Pendlerstatus

Leserne mine. Er dere KLAR over hvilken galskap som skjuler seg blant oss, rett foran nesene våre? Det var ikke jeg – men nå er jeg midt oppe i det.

En pendler for meg har alltid vært et ryddig begrep. Jeg forestiller meg mann i dress, en som låser bilen nede på stasjonen, griper kofferten, kommer presis til toget – trer stilfullt inn, og setter seg ned. Rak i ryggen, selvsikkert uttrykk, høflig og oppdratt på kunnskap og folkeskikk. En pendler for meg var en rakrygget businessmann på skinner, helt til jeg møtte virkeligheten.

bilde-1

Pendlerstatus. Det er et jævla kjør. TIL jobben går det relativt rolig for seg, det skal sies. Folk er trøtte, skal på jobb og man tar liksom sekundviseren med knusende ro. De står pent på rekke og rad på perrongen i den klare morgenluften, og venter tålmodig på at toget skal komme, på at dørene skal åpne seg, tråler så gjennom et halvfullt tog og setter seg stillferdig ned. Ferdig.

Men SÅ. Toget ruller inn til Oslo S, togets endestasjon. Konduktøren annonserer minutter i forveien, han rekker ikke si det ferdig engang, før samtlige av pendlerne spretter opp og står klint opp i hverandres rygger (som forøvrig sjeldent er kledd i dress…), ventende på at dørene skal åpne seg. Noe som realistisk nok ikke skjer før toget har stoppet, som igjen ikke skjer før om flere minutter – det har jo konduktøren allerede opplyst om. Men der står de altså, allikevel, vuggende i kor, i ett med togets bevegelser. Plutselig rykker toget til, for det har jo fremdeles mange meter igjen med skinner å legge bak seg, pendlernes armer og bein slenges veggimellom, og de går nesten på tryne i både vegger og hverandre. Denne klønete apedansen skjer hver bidige dag – men de står der. De SKAL på død og liv stå der, et kvarter før toget stopper skal de stå og trippe foran utgangen. Og der sitter jeg. Stirrer på dem, måpende og helt ute av forståelse for hvorfor de abs-o-lutt må stå der. Så vanvittig lenge før toget stopper, så vanvittig lenge før de får slippe ut. Herregud, sett dere ned! Slapp av! Ingen kommer av toget før det har stoppet uansett!

Men det er ikke det verste. Det verste er når samtlige skal hjem igjen. Å, ja. Vi kommer styrtende (og nå sier jeg «vi», for jeg har ufrivillig blitt dratt inn i dette sirkuset) fra hver vår arbeidsplass i hovedstaden, og tropper opp på spor 18. Der steller vi oss strategisk opp i det området hvor vi tror at togets dører kommer til å komme. Jo nærmere klokken blir fire, jo mer mølje blir det. På avstand kan det se ut som vi flokker oss rundt en superkjendis – det eneste som mangler er superkjendisen. Voksne menn sniker seg «i smug» (det er så latterlig tydelig, men de tror altså at de gjør det i smug) foran meg, det mangler bare at de plystrer – slik tegneseriefigurer gjør når de er skyldige, men  later som ingenting. Og så kommer toget. Kjører saktere, og saktere, før det stopper helt. Pendlerne følger togets bevegelser som høner følger bondens hånd når det er mat å få. Møljen med pendlere står klint opp til døren, som nå endelig er foran dem, de knuffer og tripper oppå hverandre, i desperasjonen etter å beholde sin plass foran døren. Det er førstemann inn, koste hva det koste vil, blod, svette, tårer.

OG SÅ. Dørene åpnes. Pendlerne har gått fra å være sleipe rever som sniker «umerkelig» (les: åpenlyst) i møljer, til spente, oppspilte veddeløpshester som bare står og tripper og hveser og venter på at grinda skal slå opp, så de kan sprinte inn. Ut fra toget tyter det ut passasjerer fra Østfold. De er ikke pendlere, men vanlige intetanende reisende, stakkars, som omtrent ikke engang kommer seg ut – fordi pendlerne er så besatt av å komme seg først inn at de sperrer hele utgangen. I deres øyne er det nemlig ingen utgang, det er en inngang og de skal INN. Inn og få seg plass, fritt for å ikke stå! En og annen sleip jævel sniker seg inn i motstrømmen, for å sikre seg et sete. For det er dét denne kampen hvor kun den sterkeste overlever dreier seg om: et sete. Pendlerne er mange, og de vet at toget blir fullt. De vet også at det er lenge til første avstigning, Moss, og at å stå hele den strekningen er et ork. Derfor, når siste reisende fra Østfold stiger (les: kjemper seg) ut, løper samtlige i mølje inn døren. Alle på en gang, sånn at hele døråpningen tettes av mennesker. Trenger seg inn, presser hverandre ut for å selv få plass, går målrettet mot setet de har sett seg ut og plasserer seg der i ren triumf. Og plutselig er vi uskyldighetene selv, igjen, som om kampen, knuffingen og det psykologiske spillet om å komme først aldri fant sted. Ta plass, så sees vi igjen i morgen.

Velkommen til min verden. Jeg er omringet av idioter….

20 kommentarer

  1. Haha! Takk for den! Pendler selv og kjenner meg SÅ godt igjen i beskrivelsene dine. En gang opplevde jeg at en mann løp bort til det siste ledige setet selv om jeg egentlig var nærmere setet. Da måtte jeg humre høyt og himle med øynene, håper han så det. Herregud for et galskap det er!

  2. Hahahahaha, jeg ler meg ihjel av denne teksten! Så herlig å lese noen sånne tekster. Ja, du. Jeg vil kalle meg pendler jeg også, selv om det bare er snakk om en halvtimes togtur. Og slutter ofte klokken 16, og herlighet som det ser ut på toget til Drammen fra Nationaltheatret rundt 16:30….

  3. Jeg har det på akkurat samme måte, men får gjerne litt ulike opplevelser for hver gang, da jeg pendler til forskjellige byer, og ikke samme stykket hele tiden.

    Og dette med å skulle komme seg ut først ser man over alt; på toget, bussen, flyet, ut av klasserommet, og så videre.

    Lykke til videre med pendlerlivet, fine frøken!

  4. Herligheten så fantastisk bra du skriver! Gjennom hele teksten tenkte jeg dette kunne vært en novelle eller et innlegg i aftenposten. Spennende å lese og kickass avslutning, hehe.

    Er ikke pendler selv, men har opplevd hvor slue folk kan være når de har «their eyes on the prize».

  5. Haha, jeg ler! Det morsomte er jo at det er akkurat slik det er.
    Tenker du får stor glede av dette i tiden framover, lykke ti! Hehe 🙂

    Sandra/reisedagboka.net

  6. Hahahahaha så utrolig spot on! Pendler selv hver dag og er sjeleglad for at jeg går på toget på Nationalteateret og ikke på neste stasjon som er oslo s. Da kan jeg sitte i fred og ro og late som ingenting når alle andre kaster seg innpå 🙂

  7. Ååh, herregud så bra beskrevet! Fantastisk!
    Eg er ikkje pendler sjølv (og glad for det!), men på t-banen i Oslo opplev ein det omtrent slik. Enn så lenge er eg så heldig at eg kan sykle til jobb, og det er befriande!

  8. Igjen: det er plass til deg her hos meg.

  9. Å herregud det må være slitsomt!

  10. Det er sååå sant!! Jeg irriterer meg over det samme altfor ofte!

  11. Haha! Så sinnsykt bra skrevet! Jeg ser det virkelig for meg 😛 Du får ta det som underholdning! haha

  12. Annemarie

    Å, spot on! Jeg pendlet Fredrikstad-Oslo i ett år for noen år siden, og la fort merke til disse pendlervanene. Det eneste pendlerske jeg gjorde var å stille meg opp der jeg trodde dørene på toget kom til å stoppe 😛 Ble for guds skyld sittende til toget stoppet, og slapp andre av toget før jeg selv gikk på. Det er noe av det mest irriterende jeg vet om, både på tog, fly og buss.
    Lykke til videre med pendlertilværelsen, og husk å telle til ti og himle litt med øya når pendlerne blir litt for ille 😛

  13. Jeg tar buss til og fra, og der går det ganske rolig for seg, men noe køsystem finnes ikke, og fordi jeg stort sett er høflig havner jeg nesten alltid sist i køen, men jeg blir også litt nådeløs når jeg veit at om jeg ikke kommer meg inn _nå_ må jeg stå.

  14. Det er så sant, så sant! Det verste er at det er ikke bare pendling det gjelder, det er den norske køkulturen generelt. Alle vil være førstemann i køa inn på flyet, til og med når de har nummererte seter uansett, blir helt fascinert av stresset!

  15. Hahaha, herre. Jeg kjenner meg igjen, pendler til Trondheim, og jeg kan forsikre deg om at det er akkurat samme kjøret her i Trøndelag. Jeg tenker: kan det være så jævlig vanskelig å sette på ei vogn til, slik at alle får sitteplass?!

  16. Hahaha! Åh, det høres passe slitsomt ut. T-banen i rushen KAN nå slike høyder den og, men da skal man jo ikke stå der i over en time. Du er så flink til å skildre! 😀

  17. Lol, sant nok. Nå har ikke jeg vært så heldig og fått »oppleve» disse pendlerne så mange ganger, men det har definitivt vært noen ganger jeg har tatt toget til Moss i denne perioden hvor jeg vært vitne til dette interessante fenomenet.

    Tror du glemmer en viktig ting, og mest for å leke djevelens advokat; det er STOR mangel på vindu-plasser og det å bli klemt mellom to stykker og å bli tvunget til å se rett frem (gudforby at man får øyekontakt med sidemannen i Norge) hele togturen er kjip, for du kan banne på at når du først får en plass i midten så har du glemt å lade HTC’en også. Det å få plassen mot midtgangen betyr en bag i hodet, en trillekoffert over tærne og en familie på tre-fire som er på vei hjem fra ferie og har gått frem og tilbake de siste 15-20 minuttene non-stop i ett forsøk på å finne ett sted hvor de kan sitte sammen. Med andre ord; vinduplassen er gull verdt og det er klart man kjemper om den, selvom den bare varer i 45 minutter og man mister verdighet litt etter litt til den ikke eksisterer og man blir stemplet som pendlerversting. Det er spessielt klart at det blir ekstra knuffing hvis de på det andre togsettet kommer på først, for de vil etterhvert komme sigende inn i det togsettet du snart er inne på og det betyr mindre plasser å velge mellom!

    Vinduplassen er ikke bare gull verdt fordi det er digg å se ut, men fordi noen av disse pendlerne vet at vinduplassen mest sannsynlig betyr høydepunktet de neste 8-9 timene. De går kanskje til en jobb de hater og gleder seg allerede til å komme hjem. Disse menneskene eier ikke folkeskikk fordi alle tegn til liv bortsett fra en brikke i systemet ikke fins. De har ÈN ting å glede seg over; og det å få en plass ved vinduet.. I det minste ett sted å sitte for det genererer ekstra energi til å takle dagen som kommer. Uansett om man er pendler eller ikke tror jeg vi alle kan være enige i at vindueplassen er det beste man kan komme på ett tog.

    Man kan gjerne vri seg i vrede, himle med øynene, tenke hvor tafatte og frekke disse pendlerverstingene er, men når toget kjører og man står der ved dørene og holder fast til noe man regner med det er greit at man holder seg fast i de neste 45 minuttene… da angrer man litt på at man ikke gjorde det samme som de med flere års erfaring gjorde for å finne seg en plass.

  18. Ta deg en tur bort i Fred. Olsens gate (Jernbanetorget), der buss 541 og 542 går til Drøbak. Der er det kø, en pent linet kø, på hver eneste avgang. Sniker du blir du pent bedt om å stille deg bakerst. Kommer du først, ja, da kommer du først på bussen. Det er helt fantastisk. Det har bare blitt sånn. Helt uten at noen har behøvd å be alle om å stille opp på rekke. Blir like skuffet hver gang jeg skal ta en annen buss eller tog, for der er det ikke sånn. Kun på Drøbaksbussen.

  19. For et innlegg – jeg ble helt dratt inn. Skikkelig historie, det her. Men helt i menneskers natur, tydeligvis. De fleste tenker sikkert ikke over det engang. Skjønner godt at ikke folk orker å stå etter en lang dag – iallfall ikke når det er så langt! Har du vanligvis fått deg sete, eller må du alltid stå? 🙁

  20. […] blir jeg ufrivillig vitne til noen av de største manglene ved norsk folkeskikk nesten daglig (én historie har dere allerede fått). De fleste oppfører seg, noen er til og med høflige og snille, og lar deg gå foran dem, men […]

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *