IF IT’S MEANT TO BE, IT WILL BE

Byebye, Isla Isabela!

I går seilte jeg med skjebnen (båten kalt ‘Destiny‘) tilbake til Santa Cruz, og la Isabela bak meg. Dagene på Isabela var fine, og jeg elsket vulkanturen, men det var noe ved den øya som gjorde meg rastløs, en indre trang til å komme seg videre, det kan ha vært båtturen tilbake jeg gruet meg til og som jeg bare ville bli ferdig med, jeg vet ikke. Turen hjem til Santa Cruz (home is where your heart is, ikkesant) var enda villere enn turen til, det var øyeblikk jeg så for meg at båten skulle bli knust av den råskapen som bor i havet, og hjertet smalt panisk mot ribbeina når bølgedalene fungerte som Holmekollen, og båten svevde over overflaten i pinefulle sekuner, og jeg stivnet som en stokk der jeg satt, men jeg klamret meg til båtens navn – Destiny – fant trøst i dét, og tenkte at dette var skjebnen min, uansett hva som skjedde.

Det som skjedde var selvfølgelig at vi la til på Santa Cruz et par timer senere. Like hele, like levende, bare et par nerver fattigere og med litt høyere puls.

Det har aldri føltes bedre å sette føttene på land enn akkurat da, og det var så godt å komme HJEM! Nå har jeg akkurat spist frokost, og skal rusle ned til banken og ta ut mer penger for å nyte de siste dagene på tur til det fulleste.

Santa Cruz i mitt hjerte!

Skrives senere!

Yesterday I left Isabela island in a boat called Destiny. The ride back to Santa Cruz was even bumpier and wilder than the ride we had to Isabela, but I found comfort in the boat’s name – Destiny – and thought that whatever happened out there in the scary waves, it was meant to be. Well, of course I was meant to stay alive – ’cause here I am at Santa Cruz! Ready to make the best of the remaining days here in Ecuador. See you later!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *