Ostrich

ostrostr1ostr2ostr3ostr4ostr5ostr6

God morgen! Hva er vel bedre enn å starte lørdagen med litt struts? Åh! Struts er noe av det morsomste jeg har sett i hele mitt liv, de spant rundt på Kwantu Game Reserve – noen inne på et mindre område hvor vi kunne mate dem og beundre de på kort avstand, andre helt frie ute på de afrikanske slettene. Se på dem! De er så utrolig store og så uendelig søte og rare på én og samme tid, og så raske og så farlige, og det eneste jeg klarte å tenke i nærheten av dem var DINOSAUR.

Det siste bildet gjør meg både trist og glad på en og samme tid, det minner meg på hvor himla lykkelig jeg var der ute. Helt alene, på den andre siden av jorden, på den andre siden av livet – i ly for alt av forpliktelser, helt fri for forventninger og blottet for press, alt jeg hadde var meg selv og tiden der og da. Jeg savner den følelsen så innmari at det stikker bak ribbeina! Og jeg har dårlig samvittighet for å savne den så mye, for hva tenker de rundt meg da? «Åja, så hun drømmer seg ut og vekk igjen, er hun lykkeligere uten oss? Betyr vi så lite for henne?» Det er jeg jo ikke, og de betyr mer enn noe annet, den vakre verden jeg brenner sånn for hadde rast sammen foran øynene mine hvis den hadde vært uten dem i seg. Det er ikke dét det går på, og jeg fortviler sånn fordi jeg ikke får til å forklare greia med meg og verden, hvorfor den er som en magnet på den rastløse sjelen min og hvorfor hjertet mitt banker raskere der ute, samtidig som min dypeste kjærlighet er for mine nærmeste. Det gir jo ingen mening, at jeg elsker dem så høyt men så mer enn gjerne reiser fra dem igjen. Jeg håper jeg er i stand til å forklare det en dag, men akkurat nå er jeg bare evig takknemlig for at det ene ikke utelukker det andre. For å komme hjem igjen etter en reise, og se at de fremdeles er her, det er en følelse verden alene ikke har en sjans i havet til å gi meg.

How funny-looking aren’t these creatures? Haha, oh dear, even my kidney’s smiling. Pics from Kwantu Game Reserve in South-Africa. The last pic makes me both sad an happy. It reminds me of how happy I was out there, all alone in the wide world, all I had was myself and the present. Without expectations, with no pressure and no obligations. I miss that feeling so much, and I feel guilty for doing that. My family and friends – what do they think? «Oh, so she’s out there again, is she happier without us? Do we mean so little to her? No! I’m not, and they mean more than the world to be – in fact the world would crash in front of my eyes if I was to live without them. It’s not that, and I’m so frustrated in the lack of words to explain this thing that’s going on between me and the world. Why it’s like a magnet to my restless soul and why my heart beats faster when I’m out there. I hope I’ll be able to explain that one day, but right now all I have is a strong desire to travel the world, together with a deep love for my beloved ones. And I feel so lucky that one of them does not eliminate the other. I have the best from both worlds, both their love and my travels, and that makes me feel like the luckiest girl walking.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *