IN MIDDLE OF NOWHERE

Det vakreste og vondeste jeg gjør med sjelen min er å fordype meg i mørket og dype daler. Livet er ingenting uten kontraster, ble jeg fortalt en gang, og jeg omfavner hvert smil og hvert arr like entusiastisk, like fullt og helt, selv om entusiasmen er litt lettere å få øye på når livet er lyst, å fortape seg i negative tanker og bekymringer får det ikke akkurat til å glitre i noens øyne, men et sted langt der inne koser jeg meg med det óg. Jeg trives i sola, men jeg syns det er deilig i skyggen også og det er ut av elendigheta den virkelige kunsten skapes, er det ikke det?

Min kunst er å skrive, mitt kall i tørketiden er å søke elendighet. Jeg setter på trist musikk, sørgelige tekster, hjerteskjærende melodier, maner tankene frem, tenker de helt ut, gråter og når bunnen hvis jeg må, og så tar jeg det derfra. Selvdestruksjon for å bygge meg opp igjen, noen ganger med vilje, andre ganger vil livet det for meg. Livet er vakkert og brutalt på en gang, å utelukke det ene svekker det andre, livet blir blast og blekt, og i mitt liv er jeg avhengig av begge sider.

Akkurat nå er tilværelsen min et sted midt i mellom, verken brutalt eller vakkert, og for meg er det det verste stedet å være. I et tomrom midt i mellom det ene og det andre, balanse og en mellomting er til å bli gal av, jeg kan høre sekundene tikke og gå, som i et venterom hvor tiden består i å vente. Vente på at skolen skal begynne igjen, vente på neste reise, vente på neste event, vente på et møte jeg skal ha til uka, vente på bedre tider. Jeg hever alltid stemmen (eller skriver i Caps Lock) når jeg skal fortelle andre om når det er viktigst å leve, virkelig LEVE – i nuet, for faen! – men her sitter jeg tilbake med meg selv, og gjør ikke annet enn å se fremover, og litt bakover, og tørke støv av gamle tårer for å finne nye ord, fordi min egen nåtid verken går i den ene eller andre retningen.

Vanlige folk rydder i skap, sorterer trusene sine etter farger og legger kabal. Jeg pirker i gamle sår, saumfarer mitt eget hode og tvinger frem følelser jeg egentlig ikke har for å ta liv av kjedsomheten. For det er dét som er problemet. Jeg kjeder meg! Jeg har det så bra, men bra er for tiden kjedelig, og jeg er lat og vet det, og jeg kan skylde meg selv. I morgen skal jeg gå ut av venterommet, gjøre noe, kjøpe et par nye gardiner, dra til et sted i byen jeg ikke har vært før, og bitchslappe meg selv tilbake til nåtiden. Det er tross det skjer. Fortiden er minner og fremtiden er forestillinger, og alt vi faktisk har er nå.

I’m bored. Google Translate. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *