BAHÍA

Fra Recife til Salvador. Joao, hosten min i Recife, kjente ei dame i der som han foreslo at jeg kunne dra til. Jeg hadde nemlig ikke planlagt noe sted å bo i Salvador på forhånd, og var ganske rådløs omtrent helt frem til avreise, da han endelig kunne fortelle meg at hun hadde plass. Hun snakket ikke engelsk, derfor tok han dialogen og fikset alt for meg, hvor snill?

From Recife to Salvador. My host in Recife knew a lady in Salvador, that he made sure I could live with during my stay there. She didn’t speak English, so he had to put everything up for me haha. 

Den gamle damen jeg kom til etter en laaang busstur fra Recife var som den brasilianske bestemoren jeg ikke visste at jeg hadde. Hun skjemte meg helt bort! SÅ mye mat, en deilig seng, en dusj, hun sørget til og med for at jeg hadde venner – huset hennes var nemlig fullt av couchsurfere allerede før jeg kom dit. Heldigvis for meg snakket ei av dem både engelsk og portugisisk, så hun ble tolken min mellom meg og vertskapet. De gangene hun ikke var der kommuniserte vi med kroppspråk (det ble en evig gjettelek, hun brukte sikkert et kvarter på å spørre meg om jeg var sulten – og jeg 10 min på å fortelle at det var jeg…) og google translate – haha.

The old lady I came to after a long bus trip from Recife was like the Brazilian grandmother I never knew I had…. She spoiled me! So much food, a lovley bed, a shower, she even made sure I had someone to be with ’cause her house were full of couchsurfers already before I arrived. Luckily for me – one of ’em spoke English AND portuguese so she could translate between me and my host. 

Jeg var naturligvis sliten etter den lange omveien fra Recife (haha les om den her), men ble allikevel med Adama (ei av de andre som bodde hos bestemor) ut på livet. Mitt fjerde karneval i Brasil.

I was exhausted after a long way from Recife but yet I joined Adama (one of the other couchsurfers) out for carnival. My fourth carnival in Brazil.

Det var helt noe annet enn Olinda. Dette var gigantisk, det kostet penger å gå i paraden (så det gjorde ikke vi) og folk generelt var mer fulle, skumlere og mindre utkledd. Men gøy var det! Karnevalet i Salvador var på en måte det jeg alltid har sett for meg når jeg har tenkt «karneval i Brasil».

This was something different from Olinda. It was huge, you had to pay to join the parade (we didn’t do that) and people were more drunk, more scarier and less dressed up. But it was fun! The Carnival in Salvador was in a way exactly like I pictured a carnival in Brazil before I went to Brazil. 

Meg, Adama til høyre. De hvite/blå smykkene du bærer hvis du er jente, betyr at du er merket av en gutt. Gutta kjøper seg tonnevis med sånne i forkant av kvelden, og så er det om å gjøre å dele ut flest – dele ut = kline med ei jente, og så markere henne med dette plastsmykket etterpå. Litt som å brennmerke kuer, eller som når hundene tisser for å markere et territorium. Det var en som prøvde å tisse på meg gi meg et smykke også, men jeg har noen svake minner av å fekte med armene og rygge bakover mens jeg kniper igjen munnen. Disse smykkelekene kan jo føre til både det ene og det andre! Jeg hørte en historie om ei gringa (utlending/turist/blondie – som meg selv) som hadde blitt OMRINGET av brasilianske gutter og nærmest tvunget til å ta i mot smykket, og gjøre det man må gjøre for å være verdt disse hvite og blå kulene av plast. En morsom greie, egentlig, men not so much hvis leken går for langt. Vær forsiktig, jenter!

Me, Adama to the right. The white and blue thing around the boys’ neck is giveouts for the girls they conquer during the night. The thing is they have to make out with the girl to give it to her, kinda like when dogs are peeing to mark their place. Someone tried to pee mark me too, but I have a flashback with me waving with my arms while I’m backinf off and closing my mouth haha. These jewel games can lead to this and that – I heard a story about a gringa (blondie – as myself) who got surrounded by brazilian boys and almost forced to recieve this white/blue thing and do what you have to do to deserve it. It’s a funny thing, but not so much if it goes too far. Be careful girls!

Vi ble ute til morgenkvisten, jeg tror den ble 7-8 før vi kom oss hjem igjen. Det var en periode der ute jeg faktisk sovnet sittende langs gata mens de andre tok seg noe å spise – jeg var helt utslitt! Søvnen på bussene er liksom ikke nok til å lade opp for en hel natt med karneval, så sengen ble en frelse den morgenen. Jeg ble vekket noen timer senere av hosten min, hun hadde datteren sin på tråden (som bor i Norge!) og ville at jeg skulle snakke med henne. Hun syns det var stas at jeg var norsk! Jeg tok i mot røret og pratet, å høre mitt eget morsmål komme ut var like rart som å skulle snakke gresk – uten å kunne språket.

We were out ’till next morning, around 7-8 am before we head back home. It was a time out there I actually fell asleep along the road while the others were having something to eat – I was exhausted! The sleep you get on the bus is not deep enough to get you through a whole night of carnival, the bed was a blessing that morning. My host woke me up a couple of hours later – she had her daughter which lives in Norway on the phone and wanted me to talk to her. She thought it was SO cool that I was Norwegian! I took the phone and answered, to hear my own mother tounge come out was just as weird as talking Greek when you don’t even know the language…

Litt senere på dagen sa kroppen min stopp. For mye karneval, for mye reise, for lite hvile. Så i stedet for å utforske Salvador, som jeg egentlig hadde lyst til, ble jeg hjemme og forberedte meg på reisen videre. Personligheten min er skrudd sammen sånn. Når begeret mitt for sosial er fylt opp, jeg være alene litt, hvis ikke blir jeg gal. Jeg pakket dermed sammen, forlot verdens nydeligste brasilianske dame og dro til bussterminalen i god tid før bussen min videre ned til mitt siste karneval skulle gå.

Later that day my body said stop. Too much carnival, too much travel, too little rest. So insted of exploring Salvador as I planned to, I stayed home and got ready to travel further. My personality’s buildt like that. When my cup with social life is filled, I HAVE to be alone for a while – I’ll go crazy if I don’t. Therefore I packed my stuff together, left the lovley lady and went to the bus terminal to catch my bus to my last carnival.

Vet dere hvor mange timer jeg satt på denne bussen? 30. Tre null. TRETTI. Vanligvis ville det vært et mareritt, men nå betydde det heller 30 timer alene med tankene mine, musikken og boken min – HIMMEL. Jeg storkoste meg!

Wanna guess how long I was on this bus? 30 hours. Three zero. THIRTY! Usually that would’ve been a nightmare, but now it meant 30 hours alone with my thoughts, music and book – HEAVEN. I had a great time!

Landskapet utenfor var som på et dataspill. Fargene, formen, Brasil er vakkert!

The landscape outside was like in a video game. The colours, the shape, Brazil is beautiful!

Etter 30 timer med dette og stjernehimmel var jeg fremme på mitt siste hvilested karneval – Rio de Janeiro. Som viste seg å bli den verste opplevelsen, så tanken på hvor mye jeg stresset og styret for å «rekke ned i tide» nå er bare trist. Haha. Dere får resten av historien snart!

After 30 hours with this and starry night I came to my last carnival city – Rio de Janeiro. That became my worst experience in the whole travel, so the thought of how much I stressed to «get down there in time» now is just sad. Haha. You’ll get the rest of the story soon!

3 kommentarer

  1. Åh! Dette er som å følge deg på reisen en gang til. Love it! Og har SÅ lyst til å oppleve tingene du beskriver!

  2. Å bli omringet og tvinget til å bli kysset høres ikke så fristende ut, men der finnes værre som kan skje i Salvador. Søstra mi var der i mars for ett år siden da kjæresten hennes druknet i et basseng. Men herregud, det finnes jo mye bra der! vile aldri takket nei til en reise dit.

    Marie svarer: Nei, uff, da?! Herregud. Så tragisk! Ja, kyssing er så klart ikke det verste – men følelsen må ha vært ubehagelig uansett, som å bli fanga som et dyr. Det skjer mye tragisk hvor enn man drar – det er ikke annet å gjøre enn å reise og håpe på det beste!

  3. Camilla

    Brasil ser virkelig ut som et paradis! Er det «Reisen hjem» du leser på bildet?:)

    Marie svarer: Det var det! Og ja – det er det! Fin, fin bok!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *