Who do you think you are?

Hei, du – beklager. Jeg er en av de som kan stirre akkurat litt for lenge på deg til at det er sosialt akseptert. Jeg mener ikke noe vondt med det, det må du tro meg på. I første semester lærte vi at mennesker kommuniserer hele tiden, med kroppen, og på trikken betyr det «jeg anerkjenner deg som en fremmed» når blikket ditt er flyktig, når øynene dine forlater den fremmede etter bare et kort blunk, like før blikkontakt. Jeg skal ikke si at jeg ikke ser på deg som en fremmed, for det er du jo, jeg kjenner ikke deg, men jeg kan stirre akkurat litt for lenge på deg allikevel, ikke så lenge at det nødvendigvis irriterer, men litt lenger enn de flyktige «nei deg kjenner jeg ikke»-blikkene, og nå skal jeg fortelle deg hvorfor.

morgen

Noen ganger ser jeg på mennesker jeg syns er fascinerende pene. Stirring er ikke pent, men noen ganger klarer jeg ikke la vær, for du er så pen at jeg må stirre. Ta det som et kompliment.

Andre ganger ser jeg på deg uten å se, hvis du skjønner? Blikket mitt hviler på deg, men tankene mine har flyktet for lenge siden; de forestiller seg hvem du er, hvor du stod opp i morges, hva som gjorde at du kledde deg i akkurat de klærne du har på deg nå, og ikke noe annet, jeg kan se for meg interiøret ditt, hjemmet ditt, hvor du bor, hvor du kommer fra, hva du drømmer om, hvilke tanker du sovner med, og hvilke tanker du har når du våkner igjen. Hva tenkte du da du våknet i dag?

morgen1

Jeg elsker å spinne tankene mine rundt tilfeldige folk på trikken. Ett scan for et førsteinntrykk, og derfra springer tankene mine ut på en fascinerende personlig reise på dine vegne, hvor jeg gir deg mange egenskaper og tanker og drømmer du helt sikkert ikke har engang, for jeg kjenner deg jo ikke, men i hodet mitt forestiller jeg meg hvem du er allikevel. Jeg lurer på hva du smiler for, når du sitter og titter ned på smarttelefonen din, og hvem som fikk deg til å smile, jeg tenker alltid først og nesten automatisk at det er kjærligheta, og så lurer jeg på hvem dét kan være, og hvordan hun eller han ser ut, og hvordan dere har det, og hva han eller hun skriver, men så tenker jeg at det må jo ikke være kjærligheta alltid heller, og så blir jeg sittende og lure på hva ellers det kan være. Jeg lurer på hva du har med i bagasjen din, hva du har opplevd og vært gjennom, hvilke historier du har, og noen ganger lurer jeg på om vi kanskje kunne blitt venner i en annen setting, for du smiler til fremmede du óg, og jeg elsker folk som deg, og jeg tror du og jeg kunne blitt en bra greie.

morgen2

Jeg vet at vi blir oppdratt til ikke å stirre, og jeg kunne ønske jeg kunne fortalt deg der og da at det ikke er dét jeg gjør, jeg stirrer ikke, jeg spinner historier rundt de jeg ser på trikken, og deg óg, og mens jeg gjør det så hviler jeg bare blikket mitt på deg. Du inspirerer meg – uansett hvem du er, og uansett hvem jeg forestiller meg at du kan være. Så takk for at du lar meg stirre i smug, og takk for forståelsen når du tar meg på fersken. Du inspirerte meg akkurat til dette innlegget óg.

Vennligst fortell meg at jeg ikke er alene om å være en people-watcher? 

About my skill to stare at people in public and how I’m spinning my thoughts around them, their stories, their backgrounds, their everyday life. Google translate for English version, thanks!

17 kommentarer

  1. Jeg elsker å stirre på folk. Det er veldig unaturlig å la være, synes jeg!

  2. Veldig bra innlegg! Jeg «stirrer» også slik ganske ofte av de samme grunnene som deg 🙂

  3. Pernille

    Haha, jeg gjør det samme. Spesielt på de jeg syns er pene!

    http://halcyonyouth.wordpress….

  4. Elsket å lese dette, ååh. Stirrer på folk hele tiden, jeg. Noen ganger uten at jeg er klar over det.

  5. Jeg er akkurat likens! Jeg smiler til fremmede, og jeg betrakter dem diskret og lar tankene fly, hihi!

    Synne
    http://www.etdrysskanel.wordpress.com

  6. Likte disse formuleringene. Så klart er du ikke den eneste 😉

  7. Åh, jeg gjør akkurat det samme! Kunne sikkert skrevet en bok om et par av folkene jeg ikke kjenner, men har funnet på en hel del om etter å ha tatt bussen samtidig som dem en del ganger. Han som gikk en hel vinter i en litt for tynn stripete genser. Hun som alltid kom løpende i siste liten og sminket seg i mellom svingene.

  8. Jeg stirrer og smiler samtidig, det kan fort bli veldig rart.

  9. Liker det jeg også, spesielt å sitte på kafé og kikke ut på menneskene som går forbi

  10. Du er pen!!!!! (og ikke alene om å stirre)

  11. Trodde att jag var själv angående det, men fint att finna andra människor som också tänker på samma sätt som en.
    OCH DU ÄR FIN, DU OCKSÅ! <3

  12. Camilla

    Du er ikke alene! Jeg stirrer også på folk, men må se vekk av og til, for ikke å virke helt gal. Stirrer spesielt på pene mennesker, og lurer på hvem av foreldrene/slekta de har arvet trekkene sine fra.

  13. Selvsagt er du ikke alene om dette 😀

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *