I går var helt ape. HELT ape!

Tar det fra begynnelsen av.
Tirsdag kveld på kontoret til sjefen. Hørte gjennom briefen han skulle holde for forsvarssjefen dagen etter.
Gikk for å legge meg.
Forstod plutselig at jeg også skulle møte forsvarssjefen dagen etter.
FORSVARSSJEFEN.
Ad-mi-ral Haakon Bruun-Hanssen.
Oi.
Klokken var 2300, bereten var firkanta, og jeg skulle møte forsvarssjefen dagen etter.
Vurderte å kjøre full GRU* med stridshjelm for å slippe å vise beret som var firkanta til forvarssjefen.
Måtte vel ha beret.
Vurderte å dusje med bereten.
Vurderte å sette en lusespenne på bereten.
Vurderte å sove med bereten.
Endte opp med å SY bereten.

Drittfornøyd.

Onsdag morgen klokken 0600.
Sminket meg, limte håret til hodet med hårspray, pusset skoene med en tom boks skokrem.
Skinte litt.
Bra nok. Ha’kke tid.
Spiste frokost.
Nerver i spenn.
Dro til Brevik havn.
Nerver i spenn.
Hilste på forsvarssjefen og Generalinspektøren for Heimevernet (øverste sjef for Heimevernet) med en beret som ikke var firkanta.
Tok i mot lokal presse.
Nerver i spenn.
Diltet etter admiralen og generalmajoren med pennen på papir og åpne ører.
Hjertebank bak ribbeina, og et indre nervøst sammenbrudd bak de store blå, under en beret som ikke lenger var firkanta.
(Heldigvis!)
Skjerpet til sinns.

Nå skjer det. En hel stjernehimmel på distinksjonene foran meg, og der stod jeg med tre vinkler og en beret som var sydd.

Intervjuet forsvarssjefen.
Intervjuet Generalinspektøren for Heimevernet.
Pustet lettet ut.
Gikk bra!
Prestasjonsangsten slo inn, har en sak å levere.
Satt meg ned for å skrive sak om forsvarssjefen og GIHV** rett på bakken.
Satt meg ned for å skrive sak i bilen, mens vi kjørte mot Heistadmoen igjen.
Ble kvalm.
Heistadmoen.
Satt meg ned for å skrive på kontoret.
Ikke spist siden frokost klokken 0630.
Stress, stress, stress, deadline helst i stad.

PUNKTUM!

Sendte av gårde sak for sitatsjekk.
Stresset la seg, og ryddet plass til andre følelser.
Sulten, jeg.
Dro til butikken for å kjøpe pizza vi kunne steke på brakka.
Dro tilbake til leiren for å ha kveldsbrief.
Kveldsbrief utsatt.
Gikk til brakka for å steke pizza.
Sulten, sulten, sulten!
Telefonen ringte, måtte komme til kveldsbrief.
Tenkte at men, åh, jeg har jo ikke spist siden 0630?..
Kastet lengselsfulle blikk på en pizza jeg ikke fikk spise allikevel.
Stress.
Løp til kveldsbrief.
Rakk akkurat slutten, og så var det utdeling av heder og ære.
Klappet for de som ble ropt opp og kalt frem til sjefen for å få et merke av gull til uniformen. Vært i Heimevernet i 25 år. Gratulerer!
«Marie Brudevold!»
Klap?..
Hæ?
Har ikke engang LEVD i 25 år, jeg.
«Gratulerer!»
«Å!»

FENRIK Marie Brudevold.

Jeg er ikke befal lenger, jeg er OFFISER. I dag har jeg stjerner i øynene, og én på brystet.

*Grunnutrustning
**Generalinspektøren for Heimevernet

_______________
Yesterday was crazy. The Chief of Defence was visiting our military training, together with the Chief of the Norwegian Home Guard. I was the one to interview them, and felt so stressed out about all the stars and stripes haha. But I did fine I think, and they had so many good answers to my Qs. After a long stressful day out in the «media field» I finally got my article ready, and went out to buy some food. I hadn’t been eating since breakfast 12 hours ago, I was starving, but when the pizza finally was ready – I got a call about a brief I had to go to. I literally ran to the meeting, and when I got there the brief was almost over. It was time for the boss to speak, and then I realized why they made me come over. My name was called, I had to come up and the next thing I know – I got a promotion. You’re now reading the words of Second Lieutenant Marie Brudevold. WOHO!