Hallo! Takk for at dere underholdt dere selv her i dag, det var gøy å logge på til så mange spørsmål! Jeg har begynt å svare, og tenker å legge ut første del i morgen.

I dag var så bra. Bra dag på jobb – og full av møter, jeg elsker møter! Og etter jobb var det Korrespondentsamling hos NRK, hvor forbildene mine satt som perler på en snor i Store Studio. Jeg har ikke tenkt så mye på hva jeg skal bli når jeg blir stor på en stund, men i dag ble det kastet en hel innsjø av bensin på krigsreporterbålet – igjen. Det er noe i meg som hele tiden dras mot det yrket. Det er det, mer og mer. Pennen min brenner i meg, og søker noe større, noe viktigere, noe helt nødvendig. Noen MÅ gjøre den jobben disse menneskene gjør, noen må fortelle om tragediene og det som foregår der ute i verden, det er så himla viktig at noen tar opp pennen og skriver hjem, og er elendighetas sekretær, sånn at vi som leser referatene deres her hjemme kan velge å gjøre noe med dem. Ta tak i dem og jobbe for en bedre verden, gjennom engasjement, gjennom veldedighet og gjennom demonstrasjoner. Stå opp for det vi tror på, og slå ned på det som er urettferdig og feil.

Det er så inspirerende at de vier – nærmest ofrer – livene sine for å fortelle oss historier fra de som ikke er i stand til å fortelle dem selv, enten fordi de ikke har en stemme å nå ut med, de har ikke penner, de har ikke Internett, eller de har ikke ytringsfrihet og mulighet i det hele tatt, fordi styresmaktene vrir på alt som sies og blir sagt, og slår ned på det de ikke vil høre om. Det er noe i meg som brenner for disse historiene, UNNSKYLD mamma! Men det er det.

Etter å ha hørt på korrespondentene et par timer, var det matservering og mingling utenfor, og jeg gikk målbevisst mot Kristin Solberg for å høre hvordan hun har kommet seg dit hun er i dag. Hun er bare så vidt over tredve, men har allerede dekket Afghanistan og hardt rammede områder i årevis. Helt siden hun var på min alder, fikk jeg vite i dag – tjuefem år. Da reiste hun alene til India som frilanser, hun bestemte seg bare for å GJØRE noe og ikke sitte hjemme og «vente på å bli oppdaget», vente på å få muligheten til å bli sendt ut. Så hun dro. Helt alene. Til India. Uten en redaksjon i ryggen. Skrekkblandet fryd, ass, jeg har reist mye alene rundt til steder som ikke er så innmari avslappende å reise til, men å bare reise ut i et fremmed land som ikke snakker engelsk for å leve av å skrive, på den måten? Jeg vet ikke. Øynene fulle av beundring, men jeg vet ikke om jeg har det i meg. Ikke nå. Jeg ville foretrukket å vite at jeg har en redaksjon som bryr seg og som gjør noe hvis noe skulle skje, men igjen – hvor lenge skal man sitte og vente? Man blir ikke en del av en redaksjon just like that, det krever erfaring, utdannelse, flere år på baken, Sidsel Wold fortalte meg i sin tid at de yngste som ble sendt ut av NRK var rundt 35 ++. Det er ti år til, det! Jeg har ikke ti år til et venterom i livet mitt. Det har jeg definitivt ikke.

Egenskapene jeg spurte etter, om hvordan en korrespondent bør være, ga meg derimot håp igjen. En må ikke være redd for å reise alene, sa hun. Man må være litt uredd. Det er jeg. Uredd, men ikke dum. Og man må være åpen. Uten fordommer, med et åpent sinn for de man møter. Jeg har det. Og man må kunne formidle noe. Og det tror jeg at jeg kan, etter å ha blogget aktivt siden totusenogåtte, ut til flere tusen lesere hver uke. NOE klarer jeg å formidle, hvis ikke hadde dere ikke hengt her, tenker jeg.

TAKK til NRK for at de arrangerer ting som dette. Jeg sitter igjen full av beundring, respekt og ny inspirasjon til å komme meg opp og frem, og ut. Jeg må bare fullføre det jeg har begynt på her hjemme først.

Hva har dere gjort i dag?

Use the button in the right corner to translate into your language