ph_priv, Pantanal, Brazil

Siste morgen i Bonito – veien til Pantanal. Jeg har sagt det før, selve reisen til våtmarken var bedre enn programmet jeg var gjennom når jeg først kom dit. Jeg ble plukket opp av en tiseters minibuss, det var visst bare jeg som skulle til Pantanal den dagen, med en sjåfør som ikke kunne snakke engelsk. Men wow, så mye han fikk fortalt allikevel! Han spilte brasiliansk musikk, pekte på dyrene vi så underveis og sa hva de het på portugisisk. Han vekket meg også til synet av det første bildet ^ – veien blokkert av kuer og cowboyer! Det var så utrolig…. Sør-Amerikansk! Han stoppet så jeg fikk tatt bilder og fikk sjefscowboyen til å spille på hornet sitt – behanche (brukes for å drive kuer), for oss. Jeg fikk ikke takket han nok, den lille gesten står fremdeles sterkt i minnet og ble et av de fineste øyeblikkene jeg hadde der ute i verden. Obrigada!

Litt senere stoppet han bilen igjen, da vi nærmet oss Pantanal, og viste meg caimonene – den lille alligatorslekten, som lå spredd rundt en dam. Det var en spesiell opplevelse, straks jeg satt foten utenfor bilen ble jeg angrepet av flere titalls mygg. Det var en VEGG der ute. Uten å overdrive. Fullstendig GALSKAP! Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg unna de, de stakk og festet seg på alle synlige kroppsdeler, jeg følte meg som en vandrende gourmét. Ikke ble jeg advart mot angrepet heller, så jeg hadde jo ikke myggsprayen på – ikke at jeg tror den hadde hjulpet uansett… Jeg var et klistremerke med fersk, dampende blod. Sjåføren hadde vært i krigen før, han enset de nesten ikke en gang. Det var helt sjukt. Men da vi kom ned til dammen med caimon glemte jeg de små vampyrene litt, for et SYN det var! Jeg er så glad sjåføren spurte om å ta bilde av meg med de, for det ble det nærmeste jeg kom disse dyrene i løpet av reisen min i Pantanal.

Da vi omsider var fremme i våtmarken takket jeg sjåføren fra hjertet, for turen, for musikken, for alt. Og så hoppet jeg inn i neste bil, hvor jeg fikk selskap av ei jente fra Nederland. Turen gikk videre inn i hjertet av Pantanal, og vi så enda flere caimon – og en søt capybara (siste bildet). Men der sluttet egentlig eventyret også. Reisen til Pantanal var magisk, men selve programmet til Ecological Expeditions som vi dro dit for, anbefaler jeg ikke til noen. Du blir stort sett overlatt til deg selv, de forklarer og forteller ingenting med mindre du spør og de har en tone som ikke passer en business som lever av kunder og behandling av mennesker. Jeg kunne like godt ha reist inn i dypet av naturen ALENE. Santa Clara derimot, som også har et program der ute i villmarken, hørte jeg mye bra om så kanskje de er noe å satse på!

Dagboken min fra Pantanal kan dere lese HER.

Last morning in Bonito – the journey to Pantanal. I’ve said it before, the drive to the wet mark was better than the program I was signing up for inside Pantanal. Never choose Ecological Expeditions, they don’t know how to please their costumers – you feel like you could rather be on your own than having this baby sitter of a guide walking around – not even with you, but ahead of you. And he doesn’t wait for you, and he gets angry when you tell him that he should wait. Anyway – I was picked up in Bonito by an empy mini bus and a driver that didn’t speak English. But WOW – how much the told me even though I didn’t understand his language! He pointed out the animals we passed on the road, he woke me up when he saw the road being blocked my cows and cowboys and the made sure that I got pictures of it. He even asked the cowboy to play his instrument – behanche, for me! I was so grateful, from the bottom of my heart, he made the road to Pantanal SO interesting with his pointing and Brazilian music. He also showed me caimon, those alligator look-a-likes. I was eaten up by mosquitos at the time, they were INSANE, but at least I got some pictures haha. When the driver let me off in Pantanal, I was picked up by another car where I met this girl from the Netherlands. We traveled further into the wet mark, and reached our destination at last – a villa by the river Paraguay.
You can read my diary from Pantanal HERE!