THE WORLD IN MIND


Florianopolis, Brazil


Praia Mole, Florianopolis, Brazil


Udaipur, India


Cooking class in Udaipur, India


Streets of Hollywood


Newport Beach, California


Beijing, China


Boracay, Philippines


Boracay, Philippines


Kwantu, South Africa


all ph_priv

Mens dagene spinner og alles liv går videre, er det fremdeles en bortgjemt del av meg selv som sitter såret igjen over alt jeg ikke fikk fortalt. Det føles ut som jeg har satt fra meg vinnervalpen min, og haster motvillig vekk fra den med tungt hjerte, mens jeg snur meg etter hver tiende meter for å sjekke at han fortsatt sitter der, forlatt og knust – men trofast og ventende. Jeg har så lyst til å snu og løpe tilbake, plukke han opp der jeg satt han fra meg og fortsette som om sekundviseren aldri tikket videre. Stå fast i tiden, fortsette der vi slapp – kjærligheten min og jeg. Kontinent for kontinent, steg for steg, verden for verden. Jeg føler at jeg behandler mitt livs reise så urettferdig. Var det alt, liksom? Reise og bli borte i månedvis, leve, lære, vokse, erfare og hjem igjen – værsågod neste. Jobbe, jobbe, jobbe. Ingenting å dvele ved, selv om hver minste celle i min 170 cm høye trenger dveling. De trenger å dvele fordi minnene begynner å bli slørete, jeg bærer de alene og det får det hele til å virke som en fjern drøm. Ingen her hjemme kan bekrefte det jeg så, det jeg opplevde, smakene, eller luktene. Det er syv måneder av livet mitt som ingen kan relatere seg til. Det føles iallfall sånn.

Wanderlusten river som dere skjønner hjertet mitt ut igjen, det er ikke annet å gjøre enn å flekke opp de tusenvis av bilder jeg tok av verden og fortape meg i dem til melankolsk musikk og en rastløshet ord sliter med å dekke. Jeg så Tusen ganger god natt i kveld igjen, det trigget maskineriet mitt så til randen. Nå må dagene spinne fortere, så jeg kan komme meg ut igjen!

While the days are spinning and everyone’s lives go on, it is still a secluded part of myself being left behind, hurt over all I did not get to tell. It feels like I ‘ve walked away from my own puppy and urgent reluctantly away from it with a heavy heart , and I turn around after every ten meters to check that he is still sitting there , abandoned and broken – but faithful and waiting . I really want to turn around and run back , pick him up where I put him from me and continue as if the Seconds never ticked on. Stand firm in the past, continue where we left off – my love and me. Continent to continent , step by step ,  world by world . I feel like I treat my life’s journey so unfair. Is this it? Travel and get lost in for months , live, learn, grow, experience and go home again – you’re welcome, next please! Then – work , work, work . Nothing to dwell on , even though every cell in my 170 cm tall body do need to dwell . They need to linger as memories begin to become blurred , I carry them alone and it makes it all seem like a distant dream . No one here at home can confirm what I saw , what I experienced , flavors or scents. It’s seven months of my life that no one can relate to . That’s how it feels.

Wanderlust is tearing my heart out again as you see, there is nothing else to do than to stain up the thousands of pictures I took of the world and lose myself in them with melancholic music and a restlessness words are struggling to cover. I saw A thousand times good night tonight (movie) tonight again, it triggered my machinery so to the brim. I need my days to spin faster so I can get out there again!

7 kommentarer

  1. !!!
    Du vet å sette ord på det, Marie.

  2. Du er så god til å beskrive følelser! Imponert til tusen!
    Nå er jeg selv på verdensreise, og fortiden i Afrika! Snart er oppdagelsesturen på Zanzibar over, og det er tid for å jobbe på et jentebarnehjem i to mnd. Alt er så spennende, og jeg våkner hver morgen med et smil. Verden er fin den! Takk for alle bildene og historiene du delte fra din verdensreise, de inspirerte til min, og til å «holde ut» jobbe månedene hjemme før avreise! Smilefjes!

  3. Elsker ordene og bildene dine. Kjenner det på samme måte selv. På den måten er bloggen fin til å få utløp for historiene og bildene fra veien.

    Marie svarer: Tusen takk! Ja, bloggen er fin sånn. Og så hører jeg fra alle dere som føler det på samme måte – det hjelper det og!

  4. Jeg skjønner så sinnsykt godt hvordan du har det. Greit nok, jeg har «slått rot» her i London, men jeg bare ville ikke hjem herfra… Så jeg bare ble! Hahah. Sånn kan det gikk…(?)

  5. Jeg reisterundt i fem måneder med en ryggsekk, og kjenner meg utrolig godt igjen. Det er alltid så fantastisk å møte andre som har backpacket for da vet de hva du snakker om. Resesamtaler altså, åh<3

  6. Wow, jeg har ikke ord..
    For noen fantastiske bilder, Marie !!!

    Sandra/reisedagboka.net

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *