Student

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive et motivasjonsinnlegg når det kommer til det å studere, og i det jeg leste de to ordene i samme setning – studere + motivasjon – skjønte jeg at jeg var dømt til å mislykkes. For vet dere hva? Jeg klarer ikke å motivere meg selv engang, og jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg ikke klarer det heller.

For jeg liker fagene. Jeg storkoser meg med semesteroppgaven, mappeoppgaven jeg skriver om clickbaiting er superinteressant, og det tredje emnet jeg tar i år handler om journalistikk, makt og medier. Jeg er i mitt rette element! Allikevel klarer jeg ikke sette meg ned, ta opp bøkene og lese. Forberede meg til eksamenene som ligger foran meg som perler på en snor. På dagtid jobber jeg. Og de timene jeg ikke jobber – forsvinner hodet mitt i alt annet. Internett har for mye å by på. Leiligheten må ryddes. Åh, jeg fikk et par ideer til blogginnlegg. FF* er hjemme – jeg må dra dit! Må vaske klær. Må til Mexico. Må trene. Må spise kveldsmat. Må se på Paradise Hotel (!!). Jeg må alt annet enn å lese, og det bekymrer meg – med hånden på hjertet – at jeg ikke klarer å skjerpe meg.

10155109_548111485307415_4020390521655592663_n

Det stikker i magen når bestefar sier jeg må holde meg hjemme og lese, da, og så ler han og jeg ler med og nikker enig og later som om det var verdens største selvfølgelighet at jeg skulle det, selvfølgelig skal jeg være hjemme og lese. Alltid. Aldri. Og så drar jeg hjem og scroller nedover all verdens feeder i stedet. På Facebook, på Instagram, på Bloglovin.

Jeg VIL stå i alle fag. Jeg VIL lære. Men jeg stokker om på prioriteringene mine hele tiden. Det er for mange store leveringer på en gang. Mappeoppgave, semesteroppgave, hjemmeeksamen, og det er så mye som skal læres, og skrives, og gjøres, og hvor i all verden skal jeg begynne? Vet ikke. Så jeg begynner ikke. Jeg utsetter alt til det nesten er for sent, og noen ganger er det for sent óg, dere så jo hvordan det gikk med EXFAC (Ikke bestått). Jeg er verdens dårligste student, og jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å bli som de andre. For de andre – i mitt hode – er eksemplariske, supermennesker, flinke som faen. Glansbilder. Forbilder jeg ikke når opp til ankelen engang. De BOR på Blindern, har giftet seg med biblioteket, spiser pensum til frokost og tar en kaffe til eksamen. «De andre», som jeg aldri har møtt, ikke engang har utveklset ett eneste ord med, men som jeg VET lykkes i alle fag, leser som hester, skriver som om de var språket sjæl, og plukker A’er etter A’er, og de får meg til å føle meg talentløs og ubrukelig på skolebenken selv. Enda jeg vet jeg skriver godt. Enda jeg leser fort. Enda jeg vet jeg KAN. Jeg klarer bare ikke.

Så – beklager. Hvis ambisjonen din var å bli en superstudent er ikke dette bloggeren å følge i fotsporene til. Jeg anbefaler heller Ida Wulff sine tips til studenter, hun er en av de andre, som jeg ikke når opp til ankelen engang. Superstudentene. Mens jeg – jeg er hun fortapte som tror hun er helt alene om å føle det sånn. Alene om å ikke strekke til i studiehverdagen. Alene om å ikke klare. Helt til jeg faktisk spør de andre. Og jeg vil egentlig ikke spørre, for jeg forventer at svaret bare nører oppunder om hvor gode de er til å lese, og hvor dårlig jeg er til å holde følge. Men jeg spør allikevel, og jeg føler meg alene om å være ubrukelig, helt til jeg spør om de andre har lest til eksamen. Og så har de ikke det. Og så stresser de minst like mye som meg. Og så prøver de like hardt. Og så er jeg ikke alene. Og jeg puster litt roligere. Jeg vet jeg ikke skal sammenligne meg selv med andre, særlig ikke i studier hvor alt er opp til deg selv, hvor god karakter du vil ha, hvor mye du skal legge i det, men jeg klarer ikke å la være. Jeg ser på de andre, og ser på meg selv, og stressnivået mitt tilpasser seg etter hvor stor forskjell det er på «de andre» og meg. Som heldigvis viser seg å ikke være så himla stor.

drem

Å studere er så innmari individuelt. Det kommer an på hvor mye du legger i det, hvor mye tid du bruker på det, hvilke karakterer du vil oppnå, hva slags person du er, hvilke metoder du benytter deg av for å lære, og jeg har ingen tips i det hele tatt. Det jeg gjør? Jeg drar på alle forelesninger, jeg noterer, jeg leser litt, en del – men ikke alt, og i noen fag: ikke så mye, og jeg drar på alle seminarer selv om ingenting er obligatorisk. Jeg det, for å studere på egenhånd er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Det var så vanskelig at jeg meldte meg av igjen med det samme jeg fikk kvalifiseringsoppgaven i Midtøsten-studiene jeg begynte på, men hoppet av igjen, vinteren 2014.

Det er det jeg gjør. Og så psyker jeg meg selv ut, tenker at jeg er verdens dårligste student, føler meg mislykket og fortapt, helt til jeg snakker med de andre og de forteller meg at jeg ikke er alene. At de også føler at de henger etter. At de heller ikke har lest så mye som de føler at de burde. At de gruer seg til eksamen de óg, og sliter med å forstå. Og det er så godt å høre at forskjellen på «de andre» og meg ikke var så himla stor som jeg gjorde den til i mitt eget hode.

lil1

Dette ble ikke et motivasjonsinnlegg, dette er mer en trøst til alle studentene der ute som strever med å leve opp til egne forventninger, som skuffer seg selv, og som ikke klarer å ta seg sammen, og som tror de er de eneste som ikke mestrer studentilværelsen hundre prosent. Dere er ikke de eneste. Og dét er for meg en motivasjon i seg selv. Vi er en gjeng! Det er flere som føler det sånn. Og herfra gjelder det bare å gjøre det du klarer, for går du mange små skritt kommer du deg med tiden så langt du bare vil. Les to sider før du legger deg, to sider er bedre enn ingen. Begynn å skrive. Har du ingenting å skrive, skriv allikevel – så er du i gang. Bestem deg for hva du vil med studiene dine. Er det A du skal ha i alle fag? Jobb for det. Er du fornøyd bare du står i faget? Gjør det du kan for å stå. Personlig er jeg ingen A-jeger. Jeg jobber opp til 50% ved siden av studiene, og er opptatt av å samle erfaringer og bygge en CV samtidig som jeg skaffer meg en formell utdannelse. Jeg sjonglerer forelesninger og kontortid, og det er hektisk og til tider veldig stressende, men det er der jeg vil være. Derfor blir jeg fornøyd med en B. Til og med en C. Jeg gjør det beste jeg kan ut fra der jeg står, og selv om jeg har en satan på skuldra som forteller meg at det ikke er godt nok, så vet jeg at det er det. Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg er akkurat som de fleste andre.

Hvilken student er du? Og har du eventuelt noen gode tips å komme med?

*Fin fyr

About stuDYING. Please Google Translate to read it all!

26 kommentarer

  1. Jannicke

    Jeg fikk såvidt bestått på Masteren min med å jobbe i snitt 12 timer i døgnet med den, er ikke snakk om at jeg hadde tid til noen jobb, veldig begrenset sosial-liv etc etc, så synes det er utrolig imponerende bare at du jobber OG studerer jeg da 🙂

    1. Ææh! Men gratulerer med bestått! Master krever vel litt mer av en enn en bachelor gjør, så når/hvis jeg kommer så langt må jeg vel pent be om permisjon ellernoe! Haha. Takk! <3 Hva har du tatt master i, forresten?

  2. Mariann

    jeg er nok hu som har potensiale til A, men ikke gidder. Sier kanskje at det sosiale livet er litt viktig og huske på (men kan ikke huske at jeg har et spesielt sosialt liv).. Denne uka var jeg SUPERstudent fra mandag – torsdag.. etter det så er jeg litt care.. Glad neste eksamen er matte, så kan jeg safe litt med å i det minste sette noen riktige formler hvertall 🙂 og stryke er nemlig ikke tema! satser på C og håper på B haha! Wish me luck!

    1. LYKKE til! Vi satser på B!

  3. Jeg er akkurat som deg. Burde lese, men gjør alt mulig annet. Null motivasjon, og setter desperat inn skippertak når eksamen er mindre enn 24 timer unna. Men jeg er på alle forelesninger, og er «velsignet» med relativt god hukommelse når det gjelder ting jeg har hørt om og snakket om i forelesninger, så med det så skraper jeg inn (forhåpentligvis) en helt OK karakter. Hver eksamensperiode sier jeg til meg selv: Neste semester – DA skal jeg være så flink å lese og jobbe hele semesteret! Skjer aldri…

    1. Hahaha, jeg også! Alltid «men neste semester! Da skal jeg ta meg sammen!» Skjer ikke her heller.

  4. Fint å lese om andre som ikke er superstudenter, det er i hvertfall ikke jeg 🙂 Troe det er viktig å være fornøyd med det man får gjort, for det er jo alltid noe mer man KAN gjøre. Og det er jo en slitsom tanke.

    1. Ja, ikke sant. Så den tanken lar vi være 🙂 Lykke til med eksamensperioden!

  5. Åå, er så glad (og samtidig ikke) for at det ikke bare er meg. Jeg VIL jo virkelig lære alt pensum ned i minste detalj, ja til og med kunnskap utenfor pensum, men enda hvor mye jeg vil så klarer jeg sjelden å ta frem bøkene for å lese. Jeg vil kunne alt om sykdommer, behandlinger, prosedyrer, betydningen av det ene og andre, pasientenes rettigheter, anatomi og hvordan alt fungerer – ALT som kan gjøre meg til en best mulig sykepleier. Men det skjer liksom aldri. Heldigvis lærer jeg mye mer i praksis enn jeg gjør gjennom skolen, så vi får krysse fingrene for at det blir noe vett i meg til slutt likevel! 😉

    Og jeg er sikker på at du kommer til å gjøre det bra! B og C er jo dessuten heller ikke karakterer å være misfornøyd med, etter min mening 🙂 Heia oss!

    1. Haha, ja, føler jeg «koser meg med at andre også «»feiler»» litt i dette innlegget, det er jo IKKE poenget. Poenget er at det hjelper å vite at vi er fler – uansett hvor negativt det måtte være, det å ikke klare å holde på motivasjonen og pensumbøkene! Praksis er jo den perfekte måten å lære på, så jeg er helt sikker på at du fikser sykepleierstudiet med glans! Lykke til, og heia oss!

  6. Jeg er der selv. Liker fagene, er interessert i det jeg studerer, vil egentlig ha kunnskapen, men det er en jævla kamp for å komme i gang hver eneste gang. Sist semester ville jeg bare stå, da var jeg overarbeidet, tok opp ekstra fag, hadde hund og var på farten 16-18timer av 24. Klarte å stå i alle fag på purt adrenalin. Så dette semesteret, når jeg «bare» har 100% studie og er arbeidsledig, er jeg reddere enn noen gang for å ikke stå, for nå er demonene mine usynlige. Folk forstår det når det er eksterne faktorer som tynger, men ingen forstår depresjoner de fleste ikke engang vet jeg har.
    Jeg har ikke andre tips enn å bite tennene sammen og gjøre så godt en kan, men jeg håper du klarer det, og snart er det ferie og fred i heimen!

    1. Åh, føler med deg, selv om jeg ikke har hatt det på samme måte, du beskrev det bare så innmari godt <3 Masse lykke til med semesteret, jeg håper vi klarer oss! Det ER snart ferie! Stor klem

  7. «Godt» å høre jeg ikke er alene! Har eksamen i dag, i et fag som er stort, tørt og kjedelig – hvor vi hadde en tørr foreleser. Som da førte til at det ikke ble forelesninger, jeg skulle lese på egenhånd. Vel, det skjedde ikke og jeg har nå forberedt meg på at jeg må konte til høsten. Lærte jo egentlig før jul at skippertak funker dårlig, men lærdommen satt visst ikke lenge nok.. Én eksamen igjen etter denne, så er det ferie!

    1. Åh, hvordan foreleserne er har så innmari mye å si! Håper det gikk greit i dag allikevel. SNART ferie, nå. SNART!

  8. Birgitte

    Åh, så deilig å ikke være alene! (Sorry, hehe) Jeg forstår frustrasjonen din godt – jeg kan ikke fordra å studere av den enkle grunn at det stresser meg i hjel! Misforstå meg rett: jeg elsker studiet, og jeg elsker å lære, men jeg er så lei av å føle at jeg ikke er god nok og å ha konstant dårlig samvittighet for ikke å ha gjort nok.

    En av foreleserne mine sa nylig at studentene gjorde seg selv en bjørnetjeneste når de fikk innført et tak på antall sider man skal lese pr. semester. Tull! I mitt tilfelle gikk jeg fra å jobbe deltid til fulltid halvveis inn i semesteret, har ikke lest nok til eksamen i det hele tatt, så jeg takker mine fiksjonelle fadre og mødre i himmelen at pensum faktisk er begrenset.

    Jeg leverer bachelor i morgen og har skoleelsamen på onsdag (velkommen, første F, du er ventet), og det som fungerer best for meg er appen SelfControl for å sperre all unødvendig internettbruk. Min eneste suksessoppskrift er å være en del av kollokvie som består av flere enn venner – da er plutselig andre avhengige av deg også. Lykke til videre! Du gjør en knalljobb!!

  9. Pernille

    Kjenner meg så himla godt igjen i dette, du aner ikke! Jeg skrev et langt innlegg om studietips for noen dager siden, eller mest motivasjonstips. Her kan du lese det om du vil: https://halcyonyouth.wordpress

  10. Dette innlegget var mye bedre enn et motivasjonsinnlegg, du er så flink til å sette ord på ting! Tror faktisk det er flere som føler det slik enn de som er gift med biblioteket og spiser pensum til frokost. Og erfaringer er viktigere enn CV etter min mening. Man vil jo gjerne ha mer ut av studietiden enn bare lesesal og gode karakterer. Det ordner seg, lykke til med eksamener 🙂

    1. Tusen takk! Det var hyggelig å lese. Ja, det er kanskje det, jeg snakker egentlig ikke så mye med så mange andre studenter, jeg har bare laget et bildet i hodet mitt av at «ALLE» er superflinke unntatt meg, haha. Men jeg ser jo nå at vi er fler! Det er sant – jeg også er stor fan av erfaringer – og nettverk, fordi det er det som har fått meg opp og frem så langt i livet. Dét i seg selv er jo som å skyte alt av motivasjon for å studere, haha. Neida, utdannelse er viktig. 🙂 Både for papiret og for å lære noe nytt en kan komme ENDA lenger frem med! Tusen takk <3

  11. Dette innlegget satte virkelig tankene mine på tastaturet! Og vet du hva? Det gidde meg inspirasjon til å finne frem bøkene, som har vært ved siden av meg i HELE dag, uten å åpnes. Det var det internettet da 😉 Takk for motivasjonen 🙂

    http://www.esterdahl.net

    1. Haha, så bra! 😀 Lykke til med lesingen <3

  12. SPIKERN

  13. Er en sånn som bor på Blindern, og har giftet meg med biblioteket…

    1. Åh, hva ER hemmeligheten? Har du noen lure tips å dele for å klare å motivere seg selv? Du er flink! Lykke til med eksamener <3

      1. For min del tror jeg egentlig det handler mest om hvor mye tid og arbeid jeg legger i det. Jeg tror ikke jeg hadde klart å kombinere studier med jobb, så jeg jobber i feriene (som jo er kjempelange på universitetet) isteden og er 100 % student når jeg først er det. Også er jeg bare verdens mest nysgjerrige person, og ELSKER å lære.

        Det beste tipset jeg har, er kanskje å finne noen å dra på skolen med. Jeg har ei venninne som er superstrukturert, og som jeg møter i studentbyen hver dag 08.25 og går til biblitoteket med. Så sitter vi der til 5-6, også drar vi på trening (okey da, vi drar ikke på trening hver dag, men vi er der som regel til 5-6). MEN jeg er skikkelig dårlig til å sitte på skolen uten andre.. sosiale nettverk, altså <3 også er det jo fint å ha noen å lunsje med da!

  14. Denne trengte jeg idag, for i dag er dagen hvor jeg heller scroller gjennom feeder enn å plukke opp pensumboken, og det er litt fint å ikke være alene om å ha det sånn 🙂

  15. Men det er som du sier Marie! Gjør litt og litt om gangen, og brått så blir det motivasjon nok til å gjøre mer enn bare litt. Breaking it down er gull!

    Jeg husker jeg slet så mye i fjor med exfac, exphil og innføringsemne vi hadde, og syntes jeg selv var kjempedårlig til å studere. Ikke følte jeg at jeg klarte å forstå det vi hadde heller. Det viste seg jo at jeg klarte meg ganske bra, men jeg fikk så sjokk da jeg så resultatene for jeg skjønte jo absolutt ikke hvordan i huleste jeg klarte dette.

    Men det jeg har lært er at det handler om å ha en plan og strukturere hverdagen, enten om man er en som liker å strukturere hverdagen helt ned til den minste detalj med både når man skal lese, spise, være sosial og bare slappe av helt, eller at man lager en ca-plan hvis man er en sånn type person. Også har jeg lært at å ha rutine på dette er gull verdt, for da slipper man hele tiden å finne ut hva man skal gjøre til enhver tid.

    Det er også dette med drivkraft til å gå gjennom pensum. I fjor var drivkraften min stresset. Jeg stresset så sykt med å være ajour og hadde mareritt om å stryke og å mislykkes totalt. Det fikk meg til å komme meg gjennom pensum. I år fører jeg interessen min frem som drivkraft. Og jeg lærer og blir mer amazed over de tingene jeg lærer, så det er mer triveligere. Men det har jo ikke fungert heeeelt optimalt da jeg må få frem et ferdig produkt a la semesteroppgave for eksempel, og drivkraften min går tom for bensin fordi jeg kanskje mister interesse av å jobbe fordi jeg ikke er i humør/er sliten/det er overveldende å ta tak i stoffet etc. I år har jeg ikke vært like effektiv, selv om jeg trives mer i læringsprosessen kan man si. Sååå, så langt har jeg kommet i prosessen av å bli superstudent da. Kanskje noen andre har kommet litt lengre på den? Jeg er ihvertfall på leting etter innsikt på dette området! Hehe.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *