GET UP

Jeg kjenner litt på den der «I-want-to-break-free» mellom tankene mine for tiden. Den går liksom hakkete, som om vedkommende er i ferd med å bryte seg løs fra noe i det han synger det. De siste ukene (måneden) har jeg vært i en dyp avgrunn, livet utenfor kontoret og kollektivtrafikken har ikke eksistert. Skippertakstid, jeg er nødt til å rive meg løs fra det kvelertaket, og den følelsen av å være under jorden og aldri nå lyset i tunnelen. Nå er jeg heldigvis i ferd med å avslutte den hektiske perioden jeg en gang la opp til selv for å holde hodet mitt opptatt med andre ting enn savn og bekymring. Jeg har bestemt meg for at savn og litt bekymring er å foretrekke, fremfor å slite meg ut på jobb og mer jobb. Det er tøft nok å ha en fulltidsjobb som krever 5 timer reise hver eneste dag, om ikke jeg skal fylle opp hver kveld, hver helg, hver minste lille ledige stund med foredrag og bloggrealtert jobb også. Slitne jenter presterer ikke like bra. Ville ikke vært foruten de ukene som har passert, nei nei nei, men jeg skal innrømme at jeg ser frem til å ha litt fri igjen nå. Fri til å sove ut, ta en kopp te, se venner og familie (som jeg har forsømt siden sommer omtrent) igjen, leve litt – ikke bare eksistere på autopilot. Menneskene mine merker nesten ikke at jeg har kommet hjem fra verdensreise for de ser meg like sjeldent, det er jo helt ugreit… Og så må jeg TRENE, ikke minst. Herregud, jeg er så ute av det. Jeg har ikke trent på to uker, og det er ikke greit når befalskoleopptaket kommer nærmere for hver dag som går.

Når jeg bladde gjennom arkivet for å finne passende bilder til innlegget fant jeg blant annet dette:

Og det la jeg ut i 2011 – hvor jeg skrev om at dagene mine var som dominobrikker, når en falt falt den neste, alt gikk i ett, deadlines og søvnløse netter. Det hørtes kjent ut….. Jeg må skjerpe meg! Årevis med duracell og busy bee, det ender sjeldent godt.

Jobben min: MMA-studio går sin gang, andre sending gikk av stabelen i går. Jeg sitter hjemme i sofaen hver torsdag, med knærne krøllet oppunder meg og hvisker stille programlederens ord i kor med han. Mitt manus. Mamma og pappa holder seg krampeaktig fast på kanalen de óg, nærmest piner seg gjennom de 45 minuttene med slossing, blod og testosteron for å vise sin støtte. Til og med besteforeldrene mine så på det første programmet, jeg vet ikke med dere men jeg tipper arveløs.

Jeg håper deres høst er lys og god, min lysner iallfall fra og med neste uke. Da er siste ord sagt i foredragstriologien jeg har hatt den siste uken, og jeg kan senke skuldrene ned i levbar høyde igjen. Jeg elsker det hektisk, men bare hvis jeg får pustepausene mine.

PS. Jeg savner dere?! Hvor har dere dratt i dvale? Kommentarfeltet mitt er som den leken vi gjorde som små: «Så mange fikk jeg, så mange ga meg bort, så mange hadde jeg igjen», og så faller småsteinene ut i takt med at vi kaster de opp og vender hånden for å ta i mot med overflaten og innsiden igjen, til de til slutt bare er et par igjen. Kom dere opp i min hule hånd igjen, dere lyser opp dagene mine og det er ikke noe gøy uten.

That song «I- want -to -break -free» is all over my head. It is sort of choppy and strenuous, as if he is about to break free from something while he sings it . The last few weeks ( months ) I have been in a deep abyss, life as I know it outside the office and public transportation does not exist. Time to act, I have to tear myself away from the stranglehold , and the feeling of being underground and never reach the light in the tunnel. Now I am about to finalize the hectic period I once let up for myself to keep my mind busy with other things than longing and concerns. I ‘ve decided that those two feelings are preferable, rather than wear myself out at work and more work. It’s tough enough to have a full time job that requires 5 hours travel each day, I don’t have to fill every night, every weekend , every little free time with lectures and blog job as well. I wouldn’t be without the weeks that have passed, no no no, but I’ve to admit that I look forward to having some time off again. Free time to get some good, old sleep, have a cup of tea, see my friends and family (which I have neglected since last summer) again, live a little – not just exist on autopilot. And do my workout, last but not least . My God , I’m so out of it. I have not been working out for two weeks and it’s not okay when the officers school shooting is coming closer every day.

When I browsed through the archive to find suitable pictures for this post, I found that one above. 
And I put that out in 2011 – with writings about that my days were like dominoes, when one brick fell the next one fell, everything was crazy, deadlines and sleepless nights. It sounded familiar….. I must pull myself together! Years of duracell and busy bee, it rarely ends well .

My job: the TV program MMA-studio runs its course, our second broadcast took place on Thursday. I’m sitting at home on the couch every Thursday , with my knees curled up under me and whisper quiet the program manager’s words in unison with him . My script from his mouth. Amazing. Mom and Dad are cramping onto the canal too, almost pains themselves through the 45 minutes of fighting , blood and testosterone to show their support for me haha. Even my grandparents saw on the first program, I do not know about you guys but I guess disinherited….

I hope your fall is light and good. Next week I’ll be free again! The last word will be said in the lecture trilogy I’ve had the past week, and I can lower my shoulders down to an ok height again. I love the fast speed life, but only if I get my  pauses once in a while.

PS . I miss your respond?! Where have you gone to sleep? 

16 kommentarer

  1. Ikke stress, ta litt fri! Er som du sier. Slitne jenter presterer ikke like godt ^^

  2. Du har vel fått med deg at Elise har fått krigsmedalje? Det fikk meg til å tenke på deg med en gang jeg leste det, for jeg er sikker på at en dag kommer til å gjøre en like fantastisk innsats for Norge som hun har gjort og nå har hun jo banet vei for jenter også. Blir så imponert jeg og like imponert over deg, selv om du ikke bærer en krigsmedalje, du har jo banet litt vei du også, på at jenter kan være tøffe og vise muskler, derfor ikke slit deg ut da, Norge trenger jenter som deg og Elise

    Marie svarer: Åh, ja! Så gøy at også ei jente fikk medalje denne gangen! Historisk. Kan ikke engang forestille meg alt de har gjort i forløpet til sermonien, altså alt de har vært med på i Afghanistan… Respekt, virkelig. Og jeg blir så RØRT av det du skriver – å være like inspirerende og modig som Elise ville vært drøm i oppfyllelse. Tusen takk for fine ord <3 Jeg vet ikke.. hva jeg kan svare. Tusen takk! Ordene strekker ikke til!

  3. Kristine

    Har selv prøvd å jobbe meg i hjel, men det funker aldri i lengden 😀 Du er uansett en stoor inspirasjon med alt du gjør, fra verdensreise, militær og nå tv. Elsker bloggen din! 😀

    Marie svarer: Det gjør som regel ikke det… Tusen takk, så snill du er! <3 Elsker at du elsker!

  4. Camilla

    Godt å høre fra deg igjen! Ta den tiden du trenger, så du kan komme tilbake i toppform! Misforstå meg rett, men jeg tror grunnen til at det for tiden er stille i kommentarfeltet nok har litt å gjøre med at det er stillere fra din kant og, men så fort du kommer tilbake gjør vi det og!:D

    Marie svarer: Du har et fantastisk godt poeng! Lover å pleie forholdet vårt asap! <3

  5. Det er jo gøy med litt hektiske hverdager, men når det har vært hektisk en stund setter man hvertfall stor pris på litt roligere dager da man kan kjede seg;) God helg supermarie! :):)
    PS; du er favorittbloggeren min!

    Marie svarer: Absolutt! Men det er gøy med sofa i ny og ne også, hehe. Good helg! Tusen takk!

  6. Sol Jensen

    Vi er der fortsatt! Men her går dagene også litt på autopilot, og det blir ikke like mye tid til å kose seg med en kaffekopp bak dataskjermen lengre…

    Marie svarer: I feel you! Godt å vite at dere lever, iallfall, det er så tomt uten dere <3

  7. *Vinke, vinke* vi er her enda! Fy fy til oss lesere som ikke gir tilbake når du bruker tid på å blogge – da klarer vi å kommentere tilbake!

    Det er så annerledes å lese bloggen din nå, i forhold til da du var ute på tur. Jeg fant deg mens du var på reisen rundt i verden, og det var en den fantastiske inspirasjonen du var da som fikk meg hekta. MEN, jeg er like glad i bloggen din den dag i dag, selv om du er tilbake til en hverdag her i Norge. Du er like inspirerende fortsatt!

    Det er godt å se at man ikke er de eneste som jobber hardt og stresser rundt i hverdagen 🙂

    Marie svarer: Godt å høre! <3 Neida, krever ingenting tilbake, det er bare så innmari hyggelig når dere kommenterer at det blir helt tomt når dere lar vær, hehe. Ja, det er anderledes å skrive den også - det gikk så mye letere da jeg var på reis! Men godt å høre at du fortsatt henger her, du har liksom blitt et fast navn i feltet mitt! Koselig! <3 God heelg!

  8. Jeg er her! Bra innlegg! :)))

  9. Det blir av og til litt sånn. Jeg setter nesten litt pris på den boblen, om den ikke varer i månedsvis, for da setter jeg så veldig pris på å ha det mindre hektisk! Jeg mistenker at vi streber litt etter hverdagsstresset innerst inne. Håper du får tid til å plante beina på bakken, puste inn og ut og klemme på støvet ditt igjen nå:)

  10. Jeg er her! Og må bare si at jeg brukte Roma-guiden din masse mens jeg var der! Det var litt sånn: «vent litt, supermarie sier at det lønner seg å kjøpe billett til colosseum utenfor forum romanum, så da gjør vi det!» Haha 🙂 Syns du har spennede dager, og jeg følger med, men i all min travelhet er det ikke like lett å ta seg tid til å kommentere. Men Roma altså, åh, for en by <3 Jeg reiste ned med kjærlighetssorg og kom tilbake med et litt hele hjerte enn da jeg dro.

  11. Det er viktig å leve litt mens man har sjansen 🙂

  12. Jeg leser fortsatt innleggene dine, men har blitt litt lite med kommentarer pga at jeg rett og slett sitter altfor sjeldent på dataen for tida. Jeg er ute i praksis, og det er liksom en helt annen verden å jobbe istedenfor å sitte på skolebenken, dermed har det blitt mindre tid til data og blogglesing hver dag. Så når jeg først leser så leser jeg maaaange innlegg, ikke bare på denne bloggen men på alle jeg følger, og da tar jeg meg ikke så god tid til å kommentere :/ Dessverre! Men skal prøve å bli flinkere!
    Du skal hvertfall vite at jeg digger deg fortsatt! 🙂

  13. Maren Edvardsen

    Årh, Marie!! Du er en sann inspirasjon, og ikke minst tå tøff!!
    Jeg har bladde meg gjennom hele militær kategorien og lest alt(nesten) – lysten min til å inn i forsvaret er bare blitt forsterket!! Jeg begynner å (gru)glede meg til FOS allerede. Skjønner at du vil inn på befalskole, men vanlig befalskole eller som utskrevet befal?

    Marie svarer: Tuusen takk! Så hyggelig å høre! Forsvaret var den beste tiden i livet mitt, anbefaler deg absolutt å prøve det ut! Jeg skal gå UB, jeg tar «snarveien» fordi jeg bare vil bli sersjant sånn at jeg kan klatre videre derfra. Det beste hadde vært en GBK, altså en enda kortere versjon hvor du går rett ut i praksis etter 3-4 mnd, men da må du ha en stilling ledig som venter på deg – og det er det ingen som har per i dag…SÅ da blir det 1 år UB i stedet for 2 år befalsskole! MASSE lykke til, kanskje vi sees!

  14. Maren Edvardsen

    hehe, mente rå tøff! ikke tå tøff..

  15. «Jeg har bestemt meg for at savn og litt bekymring er å foretrekke, fremfor å slite meg ut på jobb og mer jobb.» livet mitt. I vår og i sommer la jeg opp til MYE å gjøre dette året for å kompensere for at jeg ikke har venner på plassen, men så kom det flyttende en gjeng superkule folk hit, og nå har jeg ALT for mye å gjøre…

  16. Er fortsatt her, men blogglesningen blir stadig nedprioritert til fordel for jobb og studier og frivillige arbeid. Men jeg leser fortsatt, og lover å komme sterkere tilbake, for du skriver fortsatt fantastisk om samme hva det er og fortjener tilbakemelding.

    Marie svarer: Full forståelse! Så flink du er som står på 🙂 Tusen takk <3 Hjerte!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *