START WANDER, GET LOST

Noen ganger lurer jeg på hva det er som er GALT med meg. Jeg vet vi ikke er trær, men alle rundt meg slår røtter, hvorfor slår jeg ikke røtter? Hvorfor er jeg så rastløs? Hvorfor er jeg så flyktig, hvorfor blir jeg aldri fornøyd der jeg er, hvorfor må jeg ut, hvorfor lengter jeg sånn UT, hva er der ute som jeg ikke kan finne her, og hvorfor drømmer jeg så stort, og så langt, og hvorfor får alle rundt meg til å slå røtter – men ikke jeg? De er jo ikke trær de heller! Og når alle menneskene jeg er glad i har blitt til denne skogen rundt meg, hvorfor trives jeg ikke i den? Hvorfor blir jeg ikke hos dem, hvorfor hopper jeg fra gren til gren og prøver å få luft under vingene i stedet for å bare være her hjemme med de nære og kjære?

Noen ganger angrer jeg på at jeg i det hele tatt dro in the first place. Jeg forbanner den rotløse stien jeg har gått opp for meg selv, snur meg rundt og gir den fingeren. Hvorfor reiste jeg verden rundt? Hvorfor påføre seg den smerte, og den evige rastløsheten og trangen til å reise og utforske som følger etter hjemkomst? Det får hverdagslivet her hjemme til å kjennes ut som lenker. Hvorfor skaffe seg et så stort perspektiv på ting at det gir deg flammer i øynene når du åpner ditt eget skap, og du såvidt klarer å se på alt du har, når så mange andre har så lite? Hvorfor tvinge seg selv til å leve et liv så rikt av minner og lærdom at hodet ikke føles stort nok før du har kommet halvveis, og hjertet føles for stort, det er for mye og for mange der inne, og du vet om alt som finnes der ute, og vil bare ut ut ut, samtidig som du ønsker deg et rede å hvile vingene dine i her hjemme, men hvordan skal du få til dét, når du alltid drømmer deg ut av det igjen. Hvorfor kan jeg ikke slå meg til ro med leilighet, jobb og et «vanlig» liv? Hva er denne følelsen av å hele tiden ville mer? Hva ER mer?

Noen ganger ligger jeg med angst og uro i kroppen før jeg skal sovne, og hodet raser gjennom tusen bilder av hvordan livet mitt skal være, burde være, og hvordan jeg drømmer om at det skal være, og ingen av bitene passer sammen, det er mer som digre, tunge kontinenter på jordas overflate, som kræsjer i hverandre, lager digre skjelv, støtes fra hverandre igjen, og jeg står med én fot på hvert kontinent, som stadig sklir lenger vekk fra hverandre, og snart må jeg velge hvilket bein jeg skal stå på, før jeg ramler i midten og blir foralltid fortapt i det dype havet midt i mellom.

Jeg ER foralltid fortapt i det dype havet midt i mellom. Hjerte og sinn søker ut, kropp og fornuft holder seg her, jeg går på autopilot, dagens høydepunkt er virkelighetsflukt med Gossip Girl og melkesjokolade, og verden er der ute, mens jeg er her. Aldri reis. Bli hjemme. For når du først har tatt et skritt ut i den vide verden, er det altfor altfor sent å snu, og selv om kroppen din er tilbake der du startet, så er hodet ditt alltid et annet sted.

Med vennlig hilsen
reisehangover

Travel hangover. Google translate for English version. 

4 kommentarer

  1. Dette innlegget traff meg faktisk midt i magen!! Jeg kom akkurat hjem fra 12 mnd i Australia, og klarer nesten ikke vente til jeg er ferdig med siste året på skolen – sånn at jeg kan pakke sekken for 5 mnd og dra! Det er kanskje ikke det lureste å trigge eventyrlysten enda mer, men på en annen siden tror jeg det kommer til å bli så innmari verdt det 🙂

  2. Renates Reiser

    Herregud, jeg kjenner fullstendig hva du mener. The world is too big! Jeg vil heller ikke slå rot, jeg vil heller blafre i vinden!

  3. Man MÅ ikke slå rot for å være noe her i livet, da. 🙂 Poenget med livet er å gi det mening. Om meningen for deg er å reise, så blir du ikke lykkelig av røtter. Reis! <3

    1. supermarie

      Veldig sant <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *