Find your happiness

Jeg vet ikke om det er en del av det å bli voksen. Men det året jeg skulle fylle tjuefem, ble det året hvor jeg forstod at lykken min aldri må legges i andres hender.

Jeg hater at jeg lot det gå så langt. Det var som å sitte i et tog som bare raser av gårde, og passerer faresignal etter faresignal, men som lokomotivfører er du så besatt av å nå din endestasjon at du ignorerer alt som skriker og blinker av røde lys på veien dit. Du vil bare komme frem, til destinasjon lykke, men at destinasjonen ligger innenfor en annens landegrenser er nødt til å skape problemer.

Jeg klandrer bare meg selv. For at jeg skrek. For at jeg kastet nøklene på deg så hardt jeg bare kunne. For at jeg rømte i sinne og sparket i sanden av mangel på annet å sparke i hjel. For at jeg straffet deg med en av de verste torturmidlene et forhold kan ha – stillhet. Jeg klandrer bare meg selv for at jeg sovnet på tårevåt pute, for at jeg ga deg vondt i magen, for at jeg fryste deg ut på en sånn måte at selv kaldeste nordpolen virker mild. Jeg vet at jeg var urimelig, jeg vet at jeg var urettferdig og vanskelig, og den vitenskapen gjorde tårene enda våtere enn de i utgangspunktet var. Jeg visste det jo, at jeg var et levende mareritt, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. For alt jeg så var destinasjonen lykke, og jeg var i en tunnel, og dét var lyset, og jeg så ikke annet.

my

Og så vekket du meg. På verst tenkelige måte. Du satt på nødbremsen så brått og brutalt at toget nærmest sporet av. Selv om det egentlig ikke var så brått allikevel, for faresignalene hadde jeg jo allerede passert, og jeg så det komme, men jeg klarte ikke ta det innover meg før det var for sent, for jeg raste av gårde mot destinasjon lykke, og den lå innenfor dine landegrenser. Det ble bråstopp. Og det var akkurat det jeg trengte.

Plutselig så jeg klart. Plutselig stoppet landskapet utenfor opp, og jeg så detaljer, jeg så faresignalene, jeg så alt klart. Min egen ville ferd nedover skinnene var basert på et krav om at du skulle sørge for min lykke, og det er et krav som er urimelig – både for deg og for meg. For min lykke skal aldri være ditt ansvar. Det skal aldri være noens ansvar. Det er mitt eget. Og det lærte jeg da du bråbremset, og jeg er deg evig takknemlig for den lærdommen, selv om det er en av de vondeste jeg har hatt i kjærligheten noengang.

Du sa stopp. Og jeg glemte hvorfor jeg skrek. Jeg glemte hvorfor jeg kastet nøklene. Jeg glemte sanden. Jeg glemte alt som ikke betydde noe. Det eneste jeg husket var det viktigste. Oss. Og at jeg med oss på skinner allerede var ankommet destinasjonen, den lykken jeg var på jakt etter handlet om noe annet, noe langt utover det jeg kan kreve av deg, kreve av en mann noen gang.

Veien mot egen lykke skal ikke gå via noen andre. Aldri. Å basere vårt bankende hjerte og vårt bredeste smil på noen annens oppmerksomhet og andre skuldre er noe av det jævligste vi kan gjøre mot oss selv. Det var det jævligste jeg gjorde mot meg selv. Alt innvendig dreide seg om han. Selvfølelsen var hva han følte. Hvis han ser meg, er jeg attraktiv. Hvis han hører meg, er jeg verdt å høre på. Hvis han, hvis han, alt handlet om han. Å legge sin egen lykke i andres hender gjør hele eksistensen din avhengig av andre. Og hvis de andre snur seg og går, og du mister den personen du baserer din lykke på, mister du fullstendig fotfeste, og du aner ikke hvordan du skal finne den igjen, for den forsvant med personen du baserte deg på, og han kommer neppe tilbake etter en heisatur som dét.

Jeg fant heldigvis fotfestet igjen, den dagen han sa stopp, den dagen jeg trodde hjertet mitt fysisk ble knust i brystet på meg, for det kjentes sånn ut. Jeg ble slengt av toget, men landet trygt på begge beina og med blikket rett frem, og det jeg så der fremme var en helt annen vei enn den omveien jeg la via han. For skal du bli lykkelig med noen andre, må du først bli lykkelig med deg selv. Jeg vet ikke hva jeg prøvde på. Å bruke han som snarvei, å bruke han som livbøye, jeg vet ikke. Jeg vet bare at det ikke var rettferdig – verken ovenfor han eller meg, og når han fortalte meg at han ikke orket mer, at han var på vei til å gå av toget, da forstod jeg at hvis han dro – kom lykken min til å dra med han. Og det er den vondeste og viktigste bitchslappen jeg har fått noen gang.

Ikke faen. Vær din egen lykkes smed. Vær lykkelig alene før du søker lykken hos noen andre. Ikke bruk et annet menneske som en byggestein for at du skal stå stødig, du har fått to bein og du skal stå av deg selv – på dem. For uansett hvor fin kjærligheten er, har den ingen garanti. Og hvis den forsvinner skal du vakle, kave, men du skal lande på beina igjen, og vite at du klarer deg himla fint på egenhånd óg, som lokomotivfører i eget tog, allerede trygt fremme ved destinasjon lykke alene.

15 kommentarer

  1. Hvordan klarer du å skrive så bra og så alt for sant! Kunne ikke kjent meg selv mer igjen, men kan likevell se for meg å klare å stå for min egen lykke alene uten han, selvom jeg vet vi er to om å ikke ville dette. Man har vell nådd endestasjonen når din bedre halvdel gjør lykke til paradis, men uten paradis er det likevell ikke helvete?

  2. Ingvild Emilie

    Det er ganske fascinerende og ikke minst skummelt hvor mye jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver i bloggen, men dette er nok det innlegget som har truffet meg hardest. Jeg har gått gjennom akkuratt dette, og jeg falt av toget til slutt. Men jeg er nå på vei til å bli min egen lokfører – og det er fantastisk.

  3. Ååh Marie, du er virkelig favoritten min. Hver gang du skriver treffer det meg dypt inne i hjertet. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive like bra som deg! Kjenner meg så utrolig igjen, etter at mitt forrige forhold ble slutt begynte jeg å tenke på dette av å være avhengig av en annen person for å være lykkelig. Det skal da ikke være sånn! Og ja, det kjentes faktisk ut som hjertet mitt knustes i mange biter når han sa det, stopp, og lykken dro kanskje bort med han, for en stund. Men så kom livet tilbake, jeg kom tilbake, og så forstår du at det ikke går ann å leve sånn. Det er ikke sunt! Men jeg er lykkelig nå da, og det føles sunt og rett, og det håper jeg du føler og <3

    http://www.thestylishcupcake.com

  4. Camilla

    Det her har jeg tenkt så mye på! Man må kunne være lykkelig alene før man kan være lykkelig sammen! Selv har jeg ikke hatt kjæreste tidligere, og det føles litt kjipt når «alle» venninnene mine har det, men jeg vil ikke finne noe bare så jeg kan være lykkelig forelska og alt det der. Føler jeg må finne meg selv først og vite at jeg er sterk og selvstendig nok til å være sammen med noen uten å basere meg selv på hvordan en potensiell kjæreste gjør det. Men på et eller annet tidspunkt så må man jo tørre å satse på kjærligheten, om man er klar eller ei, for helt klar blir man kanskje aldri. Men å vite at man kan være lykkelig alene er så viktig!:) Så glad for at bloggen din fins, og at du skriver som du gjør!<3

  5. Åh, Marie. Du gjør det igen <3

  6. Om du noen gang lurer på hvorfor jeg har fulgt deg og bloggen din i årevis, så er dette (blant annet) et stort DERFOR. Denne teksten traff meg som ingen andre har før. Føler ikke det er lenge siden jeg falt av mitt tog. Selv om jeg var veldig klar over at jeg var mot helt feil retning… Sukk, forelskelse gjør en blind. Finner igjen fotfestet nå, og det er så herlig.

  7. Du er så utrolig modig Marie. Tusen takk for at du deler tankene dine, og innsikten din med oss <3

  8. Takk. Bare.. Tusen, tusen takk. Dette trengte jeg.

  9. Tuuusen takk! Bare elsker hvordan du setter ord på det jeg trenger å høre. Du skriver het Utrolig bra! Favorittbloggern<3

  10. Så enkelt er det da ikke alltid 🙂 kjærligheten er uransakelig, og akkurat der kan det være nytteløst å følge noen regler. Jeg skjønner Såklart hva du sier. Men hvis jeg ikke er lykkelig med meg selv, på grunn av psykiske vansker for eksempel. Kan jeg ikke tillate meg selv å finne noen jeg kan føle hvertfall et snev av lykke med da ?? For noen år siden så trodde jeg at på grunn av den forakten jeg hadde mot meg selv så fortjente jeg ingen andre. Jamfør ordtaket «du kan ikke elske noen andre når du ikke elsker deg selv». Selvfølgelig er det en fordel å både være lykkelig i eget selskap og å elske seg selv, hvertfall hvis du skal ha et forhold «etter boka». Men i kjærlighet funker det heldigvis å gå litt utenfor stien 🙂

    1. supermarie

      Enkelt har jeg aldri påstått at det er, verken å bli lykkelig med seg selv eller kjærligheten, og selvfølgelig finnes det ingen regler <3 Dette var bare min erfaring, og på den tiden krevde jeg at en annen skulle gjøre meg lykkelig – et krav som er umulig å fylle for han, når det var meg selv jeg måtte jobbe med. Kjærlighet drar med seg lykke det og, definitivt, men ikke den type lykken som jeg var på jakt etter på den tiden. Psykiske vansker er naturligvis noe helt annet <3 Jeg er glad du ikke lenger forakter deg selv og håper du har det bra nå! Lenge leve kjærligheten – både på og utenfor stien 🙂 Klem

  11. Nina Norton

    utrolig bra skrevet Marie! Kanskje det beste du har skrevet? Vi må alle lære dette den tunge veien, uansett hva andre gir oss av råd!

    1. supermarie

      Tusen tusen takk! <3 Det betyr så mye!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *