Flukt er et fjernt begrep for de fleste av oss som har vokst opp i trygge, fine Norge. Heldigvis har vi fantasi og evnen til å forestille oss hvordan det er, og jeg bruker ordet ‘heldigvis’ fordi det er en så viktig egenskap å ha – det å kunne sette seg inn i andres situasjon, og på den måten kjenne at man BRYR SEG. Empati og medfølelse for andre mennesker skaper engasjement, og med engasjement er du allerede ett godt stykke på vei til å bidra til en bedre verden. For det er ikke alle som har det så godt som vi, jeg kan ikke få skrevet det ofte nok!
Se for deg at du kryper under dyna di om kvelden, gjesper, slukker lyset og faller inn i en dyp, deilig søvn. Du har akkurat lest ut siste kapittel av en fantastisk god bok, sjekket Facebook for siste gang og gleder deg til å entre drømmeverden i nattens mørke. Du er omfavnet av trygghet, en indre ro og absolutt lykkelig uvitende om skjebnen som venter bare et par timer senere.
Det smeller. Du bråvåkner. Hjertet hamrer vilt. Huset rister. Du forstår at noe er alvorlig galt. Det smeller igjen – øredøvende, og huset skjelver faretruende. Du hører hjerteskjærende hyl trenge gjennom luften fra naboens hus. Det eksploderer igjen. Kan det ha vært garasjen til gamle Alf tvers over gaten som ble sprengt i filler? Du får panikk. Du kaster deg ut av sengen, og styrter gjennom husets mange rom for å finne familien din. Dere har ikke tid til annet enn å flette fingerne i hverandres, komme dere ut i det dere står og går i av klær, og du rekker bare å gripe med deg din aller viktigste gjenstand.
Hva tar du?
Jeg river med meg en bok hvor kulepennen sitter festet i permen. For mens familien min og jeg, hvis vi er så heldige å være sammen, er på flukt fra nattens plutselige bomberegn må jeg skrive. Jeg må skrive! Trykke følelsene mine ned i papiret, ventilere, sørge for at opplevelsene og den grusomme historien jeg har foran meg blir skrevet ned og ikke forblir i mitt eget hode. Ordene, inntrykk og brannen bak ribbeina skal flyte fritt fra pennen min, for at andre skal få innblikk i en flyktnings liv, for at andre skal få lese om hvor uutholdelig situasjonen på flukt er og for at andre skal kunne plukke opp dagboken min og jobbe for at ingen, ingen havner i den situasjonen igjen. At ingen noen gang igjen blir tvunget på flukt fra sitt eget hjem, sitt eget land.
Lørdag 26. april er det TV2s Artistgalla, og i tiden frem til det vil Flyktninghjelpen sette fokus på barn som er på flukt gjennom kampanjen #detviktigste. Det er over 22 millioner (!) barn som er på flukt fra krig i verden i dag, et svimlende høyt tall det er umulig å forholde seg til fra en sofa hjemme i Norge. Derfor hjelper de oss litt på vei, ved å gi oss en forestilling hvor vi SELV blir tvunget på flukt.
Flyktninghjelpen spurte meg hva #detviktigste ville vært for meg dersom jeg måtte flykte, og nå spør jeg dere:
Av alt du eier og har, hvilken gjenstand ville du tatt med deg om du måtte flykte og kun fikk med deg én eneste ting?
Det kan være en mobiltelefon, et fotoalbum, en flaske med vann – bare for å sette i gang tankespinnet deres. Og når dere allikevel har begynt å tenke – gjør de tankene om til handling, og bli med å sette norsk fokus på den humanitære krisen vi har der ute i verden ved å gjøre noe så lite som:
1. Ta et bilde av deg selv med denne gjenstanden.
2. Skriv noen linjer om hvorfor akkurat den gjenstanden er #detviktigste for deg
3. Legg ut og del bildet og teksten din i sosiale medier, med hashtag #detviktigste, og utfordre alle dine venner og følgere til å gjøre det samme.
Legg igjen linker til blogg/instagram etter dere har lagt ut bilde, da, jeg er faktisk skikkelig nysgjerrig på hva den ENE tingen dere ville tatt med er. Hva skal en liksom velge, når hele det livet du kjenner blir revet opp med roten?
Mobiltelefon var det første som falt meg inn. En mulighet til kontakt med andre, og en måte å gi beskjeder på.
Så bra skrevet. Vi er så utrolig priviligerte her i nord som ikke befinner oss i en slik situasjon. Det er likevel utrolig viktig at vi klarer å se for oss hvordan det er for de som er mindre heldige, og lever i en hverdag på flukt fra hjemmet sitt.
Skal ta å legge ut bilde jeg.
Jeg elsker innleggene dine! Du skriver så ufattelig bra, Marie!
Ville tatt med meg fotoalbum, tror jeg faktisk.
Jeg ville tatt med mobilen min og bedt til hvem som helst at den hadde strøm og dektning så jeg kan kontakte mine nærmeste som er andre steder i landet/verden.
«Hva skal en liksom velge, når hele det livet du kjenner blir revet opp med roten?» <- det der, kva skal ein velgje? Det fyrste som slo meg var kosebamsen min, Wuchel, men når ein tenkjer vidare er det mange ting som ein føler er viktige. For eit valg, ganske umogleg å setje seg inn i uansett kor hardt ein prøvar. Flott med oppmerksemd rundt det!
(Skal leggje ut bilete på insta @solfri.)
Ville også tatt med meg en dagbok. Vi er ganske like på det feltet, vi har begge en trang til å skrive når noe skjer, jeg skriver best i det dypeste mørket.
Jeg ville tatt med meg katten min, Lillebror! Om han hadde vært ute allerede, ville jeg tatt med meg dagboken min og. Der har jeg skrevet ned alt som er verdt å huske, og det hadde vært godt å kunne lese den i mine verste tider.
Åh helt supert Marie! I mars var jeg i Irak for å se på flyktninghjelpens arbeid for barn på flukt. Det er så imponerende høy kvalitet på alt som gjøres. Skolene i flyktningleirene har høyt utdannede lærere og likevel føler ikke flyktninghjelpen at dette er bra nok, og arrangerer derfor seminar i pedagogikk for alle lærerne, i tillegg til at det gjennomføres foreldremøter, konferansesamtaler og de møter opp hjemme hos familier de ikke føler følger opp barna sin skolegang godt nok. Herregud, dette er nesten mer enn hva skolene i Norge gjør! Og nå har jeg ikke en gang startet på kapittelet om arbeidet med å endre kulturen om kvinneundertrykkelse og vold i familien. Tommel opp for at du støtter deres arbeid.
Før jeg dro bestemte jeg at jeg ville tatt med turkoppen min, slik at jeg kunne invitere mennesker jeg møtte på en kopp te. Det valget står jeg for etter reisen også 🙂