COUCH

Det vakreste med lyktestolper er når de blir snøkrystallenes rampelys. Det drysser utenfor vinduet mitt i mørket, og en av Oslos mange lyktestolper happens to be akkurat innenfor det samme vinduet, så dagens vuggesang er en vintereventyrlig forestilling fremført av lys og krystall. Selv ligger jeg og beundrer det hele fra min nye sofa, og tenker at couchsurfing kan gjøres på to måter: man kan sove på en fremmeds sofa og bli venner for livet, eller man kan ta venner for livet og sove på sofaen dems. Sistnevnte for min del i kveld. Jeg har flyttet inn hos Seher, som er den tyrkiske versjonen av meg selv – stortdrømmende jente med altfor liten tid, og altfor mye å gjøre. Vi møtes et par ganger i året hvis vi er heldige, men tonen er alltid som om vi har hengt sammen som erteris i hele mellomtiden også. Seheriøst, hun er bra.


ph_priv

Helgen forsvant for meg før jeg rakk å tenke tanken på å fortelle dere om den. Fredag – Drammen, premieren av Tusen ganger god natt. Kinofilmen om en kvinnelig krigsfotograf. Jeg gråt konstant. Og da mener jeg ikke diskré grining hvor de tårevåte er tørre på et par blunk, jeg mener hikst, snørr og krokodilletårer. Den var så sterk, og så bra og så altfor personlig. Krig, de som venter hjemme, følelsene som oppstår for begge parter – det rev og slet i hjertet mitt i samtlige minutter filmen varte. Mamma og pappa håpet filmen ville føre til at jeg ga slipp på drømmen min om å bli krigskorrespondent… Tusen ganger god natt førte bare til at drømmen ble tyngre for meg å bære. Jeg fikk et innblikk i hvor mye man må ofre for å oppnå den, hvor mye man utsetter de hjemme for og hvor utrolig vanskelig det er å skulle forklare og forsvare hvorfor man velger å gjøre det til tross. «Det er bare sånn» ser så flåsete ut, men jeg har det drivet i meg som rett og slett ikke kan forklares. Jeg må bare gjøre det.

Søndag var jeg på Sundvollen og holdt foredrag om livet mitt med psoriasis. Jeg husker ikke ett ord av hva jeg sa, nerver og nedsatt evne til å uttrykke meg muntlig, men jeg tror det gikk bra. De ga meg nå iallfall melkehjerter som takk for innsatsen! Møtte så mange fine mennesker, flere mye mer rammet av sykdommen enn meg selv. Jeg ser tilbake på den leoparden jeg en gang var og lurer på hvorfor jeg tok sånn på vei, og hvem jeg er til å skrive i vei om hvordan det er å ha psoriasis. Hva vet vel jeg, sånn egentlig… Akkurat nå merker jeg forresten ingenting, jeg klør bare litt i hodet – men det hadde jeg nok gjort uansett allikevel. Jenta som holdt foredrag etter meg, derimot, var utrolig inspirerende. Jeg kunne ønske jeg kunne sette henne på en stol her på bloggen, sånn at dere fikk hørt hele historien fortalt av henne selv. Hvis dere leter etter livslyst er hun stedet å begynne. Jeg har ikke sett den selv enda, men jeg fant en gammel film av henne her. Så får dere iallfall et inntrykk.

Nå må jeg sove – i morgen er det jobb og ferdigstilling av manus for neste program i MMA-studio! Tusen ganger god natt, smil.

The most beautiful thing about lampposts is when they become the snow crystal’s spotlight . It scatters outside my window in the dark , and one of Oslo’s many lampposts happens to be right in the same window , so the lullaby for the night is a winter wonderland show performed by light and crystal. While I lie and admire it all from my new couch and think that couch surfing can be done in two ways: you can sleep on a stranger’s couch and make friends for life, or you can take your friends for life and sleep on their couch . The second for me tonight. I moved in with Seher , which is the Turkish version of myself – pretty dreamy girl with too little time and too much to do. We meet a few times a year if we’re lucky , but the tone is always as if we hung together as two drops of water in the meantime aswell. Ah she ‘s good.

The weekend disappeared before I even could think about telling you about it. Friday – in Drammen, the premiere of A thousand times good night. A movie about a female war photographer . I cried constantly . And I do not mean subtle whining where the tears are dry in a few winks , I mean sobbing , snot and crocodile tears. It was so strong and so good and way too personally . War, those who wait at home , the feelings that arise for both parts – it tore my heart in all the minutes the film lasted. Mom and Dad hoped the film would make me let go of my dream of becoming a war correspondent … A thousand times good night led only to that my dream became even heavier for me to carry. I got an idea of ​​how much you have to sacrifice to achieve it, how much you expose the people at home for and how incredibly difficult it is to explain and defend why we choose to do so anyway. «It’s just like that» looks so flippant , but I have this drive in me that simply can not be explained . I just have to do it .

Sunday I was at Sundvollen and lectured about my life with psoriasis. I do not remember a single word of what I said , nerves and impaired ability to express myself verbally, but I think it went well. They gave me now anyhow milk hearts as a thank you for the effort! Met so many nice people, several much more affected by the disease than myself. I look back at the leopard I once was , wondering why I whined about it, and who I am to write on about how it is to have psoriasis. What do I know, like really … Right now I don’t have anything by the way , I itch myself in my head sometimes – but that I would’ve done anyway. The girl who gave lectures after me , however , was incredibly inspiring. I wish I could put her on a chair here on the blog, so that you could hear the story told by herself. If you are looking for spirit of life – she is the place to start . 

Now I have to sleep – tomorrow is the job of finalizing the script for the next program in MMA studio! A thousand times good night, smile!

4 kommentarer

  1. Jeg så «Tusen ganger god natt» i går, og er enig i at den er veldig sterk. Greide selv å holde tårene tilbake, men det var til tider en kamp.

  2. Åh så herlig med snø! Du får kose deg med snø og sofa og venninne 🙂

    ta en titt på siste innlegg som er fra Magic Kingdom i Disney World:

    http://www.mydirtysho.es

  3. <3

  4. Har nesten akkurat kommet hjem fra kino, sett samme filmen.. Den var grusom, nydelig og utrolig sterk. Kjente det stakk litt i den delen av meg som en gang drømte om å bli krigsfotograf, men vet ikke om jeg hadde vært tøff nok uansett. Men du, du er tøff nok! Ingen tvil!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *