Skrevet for en stund siden:

I kveld fikk jeg en søt «we are the world»-følelse igjen. Den kommer bare når det er jordskjelv, svineflu, og verdenskatastrofer. Og snøvær. Krystallene laver ned og gjør det livsfarlig der ute, tar oss på senga, år etter år, fnugg etter fnugg, og vi får hjertet i halsen. Måten alle sammen snegler seg fremover i trafikken på, livredde for å dø, klamrer seg til livet. Livredde for å komme til skade, å komme utfor en ulykke. Ønsket om å få oppta den lille plassen sin på jorda litt til, og bare få leve livet videre i skjønn harmoni med resten av verden, det bare lyser – lang vei. Eller så var det bare frontlysene hans. Uansett, selv om isen kunne tatt livet av selv en eskimo, og snø og vind gjorde meg blind der ute, har jeg aldri følt meg tryggere enn jeg gjorde bak den bilen foran meg som kjørte i 40 km/t hele veien hjem.

Vi er liksom litt familie alle og en hver, når noe større rammer hele menneskeheten.

God lørdag! Ta vare på hverandre!

Photo: Private, 2013

Written a while ago:
Tonight I got a feeling like «we are the world» again. It only appears when it’s earthquake, swine flu and world catastrophes. And snow storms. The crystals are falling down and make it dangerous out there, it gets us – year after year, flake after flake. The way we all move so slowly in the traffic, afraid to die. Afraid to get hurt, to be in an accident. A strong desire to keep on living a little bit longer, in harmony with the rest of the world, it is so easy to spot. The ice out there was dangerous, could sweep an eskimo off his feet, and the snow and the wind made me blind, but yet I’ve never felt safer than I did behind that small car driving in 40 kmh all the way back home.

We are family, all of us, whenever something bigger gets us, gets the whole humanity.