BIRD LEFT THE NEST

Hei mamma! Hei pappa!

Nå har jeg bodd i leiligheta i to uker, minus én uke for da var jeg på fjellet, men det er uansett fjorten dager siden jeg pakket tingene mine, spredte mine vinger og fløy ut av redet og så langt syns jeg jeg klarer meg ganske greit, jeg!
Jeg betaler regningene mine, handler inn, lager middagen min sjæl og vasker tøyet mitt rent. Jeg ligger ikke og drar meg til langt ut på dagen heller, jeg er oppe og hopper (relativt) tidlig om morgenen, spiser en god frokost, jobber og styrer og mener noe med eksistensen min, jeg sløser den ikke bort, og jeg vil virkelig noe med det utgangspunktet dere ga meg. Selvom vi mangler både sofa og bord fremdeles, har dagene mine falt inn i en slags behagelig rytme så jeg lener meg på den og sitter på et pledd på gulvet inntil vi får hentet noen flere møbler. Når vi har gjort dét skal jeg invitere dere på besøk!

Det går altså sin gang her i hovedstaden, selv om jeg av og til er nødt til å stoppe opp for å løsne små knuter, men sånn skal det vel være, som for eksempel da jeg tok klærne ut av maskinen og de kjentes iskalde ut, men luktet rent, og jeg kunne ikke huske at nyvasket tøy skulle være KALDE, men de var nå iallfall vasket så jeg trakk på skulderne og hang de bare til tørk som de var. Kalde og de luktet godt. Og når jeg står ovenfor mitt første egg som jeg skal ha i tomatsuppa mi, og jeg ikke husker hvor lenge det må koke for å bli hardkokt, så jeg må google det, og når jeg har funnet ut svaret og skal til å koke opp så slenger jeg egget i kjela så hardt at det trekker bunnen av kjela og slår sprekker, og jeg lurer på om smaken blir den samme til tross for de skadene. (Det smakte godt og ble perfekt kokt!) Og så kommer jeg på ting jeg har glemt, eller ting vi mangler, etterhvert som jeg gjør ting – henger opp tøy, for eksempel, vi mangler klyper. Jeg kommer snart hjem for å stjele noen av deg, mamma, du trenger vel ikke alle selv nå som 80% av klesvasken din forsvant med datteren inn til hovedstaden!

Så, bortsett fra noen knuter på tråden her og der, og en nøkkel som slår seg vrang i tide og utide, så skal dere vite at jentungen klarer seg bra! Jeg vet at jeg bor her, men har en følelse av at jeg bare er på ferie, kjenner meg rotløs, men jeg tror den hjemfølelsen kommer inn med møblene, jeg. Feltseng og middager på stuegulvet er vel ikke akkurat hvor hjertet mitt er, hvis ‘home is where your heart is’.

Nå kommer samboeren min snart hjem fra jobb, vi skal ut og hente spisebord! Savner dere og gleder meg til å se dere igjen!

Store klemmer fra Oslo

______________
A letter to my mom and dad from their moved out daughter in Oslove – Google translate it!

5 kommentarer

  1. Åå jeg kjenner meg igjen i det du skriver! Her om dagen da jeg var på jobb i hjemmesykepleien måtte jeg ringe til mamma for å høre hvordan jeg skulle hardkoke et egg, som pasienten sårt ønsket. Det første hun sa da jeg kom inn dørene igjen hjemme var «I dag følte jeg at jeg har sviktet i oppdragelsen», haha. Men man lærer jo så lenge man lever! 😉

  2. Søde tanker 🙂 Fortjener helt at blive skrevet ned med pen og papir og sendt af sted med postmanden som i de gode gamle 80’er <3

  3. Ingrid E

    Åh, koselig med «reisebrev»! 🙂

  4. Håper du fortsetter med disse postene. Ble varm i hjertet. Du er søt!

  5. Er samboeren en mann? I såfall så er jo dette fryktelig interessant – dette må jo bloggen få innblikk i 😉

    Marie svarer: Samboeren er ei venninne! Mannen forblir en gåte inntil videre :)) Hehe.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *