KEEPER

Jeg strekker armene i været og klør. Jeg har gjort det noen uker nå, kanskje måneder óg, men jeg er så vant til at han knurrer at jeg har ikke ofret han så mange tanker som jeg sikkert burde. Han har vært en slags kjent bakgrunnsmelodi så lenge nå at jeg ikke lenger legger merke til den, vi har blitt til ett. Nå knurrer han litt skarpere, advarende, og prikker meg på skulderen som for å si at jeg ikke må glemme hva som bor i meg, at jeg er syk og at han kommer til å luske der i bakgrunnen for resten av mitt liv. Og kanskje en dag angriper han igjen også, risikoen vil alltid være der, det renner i årene mine. Og på kinnet mitt óg, hvor jeg har fått en liten leopardflekk, kanskje det var en av tårene mine som forvandlet seg til en, for å forsiktig fortelle meg at det er på tide å gi slipp.
Det er en leopardflekk både her og der, ikke store, ikke mange, men de klør litt og mer enn før, og når jeg står der i dusjen og klør meg i armhulen kan jeg ikke føle annet enn takknemlighet. Takk for at du passer på meg, tenker jeg, og i stedet for forakt gir jeg han forståelse. Han knurrer for at jeg ikke skal glemme å puste. Å la ting gå. Å droppe bekymringer, stresse ned, ta vare på meg selv. For jeg har kanskje tenkt litt for mye i stedet siste, stresset litt mer. Min hud er min moodring, den skifter mønster etter sinnsstemning og jeg er glad for å ha den påminnelsen boende i meg til den dagen jeg dør.

I dag skal jeg senke skuldrene og puste rolig for deg, leo. Jeg lover å ta vare på meg selv, sånn at du får sove igjen.

Google Translate please 🙂

Photo: private 2011, the first picture I took when I was diagnosed with psoriasis

1 kommentar

  1. Hei! Har sent deg en melding, men skriver her også. Jeg skriver en bacheloroppgave i sykepleie om hvordan man kan bidra til mestring hos unge pasienter med psoriasis og lurer i den anledning på om jeg kan få bruke bildet ditt i oppgaven?
    På forhånd, takk for svar.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *