ENOUGH NOW

I dag har jeg trampet rundt med en mørk sky hengende over meg. Jeg stod ikke bare opp med feil bein, men med en så grunnleggende feil kroppsdel óg. Men hva skal en GJØRE, da? Når lunta er i ferd med å brenne opp, og du går rundt som en tikkende bombe uten å ha et sted å la den gå av forsvarlig? Uten at det går utover noe? Alt en kan gjøre er å la lunta brenne opp, og så holde på eksplosjonen i en langvarig kunstpause, stenge den inne, lukke munnen og nekte hver minste knitrelyd å slippe ut, du kan ikke la det bli et lite smell en gang. Ikke før det er forsvarlig, vent til du har kommet deg ut i frisk luft og kan betrakte smellet med en indre ro, fra avstand, og prise deg lykkelig for at det er over. For det har en ende, og den enden trenger ikke nødvendigvis tilhøre en lunte – så puuust, og hold ut litt til. Det ordner seg jo, bit tennene sammen.
Jeg lå våken og stirret i taket til klokken ble to i natt. Da var jeg endelig blitt trøtt nok til å sovne fra lunta mi, som ble spist levende av hissige flammer. Det brant og brant. Jeg kan ikke ha sovet mer enn en tre kvarters tid før jeg slo øynene opp igjen, presset neglene mot håndflatene mine og kjente lunta nærme seg slutten. Eksplosjon neste, hold pusten. Jeg knep øynene sammen, hjertet slo vilt mot ribbeina, en blanding av sinne og angst – små hissige eksplosjoner stengt inne i en størrelse Small.
Jeg. blir. gal.

I natt må du la meg få sove.

photo

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *