 15 år,

Se på deg. Du har rukket å fullføre 9. klasse allerede. Er det ikke sjukt hvor fort tiden går? Jeg kan love deg at det ikke blir bedre med åra, tiden går bare fortere og fortere og plutselig sitter du her, 10 år senere, og skriver et åpent brev til den du en gang var, for å fortelle deg et par ting jeg kunne ønske at du visste.

Jeg vil starte med å fortelle deg at det blir bedre. Slengbemerkningene om at du ser ut som en vandrende spiseforstyrrelse går over, du får både pupper og lår, og hofter til og med, på videregående vil de kalle deg for «Marie Kroppen» (nei, det er sant, og det er fordi du er så fin!), og reguleringen du forgjeves prøver å skjule bak en hånd når du ler? Den vil gi deg et perfekt smil (selv om fortenna glir litt tilbake igjen med åra, men det uperfekte har sin sjarm det óg, og du rekker å vokse så mye at det overfladiske ikke lenger betyr noe før det skjer, så slapp helt av). Og du skal ikke bekymre deg for skolen. Du kommer inn på førstevalget ditt på videregående, medier og kommunikasjon. Og du klarer deg bra, både med karakterer og sosialt. Du møter to nye bestevenninner, og hun ene flytter du sammen med til hovedstaden, I KNOW – «jeg skal ALDRI flytte til Oslo!», right? Jeg vet det. Men du skal det!

hheh

Og så skal jeg fortelle deg at den største bekymringen din i livet, roten til alt vondt og tårevåte puter om nettene, og sortmalte tanker om dagen – kjærligheten? Den skifter farge og blir lyserød. Du kommer med tiden til å gi slipp på alle redsler for å bli erstattet av noen som er vakrere enn deg. Du kan ta av deg solbrillene du bærer ute som inne, dag og natt, de du prøver å skjule deg bak i frykt for at noen skal oppdage hvordan du egentlig ser ut, og bli borte. For du er vakker, selv om du ikke ser det selv – og noen vil om et par år få deg til å innse det. Selv om du ikke har troen på deg selv. Selv om kroppen din fylles med røde prikker og forvandler deg til en menneskelig leopard (det heter psoriasis, og du trenger ikke bli redd når legen spør deg om du får sjokk av å få en kronisk hudsykdom, det er ikke så jævla farlig, og det lærer du ganske fort det óg, smart jente). Selv om du sover med vidåpen munn og alltid har en dårlig hårdag, så kommer det til å være to armer som vil ta deg i mot og holde deg fast og som savner deg når du ikke er der, og som kysser deg i panna og takler deg selv på dine dårlige dager. Du vil forstå at alle bekymringer om et utseende som aldri var bra nok var forgjeves, og du vil innse at verdens viktigste klisjé er gjeldende: det ER innsiden som teller. Og selv om du vil ha noen stormer bak ribbeina før du kommer så langt, så vit at det er verdt det. Det er ingenting å grue seg til. Uværet i hjertet gjør deg rik på erfaringer, og du lærer mer om deg selv enn du ville ha gjort hvis alt gikk på linje og ribbeina aldri fikk prøve seg. De vil få prøve seg, og noen kommer til å komme seg inn bak dem, men da skal du la dem, for i enden av tunnelen full av følelser og hjertebank? Der vil det stå en fyr som er fin og som får frem det beste i deg.

Og så skal jeg gi deg et perspektiv som jeg syns du burde ha: kjærligheten er for deg altoppslukende, jeg vet det. Den 15 år gamle lykken din avhenger av noen, alltid. Og kjærligheten er stor, det vil du fortsatt mene om 10 år, men se deg rundt. Om en gutt liker deg eller ikke er din største bekymring i livet! Hvor heldig er ikke du? Du gjør det bra på skolen, du har en haug med gode venner rundt deg, en familie som elsker deg, du er frisk og rask og lever i et av verdens beste land. Og selv om du sliter med å se det nå, mellom alle hjertesukkene du puster inn og ut, og alle kjærlighetsbekymringer du spiser til frokost, vil du se deg tilbake når du blir på min alder og tenke fy faen. Ungdomstiden? I did good.

Du klarer deg bra, Marie. Og jeg er stolt av deg.

Ps. Til høsten får du lyst til å rømme hjemmefra og bli borte til langt på natt fordi mamma ikke vil kjøre deg til gutten du liker. Marie? Ikke gjør det. For hvis du gjør det sitter du her om 10 år og har fremdeles dårlig samvittighet for mammahjertet som satt igjen i en fryktelig redsel der hjemme. Hva du enn gjør, vær snill med mamma.

Klem fra Marie, 25 år

14 kommentarer

  1. <3

  2. Vi skulle alle ha fått et slikt brev av oss sjølv nå vi va yngre. Egentlig skulle eg gjerne hatt ett fra mitt fremtidige jeg, no :):D

    1. Ja! Jeg er spent på hvem Marie 35 er, haha, shit…..

  3. Åh, dette er fint! Siste avsnittet fekk fram tårer i augene. Du og bokstavane altså. <3

  4. Fint skrevet ♥ Blir rørt her, jeg. Kunne trengt å skrive et slikt brev til oss selv, alle sammen.

  5. Wow. Bare wow. Tror jeg aldri har kjent meg mer igjen i en tekst enn denne. Skremmende lik min egen ungdomstid… Fantastisk skrevet 🙂 Ha en fortsatt fin kveld 🙂

  6. Åh, denne hadde jeg trengt da jeg var 15. Trenger den nå som jeg snart er 27 også, takk <3

  7. Sitter her med klump i halsen, utrolig vakkert! Hilsen Ellen, snart 25…

  8. <3
    Alt jeg har å si.

  9. Så fint, du tryller med ord 🙂

  10. Camilla

    <3
    Kunne trengt et sånn brev jeg også fra fremtidige meg, lurer sånn på hvordan ting blir!

  11. Åh, tårer i øya <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *