MIRIJAM


ph_ Norwegian Refugee Council, Mirijam (8) refugee in Libanon.

Det føles rart å sette ansiktet hennes på bloggen. Ei 8 år gammel lita jente jeg ikke kjenner, da jeg var på hennes alder begynte jeg å sparke fotball som eneste jenta på laget, Gressvik IF. Jeg skrev søte dagbøker med hjerter på, lekte med dukker og storebroren min og kameratene hans, og små lekedyr, og den største bekymringen i verden var tordenvær og tanken på å måtte få «tatovering» når jeg ble eldre (regulering var vel det jeg egentlig prøvde å si, da jeg kom fortvilt til mamma på badet og sa at dét, «tatovering», det ville jeg ikke ha).

Kontrasten mellom mitt da 8 år lange liv hjemme i trygge Norge, og Mirijams, er for stor til at ord klarer å fange det opp. Jeg vet ikke hva hun har vært gjennom, hva det er hun har sett, hvem hun er eller hva hun liker å gjøre på fritiden. Kanskje vi hadde spilt på samme fotballag, hadde hun vokst opp her, så hadde vi i det minste vært to jenter på laget, men hva vet vel jeg, det er ikke sikkert hun engang liker å spille fotball. Hva liker du, Mirijam?

Alt jeg har om henne er en forestilling av hvor sterk hun må være. Krigen i Syria har herjet i fire år nå, FIRE ÅR, det vil si at lille Mirijam har levd med krigen tett på seg, og tett på familien sin (hvis hun i det hele tatt fremdeles har en…) halve livet sitt.

Fra fire til åtte år, det er tiden en skal begynne å glede seg til å begynne på skolen! Utvikle språk, lære seg å leke med andre barn, bli til noen. Jeg sier ikke at Norge har fasiten på selve livet, men min barndom fra fire til åtte år var iallfall preget av det. Trygghet, glede, skolestart ved fylte 6. I Syria og alt det har ført med seg er du heldig om du i det hele tatt fyller så mye.

På lørdag er det Artistgalla på TV2, fra klokken 21:40 og jeg ville bare be dere om å se på. Flyktninhjelpen har noe viktig de vil si.

It’s so strange, putting her face on my blog. An 8 years old little girl I don’t even know. When I was at her age I started to play for a local fotball team as the only girl among the boys. I wrote cute diaries, played with dools and my big brother and his friends and small animals, and my biggest fear in life was thunder storms and the thought of getting braces when I grew older.

The contrast between my 8 years old life back then, in safe Norway, and Mirijam’s, is too big for my words. I don’t know what she has been through, what she has seen, who she is or what she likes to do at her spare time. Maybe we would’ve played for the same team in fotball if she was here, then at least we would’ve been two girls on the team, but what do I know – I’m not even sure if she likes to play fotball. What do you like, Mirijam?

Everyting I’ve got on her is a thought about how strong she must be. The war in Syria has been going on for 4 years now, FOUR YEARS, that means that little Mirijam has lived with the war close to her and her family (if she still has one…) half of her life.

From the age of 4 to 8, that’s the time when small children should start looking forward to go to school. Develop a language, learn to play with other kids, become someone. I’m not saying that Norway is the answer to how life works, but my childhood was like that. Safe, a lot of joy and school by the age of 6. In Syria you’re lucky if you even turn that old.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *