Isobel og mitt sitt siste stunt sammen før vi takket hverandre for alt (jo så dramatisk), var å dra til en nydelig gård i Bonito med stall og stor fiskedam rammet inn av et hav av grønt, friskt gress. Utrolig stille og fredelig! Vi fikk servert små pinner stikket i ost av de som drev gården. Brasilianerne elsker osten sin. Etter å ha ligget der og lest et par timer, måtte vi tilbake til hostellet fordi Isobell skulle videre. En klem som takk for alt, lykke til videre på reisen og et løfte om å sees igjen. Jeg dro videre dagen etter, til et annet hostell i Bonito – et hostell som skulle ta meg med enda litt lenger inn i Sør-Amerika, til verdens største våtmark – Pantanal.

The last thing Isobel and I did together before we splitted up was to go to a beautiful garden in Bonito. They had a stable full of horses, a big fish lake all framed in by an ocean of green grass. So peaceful! The owner of the place served us sticks with small pieces of cheese – the Brazilians love their cheese. After a couple of hours with relaxing by the lake, we went bak to Sao Jorge and said goodbye to eachother. A hug, best wishes for the upcoming journey and a promise to meet again. After she had left I changed hostel to another one in Bonito, a hostell that should take me further into South America, to Pantanal.

(Hostellet var like tomt og ensomt som det ser ut) Fortsettelse følger!

(This new hostell was just as empty an lonley as it looks like) To be continued!