TIC TAC

Jeg er den første til å rekke opp hånda og rope «HEHE JA VI HAR JO IKKE DÅRLIG TID!!!! 🙂 🙂 🙂» så fort noen nevner studier. Jeg er «seint ute» selv, i forhold til alle de attenåringene som spratt rundt rett fra skoleferie etter videregående, og til universiteter og høyskoler verden over, og jeg bruker det litt for å unnskylde min egen «somling». «Vi trenger jo ikke akkurat stresse, vi, vi har jo gooood tid!» Og det er ikke det at jeg tar de ordene tilbake, er vi heldige så HAR vi jo ikke dårlig tid! Problemet er at ingen av oss vet hvem som er heldig, – og hvem som ikke er det, og potensielt sett kan hvem som helst av oss ha den dårligste tiden i hele verden. Vi bare vet det ikke enda, og vi kommer ikke til å få vite det heller, før det er for sent og tiden er ute.

Nå kommer jeg til å tråkke på samtlige føtter over 25 år – men det har akkurat gått opp for meg at jeg fyller tjuefem til året. TJUEFEM. Jeg er så uendelig heldig som i det hele tatt får lov til å skrive det, i en alder av tjuefire, det er for mange av oss som ikke når så langt i det hele tatt. Og det er på deres vegne – og mine egne, at jeg begynner å stresse. Jeg svetter ikke i håndflatene, skremmer leoparden frem fra skjulestedet eller river av meg håret fordi jeg har dårlig tid, så dramatisk er det ikke, men jeg tenker på nåtiden, og jeg tenker at den må vi ikke kaste bort, ikke i det hele tatt. For vi har verken god eller dårlig tid, vi har tiden som er her og nå, alt annet er usikkert. Fortiden skrives i vårt stille sinn, i minner, og fremtiden er vill gjetning. Hva kommer til å skje? Ingen av oss vet om vi i morgen blir utsatt for en fatal bilykke, eller får et illebefinende, eller får en sjukdom som begrenser oss så mye at drømmene vi har i dag kan være knust til samme tid i morgen. Alt vi har å helt sikkert forholde oss til er nuet, øyeblikket, akkurat her og nå! Vi har jo ikke dårlig tid, sier jeg, mens sjelen min vrir seg i grava den ikke vet når den havner i – annet enn at det er innafor tidsbegrepet «når som helst». Jeg håper selvfølgelig det strekker seg i minst søtti år frem i tid, for jeg har så mye jeg vil gjøre og utrette, og så mange klemmer å gi få (jeg er ikke klemmer, jeg liker best å bli klemt), og så mange kyss å plante, og så mange steder å reise, gode samtaler å ha, og drømmer å leve.

Jeg burde leve etter det sitatet som sier at vi skal leve hver dag som om det er den siste, og drømme som om vi lever foralltid, og til en viss grad gjør jeg det, men så ser på meg selv i speilet og spør om jeg egentlig har råd til det her? Det mest dyrbare vi har er tid, og har jeg egentlig råd til å bruke den på ting som ikke gjør meg lykkelig? Har jeg tid til å leve bare halvveis fornøyd, når et spørsmål om tid aldri vil bli besvart, før det plutselig kan være for sent? Jeg tenker for mye på tid, og bare dét stjeler jo tiden fra meg!

Jeg blar tilbake i gamle dagbøker og kalendere og kan legge hånden trygt på hjertet og si at jeg har brukt tiden min godt, så langt, iallfall ganske. Jeg har fulgt drømmer, jeg har flørtet og elsket, og jeg har minner med venninner som gjør fortiden VERDT å ofre nåtiden for, ved å bruke tid på å tenke tilbake, og jeg har jobbet med ting som kan skrives i stein på livets CV, og sagt og gjort tiden min uerstattelig. Men noen ganger sitter jeg hjemme i sofaen, ser opp i taket og spør meg om jeg er fornøyd. Og så ser jeg på klokka (som forøvrig sier «now»), og spør meg om jeg i det hele tatt har TID til å være noe annet.

Time is now. That’s the bottom line in this post. But if you wanna read it all, google translate it!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *