Your body should be as a map of life

Jeg ser nedover min egen kropp og smiler.

Jeg stryker over de svake strekkmerkene på siden av rumpa og vet at de kom etter verdensreisa, da jeg spiste meg opp på indisk, kinesisk, balut og hund, og la på meg 15 kilo på det meste, og ristet samtlige kilo av igjen etter hjemkomst. Ikke fordi jeg ønsket det så sterkt, men fordi det bare ble sånn med et alminnelig norsk kosthold igjen, og med litt mer bevegelse enn de tusen strender jorda rundt inviterte til.

Processed with VSCOcam with b5 preset

Jeg sitter med beina krøllet sammen i senga og studerer leggen min, studerer de små merkene etter myggestikkene jeg fikk i Brasil – de var så rare, som små firkanta puter av vann, liksom, og ikke som vanlige myggestikk jeg er vant med fra sene sommerkvelder på hytta i Oksrød. Husker da jeg fikk 90% av dem – da sjåføren min stoppet for å vise meg en flokk med caiman – små alligatorer – ved dammen på vei til Pantanal, og myggene skjøt seg til leggen min som tusen små piler det sekundet jeg satt foten min ned ut av bilen, det var helt sprøtt.

Jeg klør meg på baksiden av låret, på en av de få flekkene som er igjen fra da leoparden angrep, og tenker tilbake på hvilken reise dét var, med dyret og jeg i manesjen og jeg kjenner meg takknemlig for den lærdommen selv om pensumet til tider var tungt. Jeg fikk holde foredrag om tankene mine, jeg fikk bidra til åpenhet om det å være et avvik fra det skjønnhetsidealet samfunnet har satt for oss, jeg fikk takle fakta om at jeg hadde fått påvist en kronisk hudsykdom gjennom å skrive, gjennom å stå frem i medier som Nettavisen og VG, og jeg inspirerte andre til å kle seg i kjoler selv om de hadde utslett på leggene sine, de skrev til meg, og jeg smilte og tenkte at hva er vel en flekk mot selve livet. Og så bestemte jeg meg for å leve i stedet for å telle flekker. Vi rakk å gjøre mye fint, vi, leo!

Processed with VSCOcam with b5 preset

Jeg stryker meg på armen, over arret fra den sorte katta til en av naboene som klorte meg ute i hagen da jeg var lita, og som jeg syns var litt kul, fordi storebroren min hadde et arr etter å ha fått en mutter i panna som ga han mye oppmerksomhet i sin tid, og nå hadde jeg et arr óg, min egen billett til spørsmål og oppmerksomhet, tenkte jeg den gang, og jeg lurer på om bloggkarriera var utpekt allerede der – dette ekstreme behovet for oppmerksomhet, for å bli sett.

Jeg pirker meg i navelen, hvor det en gang hang et smykke. Nå er det bare et tomt hull der, til minne om da jeg var 16 og tok min første piercing og det igjen minner meg om min beste venninne, for det var mye henne i den avgjørelsen om å pierce navelen min, uten at hun vet det selv engang. Det var hun som plukket meg opp fra de bitene jeg var etter at min aller første bestevenninne dumpet meg på barneskolen. Og jeg skylder henne mye for dét, og hun hadde piercinger og tatoveringer, og mitt eget hull i navelen ble på en måte til på grunn av – eller rettere sagt; til ære for, henne.

Processed with VSCOcam with b5 preset

Kroppen min har blitt deler av et kart over et 25 år langt liv. Skrammer, merker, arr, hull, og jeg prøver å forestille meg kroppen min uten. Jeg ville ikke vært foruten. Hvorfor skal vi være uten? Hvorfor skal vi glatte ut huden vår i photoshop, hvorfor skal vi fikse på det som ikke er «perfekt»? Et kart er perfekt. Et kart over hvilke veier du har gått i livet, og hvilke veier du har foran deg. Jeg vil ha rynker, jeg, når tiden er inne. For da vet jeg at jeg har levd et langt liv. At jeg har ledd en haug, bekymret meg for mye, grått bitre tårer og skreket meg hes i sinne. Jeg vil dit hvor ansiktet mitt reflekterer alt jeg har vært gjennom. Jeg vil ikke late som jeg aldri var gjennom livet, jeg vil ikke utslette bevisene med et viskelær kalt botox. Jeg vil se meg selv i speilet som 60 åring og tenke HVOR FETT har ikke jeg hatt det. Den rynka der, og så skal jeg peke, den rynka der må være fra da jeg surret rundt alene i Rio de Janeiro under det store karnevalet da jeg var tjueto, og tenkte at nå – NÅ er jeg fucked.

Ta vare på kartet deres, dere. Og vi er unge, men jeg sier det allerede nå, for jeg hører for mange venninner sutre over strekkmerker, myggestikk og overfladisk dritt. Ikke bry dere om at glansbildet slår sprekker, en kropp skal ikke være plettfri. Noen har glatt hud, aldri vært utsatt for et eneste arr, og dét er en historie i seg selv, mens andre har gavepapiret sitt – huden – full av dem. La små spor i huden være en del av deg, bli en del av din historie så kan du peke og fortelle og vite at du ser ut som du gjør for en grunn. Enten du har født et barn, gått opp og ned i vekt på grunn av ulike perioder i livet, slitt med selvskading, blitt bitt av en hund, hatt en operasjon, fått skrubbsår i grusen som barn, historiene er mange, gode, triste, tragiske, fantastiske.

Det er bare bevis på at du har levd. Og det å leve er ingenting å skamme seg over.

28 kommentarer

  1. Du er så flink til å sette ord på ting! Selv har jeg også stadig vekk spor av min egen leopard på kroppen, den kommer og går og minner meg på å stresse ned, ta vare på meg selv. Og arrene mine er bevis på livet som er levd som du sier. Jeg har arr på kroppen som minner meg på at mamma og pappa som regel vet best, hvor hardt jeg har jobbet og hvor ung og dum jeg har vært. Ville ikke vært uten!

    1. Jeg liker måten leoparden sier fra, den gjør det hos meg også – det klør sånn i hodet når jeg stresser, haha. Lenge leve viktige påminnelser! <3

  2. Ada Emilie

    Ordene dine <3 Du er så flink til å sette ord på tankene dine (og mine). Jeg er glad for at du er til, for å fortelle meg at jeg skal være glad for at jeg er til!

    1. Tusen takk! <3 Jeg er glad for at du er til óg, det lille inntrykket jeg får av deg gjennom kommentarene dine sier meg at du er et av disse menneskene verden trenger <3

  3. Du er fantastisk! Vet du det?

    1. Åh, takk. Tusen takk!

  4. Dette må være noe av det beste du har skrevet! og jeg er så utrolig enig <3

    1. Syns du? Tusen takk! <3 Håper du har hatt en fin helg, Aurora!

  5. Å, de fomuleringene dine altså! Dette er noe av det beste jeg har lest. TAKK! Du må vite at det hjelper ❤

    1. TAKK selv! <3 For at du forteller meg at det hjelper, det er ingenting som betyr mer enn dét!

  6. Eg kan berre signere alle dei andre kommentarane. Du og bokstavar altså <3

    Eg likar óg at ein ser eit menneske har levd. Hugsar godt frå Frustrerte Fruer når Lynette og Tom pratar om kva rynkane deira kjem frå, fiint! Og gamle folk med massevis av rynker er jo berre fint og «koseleg» (veit ikkje om det er rette ordet, men ja).

    1. Ja, åh, jeg elsker den scenen selv! <3 Tusen takk, fine Solfrid. Lenge leve rynker!

  7. Fantastisk skrevet! Elsker at du er så reflektert. Klem fra daglig leser 🙂

  8. Ingvill

    Så utrolig fint skrevet!! Jeg vil lære å tenke sånn på alt ved kroppen min også, er godt på vei – men er vanskelig å gi slipp på alle teite tanker fra ungdomstida.
    Da er det flott med sånne tekster som du er så flink til å skrive, tror det er mange som setter pris på de ordene dine <3

  9. Du er så flink! Ble litt mer glad i kroppen min nå, og fikk meg til å tenke historiene bak mine «skrammer».

  10. Birthe Skingen

    Å herlighet, Marie. Du er god du! Endelig litt vettug folkevett! Her går det i sommerkroppen 20aldri, og heller nte hver dag som går! Jeg driter fint lite i stripene over hofta mi, og helt ærlig virker det ikke som om andre bryr seg heller 🙂 Takk for at det finnes fine mennesker som deg der ute, som sier klart ifra at det uperfekte ved oss, er det som gjør oss perfekt! Har forsåvidt også skrevet et inlegg om nesten det samme på bloggen min, http://www.birtheskingen.wordpress.co... om det er av interesse (virket ikke som om jeg kan logge in via blogg?) Ha ei bra uke videre, og husk på at du er en stor inspirasjon for flere av oss som til tider er dritnervøse, men som innser at vi gir oss litt faen likevel 🙂

  11. Så bra skrevet 😀 Det minner meg om Bill i filmen «Cars», hvor han nekter å rette ut en bulk i bilen, pga det er ett minne 🙂 Så viktig å tenke på at vi er heldige som faktisk får leve, selv med skrammer og merker både her og der. Jeg er selv full av arr etter utallige myggstikk, uhell, brennkopper og lignende. De er der overalt. Jeg ler faktisk litt med meg selv innimellom, når jeg tenker på alle de morsomme historiene som gidde meg merkene. Fortsett den gode skrivingen din 😉

    http://esterdahl.net

  12. camilla

    <3 <3

  13. Dette må vel være noe av det fineste jeg har lest. ♥

  14. Åh. Det innlegget her! Takk for at du skriver, Marie <3

  15. Maryanne

    Takk, Marie. Tusen takk!

  16. Så fine ord!

  17. Åh. Dette innlegget – sammen med utallige mange andre innlegg du har skrevet – er grunnen til at jeg leser blogger <3 Du skriver så FINT og jeg blir så inspirert!

  18. Therese

    Å, jeg blir så glad når jeg leser dette Marie! Jeg er SÅ enig med deg. Arr, merker, ja – you name it, alt er spor av det livet vi har levd. Det er alright å ha noe å kunne se tilbake på på kroppen og tenke «å, jeg husker den dagen!».

  19. Takk for et meget godt innlegg. Dette burde maaaaaange som klager på egen kropp hele tiden lese en to-tre ganger.

    1. supermarie

      Tusen takk selv, Jim!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *