Jericoacoara er en landsby bygget på sand. Et sted jeg mest sannsynlig ikke ville reist til, hadde det ikke vært for en av dere. Tusen takk! Jeg plukket opp tipset i kommentarfeltet på bloggen, googlet stedet og falt pla-dask. Reisen dit fra Barreirinhas var kronglete, men den tyske jenta jeg møtte i sanddynene skulle samme vei og snakket portugisisk – så det løste seg lett! Vi busset fra Barreirinhas tilbake til Sao Luis, og derfra videre til Parnaiba hvor bussen videre igjen til neste stopp var full – så vi endte med å dele taxi med to italianere som hadde samme mål. Da vi kom til neste by, Camocim, etter ca én time, hadde vi laaaang ventetid der før Jeepen vi hadde betalt for tok oss med videre mot paradis.

Jericoacoara is a village built on sand. A place I wouldn’t have found if it wasn’t for you guys. Thank you so much! I found the tips among my comments on the blog, googled the place and fell head over heels. The journey to get there from Barreirinhas was kinda a struggle, but the German girl I met near the dunes was going the same way – and she knew portuguese – so it went well! We took a bus from Barreirinhas back to Sao Luis, and from there to Parnaiba where the next bus was full so we ended up taking a cab together with two Italians that were going to Jeri as well. When we arrived Camocim, after an hour on the road, we had a LONG wait before the Jeep we had paid for took us further towards paradise. 

Vi kjørte ikke lange stunden, før vi kom til dette:

We didn’t have to drive far before we found this:

Ja, det er en sjøtransport som frakter BILER….

Yes, it’s a sea transportation which take CARS….

Utrolig spennende. Tyskeren og jeg bare lo, i våre hjemland er sjøtransporten en smule annerledes – men herregud, det funket jo som bare det! Flåte av tre med en motor som går, verken mer eller mindre.

So exciting. The German and I just laugh, in our countries the sea transport is a bit different – but god, it worked! A fleet made of wood with a motor on – neither more, nor less.

Da vi kom over til den andre siden av vannet, var dette stort sett «veien» vi kjørte på for å komme frem til landsbyen. Sand, sand, sand.

When we arrived the other side of the water, this was basically the «road» we were driving at to get to the village. Sand, sand, sand.

Etter hvert kom vi til enda en liten innsjø som vi måtte krysse, hvor biltransporten flåten var enda mindre…

After a while we got to another small lake that we had to cross over, where the fleet was even smaller…

DEN bilen, med syv mennesker i. Og den flåta.

THAT car with seven people in it. And that fleet. Haha.

Disse plankene hadde ikke motor engang, så det stod en brasilianer og dyttet oss over med en lang pinne. For et herlig konsept!

These pieces of wood didn’t have a motor, so we had a Brazilian guy standing on the fleet pushing us over with a long stick. What a lovely concept!

Vel fremme i Jericoacoara flyttet jeg inn/ut på en hengekøye.

Arriving Jericoacoara – I moved in/out on a hammock. 

Den fant jeg også gjennom couchsurfing, og hadde den deiligste natten under stjernene noensinne.

I found it through Couchsurfing and had the most beautiful night under the starry sky ever.

Jericoacoara. Landsbyen på sand. Paradis for surfere, backpackere og de som bare vil ta en pause fra resten av verden. Veien ut hit er så lang og tungvint, at ingen tar seg bryet. Ingen kriminalitet, ingen som plager deg, det var som en annen verden.

Jericoacoara. The village on sand. Paradise for surfers, backpackers and those who just want a break from the rest of the world. The road to get there is so long and difficult that no one takes the trouble. No crime, no one is bothering you, it was like another world to me.

Hver kveld like før solen gikk ned i havet, gikk hele landsbyen og alle turistene opp på den høyeste sanddynen for å se på naturen siste forestilling for dagen. Det høres ganske idyllisk ut, og det var vakkert – absolutt, men dere skal vite at det blåser tornado der oppe og at sandkornene pisker seg under huden på deg, rasper deg nesten til blods, og alt du har av kamera og utstyr ødelegges av de små, små sandkornene som skjærer seg inn overalt. Men for all del – idyll!

Every evening right before the sun went down in the ocean, the whole village went up to the highest dune to see the nature’s last performance for the day. The sunset. It sounds idyllic and it was breathtaking, absolutely, but you should know that it’s blowing a tornado up there and the sand is whipping itself under your skin, rasping you almost to blood, and everything you’ve got of camera and equipments is getting destroyed by the tiny tiny sand corns that are getting in everywhere. But yeah – idyllic!

Dette har jeg drømt om siden jeg ble hestejente som tiåring. Å ri langs stranden og vasse med kjøttmopeden (hesten). Jeg prøvde det så mange ganger da jeg hadde en araber fast hver uke hjemme i Fredrikstad, men hun var supernervøs og engstelig for vann – med en supernervøs og engstelig rytter på ryggen, så vi fant ut at det skulle bli med drømmen.

This has been my dream ever since I became a horse girl in the age of 10. To ride along the beach and take a bath with my horse. I tried that so many times with the arabian horse I use to have once a week back home, but she was so nervous for the water and I was a nervous rider so I didn’t want to discuss with her haha. We agreed that it should stay just a dream…

Og så kom jeg til Jericoacoara, og drømmen ble til virkelighet.

And then I came to Jericoacoara, and the dream came true.

Men virkeligheten er så mye hardere enn drømmene våre… Hesten jeg red haltet som bare det da jeg satt han i trav, stakkar! Og da jeg leverte han tilbake til eieren med beskjed om at hesten led – var svaret «No, that’s just how he walks.» Nei, mann. Jeg har sett hester gå før, og det er IKKE sånn. Penger lager monstre!

But the reality is so much harder than our dreams… The horse I was riding was hurt when I told him to rum, poor thing. I put him back to his owner, with the message that the horse was in pain – but the answer was «No that’s just how he walks.» No, man. I’ve seen horses walk before and that’s NOT it. Money makes monsters!

Tyskeren på sin lille drøm.

The German on her little dream.

Hey surfers! Jeg prøvde ikke selv, har issues med vann. Noen må jo ta jobben å se på disse mennene også.

Surfer’s paradise. I didn’t try myself, I’ve got issues with water.

Hver kveld, etter solnedgangen på toppen av sanddynene, samlet det en liten gruppe med brasilianere seg i bunnen og danset Capoeira. Capoeira er en afrobrasiliansk kampsport fra 1500-tallet, som ble utviklet av brasilianske slaver. De forberedte seg på opprør mot slave-eierne sine, og måtte derfor skjule kampsporten i dans – det er derfor Capoeira går som den går.

Every night after the sunset a little group of brazilians gathered in the bottom of the dune to dance Capoeira. Capoeira is an afro brazilian martial art from the 1500, it was developed by brazilian slaves. They were preparing to stand up again their slave owners, and had to hide the fighting in dance – that’s why Capoeira goes like this.

Musikk, sakte bevegelser i luften og på bakken. Høye spark, brede smil. Det er utrolig fascinerende å se på, og gir en helt spesiel stemning – særlig når du kjenner historien bak!

Music, slow motions in air and on the ground. High kicks, wide smiles. It’s so fascinating to watch – it gives a very special atmosphere, especially when you know the history of it!

Dørvakta til hostellet jeg flyttet inn på etter en natt i hengekøya, hehe. Så søt! Hun snakket til meg på inn- og utpust, enda jeg svarte på engelsk gang på gang at jeg ikke snakket brasiliansk. Hun trengte vel bare å lette hjertet sitt.

The guard outside the hostel I moved to after a night in the hammock haha. So cute! She talked to me non stop, even though I answered in English that I didn’t knew her language. I guess she just needed to get something off her heart!

Etter en uke i paradis var det på tide å løsrive seg. Jeg hadde så mange andre byer å rekke over. Vi rev oss løs på en skånsom måte – bussen stoppet innom en lagune hvor vi hadde et par timer å boltre oss på, før den endelige avskjeden med himmel på jord. Hvilket liv det var, jeg sukker kronisk av å tenke på det.

After a week in paradise it was time to move on. We did it slooowly. The bus stopped by a lagoon where we spent a couple of hours. What a life.

Og der slutter en magisk reise mellom Nord-Brasils sanddyner. Nå nærmer det seg karneval – noe jeg fikk med meg i de tre neste byene etter Jericoacara. De kommer plutselig! Ps. Jeg blir så glad når jeg ser at dere liker disse innleggene mine fra reisen, det er som en av dere skrev til meg – det føles ut som jeg gjenopplever hele eventyret mitt minutt for minutt! Takk for at dere lar meg!

And here ends a magical journey between North of Brazil’s dunes of sand. We’re getting close to carnival now – something I experienced in the three next cities in Brazil after Jeri. I’ll be back with that soon!