MOM

Hei, mamma.

Jeg må bare dele noen tanker jeg har hatt surrende rundt i noen uker nå, som en slags konklusjon etter at jeg flyttet hjemmefra. For du har så mange hatter liggende i skapet ditt, og der kan du la de få ligge. Du har gjort jobben din. Som egentlig ikke kan kalles en jobb, for du har gjort det med verdens største selvfølgelighet og ut i fra kjærlighet – iallfall har jeg opplevd det sånn, fra mitt perspektiv. Hatter som sjåfør, vaskehjelp, klesvasker, kokk, oppvask, super-lokal bank, leksehjelp, dagligvarehandler. Jeg er glad på dine vegne, for hodet ditt må jo føles lett som en fjær når alle disse er tatt av. Jeg er glad på mine vegne også, for å oppdage at jeg lykkes i et selvstendig nesten-voksen-liv. Takket være deg, og pappa, og broren min har sikkert bidratt litt han óg, mellom alle kranglene og stille krigene vi har hatt opp gjennom. Men dette skulle ikke handle om søskenkjærlighet, det skulle handle om deg, og hvordan jeg ikke lenger trenger deg.

Og jo mindre jeg trenger deg, til det praktiske i livet mitt, jo sterkere blir følelsen av at jeg trenger deg. På ordentlig. Når vi har ryddet alt av bordet, og det eneste som er igjen er det bakenforliggende mor-og-datterforholdet, og da blir det så innmari tydelig for meg. Det må være rart, å plutselig ikke skulle føle seg som et grunnleggende behov lenger. Barna har blitt voksne, forlatt redet, og alt du har igjen er det du gjør for din egen del, og for pappas. Jeg har ikke de erfaringene en må ha for å kunne sette seg inn i et mammaperspektiv, men jeg ser for meg at det må være litt rart. Så jeg har tenkt litt på det. Og jeg vil at du skal vite at jeg tenker på det, og på deg. Jeg trenger deg ikke lenger, og det gjør at jeg trenger deg mer enn noen gang. Som rådgiver, som støtte, som inspirasjon, motivator og som en kilde til livets største kjærlighet. (Og til å spille Wordfeud med!) Alt du gjør, og som du allerede er. Så selv om skapet ditt nå er fylt av hatter du ikke lenger har bruk for, må du love meg å aldri ta av den tyngste, største og den viktigste av dem alle: den hatten som heter MAMMA. Du trenger egentlig ikke å love meg det heller, for jeg vet at den hatten blir der den er til den dagen du dør, og forbi. (Ps. Lov meg at du aldri dør.)

Verdens største kjærlighet og klem fra datteren din. I love you!

Translation: Love can’t be translated, but you can always try Google Translate. 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *