I desember er det gjennomtrekk. 1. og 25. desember er vinduer som står på vidt gap, og tiden i mellom farer forbi og ut igjen før vi rekker å blunke. Men i dag vil jeg tvinge alle som leser dette til å nettopp blunke. Stopp opp og ta deg et øyeblikk, og send noen tanker ut til de som opplever desembergjennomtrekket som noe annet enn et mer eller mindre hyggelig julestress, til de der ute i desember hvor enden av tunnelen ikke er et dekket bord i en varm stue, med et pyntet juletre og gaver under det grønne og glitrende adressert til seg av nære og kjære. Det står noen i dette gjennomtrekket og fryser. Stopp opp og send en tanke til de som ikke har en så god jul.
Jeg har skrevet et innlegg om det her før, men julen kommer hvert år, og det samme gjør dette jaget om å ha det hyggelig, om å være glad, en kan liksom ikke nevne det ene uten å ta med det andre, for det meste i livet har en skyggeside, enten det er snakk om et fjell i solnedgang, eller en høytid som julen. Den er der – og den må snakkes om, skyggesiden, og for julas del er den lengste skyggen hvor lykkelige og glade alle er. Les: skal være. Vi har kommet langt på vei rundt åpenhet om depresjoner og angst, men julen trenger flere åpne vinduer enn de to som skaper julestria, gjennomtrekket, for i julen speiler vi hvor godt vi har det, vi skal feire kjærligheta, den gode maten, vi skal være takknemlige, sette pris på hverandre og verdien måles i gaver og sammenkomster, familie og venner, og vi smiler og er glad. Og du må ikke finne på å ikke være glad, eller å si noe feil, eller å ta opp noe vanskelig, for da får du en dårlig samvittighet å bære i tillegg, for å ha slukket alle andres julelys også, som om ditt eget sinn ikke var tungt nok å bære fra før av. «Vi trenger ikke snakke om det nå, vel, det er jo jul?!» Det er jo jul = vi skal være glad, nå. Lukk munnen, lag et smil, nyt julen, KOS DEG! Nærmest på kommando. Og forventningene til at julen skal være så koselig, så varm og god, forsterker de motsatte følelsene så innmari.
Ta å miste noen som et eksempel. Å miste noen rundt juletider oppleves som tyngre enn et dødsfall en tilfeldig søndag i september, både for de som mister noen, og for de rundt, for sorgen blir synligere og medfølelsen overveldende. ?Tenk så forferdelig å miste noen midt i julen og alt?? Jada, men? Det er like forferdelig som et dødsfall i september, det er bare det at forventningene til lykkelige julekvelder gjør at sorgen blir tyngre å bære. Hele Norge er glade, og der sitter du med en sorg og uutholdelig smerte, og et hav av medlidenhet fra de rundt deg, fordi julen som skal være så hyggelig og god plutselig ikke er det for deg. Og du vil jo ikke ødelegge julestemningen for de rundt deg heller, så du blir en del av dette lykkelige skuespillet, og sender ut smil som skal overbevise om det motsatte av den sorgen du faktisk føler; glede. Og alle julesangene går som understreker til den tradisjonelle julegleden. ?Jeg er så glad hver julekveld?, ?deilig er jorden? og ?glade jul?. Men hvor glad ER julen, når smilene rundt oss kun er overfladiske? Jeg håper så veldig at alle får en god jul, men det er umulig, og jeg syns vi skal snakke om at det óg er greit! Det er helt greit å ikke ha det så fantastisk bra i julen. Slipp banneordene fri, kast mobilen i veggen, SKRIK, få det ut av systemet. Føl deg til du er helt tom, og tenk tankene dine helt ut. Ikke la det smilende presset ta overhånd, ikke la jaget etter lykke gjøre deg ulykkelig, la følelsene være der – uansett hva du føler, snakk om det, ikke fortreng det, og finn gleder i de små tingene i stedet. En stjerneklar himmel, en julekule du syns er fin, en god film, et smil fra en fremmed. Vær den du er, akkurat hvem du vil og velg fra hvor som helst i hele følelsesspekteret, og hvis denne ærligheten gjør at smilet ditt falmer på julekvelden så er det helt greit. For julen er bare god hvis den er ekte.
Google translate for English 🙂
