STOP BEING NICE, YOU’RE HURTING ME!

-Hei, unnskyld, jeg og venninnen min har en bil stående på Ørebekk som vi trenger å komme oss tilJEG VET (!!) dere vanligvis ikke kjører lokalruter, altså, men neste buss går ikke før om en time, er det muuulig vi kunne ha sittet på….?
Jeg sier det så fort jeg bare kan, i håp om at hun ikke skulle høre at jeg ba henne om en tjeneste.
-Hopp inn! Ikke noe problem, jeg skal jo samme vei 🙂
-Åh!! Takk! Hvor mye skal du ha?
-Ikke tenk på det! Det er jo på veien! Bussen er jo ikke akkurat full, heller, ler damen i Flybussekspressens skjorte.
Helt tom buss.
-Hva er adressen din? Jeg vil sende blomster. Eventuelt kan du få nummeret mitt, så kan jeg kjøre deg om du trenger sjåfør til en vinkveld en gang. Bare ring meg! Eller vent, når har du bursdag? Hva ønsker du deg? Trenger du barnevakt noen gang, du? Kan jeg få gi deg en klem? Nei, jeg har det! Du blir sikkert stiv i skuldrene av å kjøre buss dagen lang, jeg spanderer massasje. Ja, det gjør jeg. Når som helst – du trenger ikke ha bursdag en gang. Kake? Liker du kake? Har du noen allergier?

Det siste sa jeg selvfølgelig aldri, men hodet mitt spant i den retningen. Jeg vet ikke med dere, men jeg finner det vanskelig å ta i mot andres gode gjerninger. Jeg føler et slags trykkende ubehag. Jeg føler gjeld, samvittighet, at jeg skylder noe, til bry. Jeg føler jeg må gi noe igjen – men muligheten blir revet vekk fra meg, for det passer seg bare ikke å spørre fremmede bussjåfører om adressen deres. Og ikke vil jeg påtvinge dem nummeret mitt heller, det hadde liksom blitt litt rart. Jeg blir rett og slett stressa av at fremmede folk, uten hensikt og baktanker, rett ut er snille mot meg. Snille mennesker forventer som regel noe tilbake, enten det er bevisst eller ubevisst, det er mønsteret jeg har vokst opp med. Så når disse forventningene om gjengjeld faller fra mister jeg helt fotfeste. Snillhet går så inn på meg, og det er så godt at det gjør vondt.

Ta i dag, for eksempel. Jeg skulle ta buss for tog til Oslove. Troppet opp på stasjonen 20 minutter før nødvendig, akkurat tidsnok til å se den der mystiske bussen som også kjører til Oslo – men alltid et kvarter før tiden, komme. Han finner meg stående ved billettautomaten, stresser med å fylle på reisekortet mitt sånn at han ikke skal kjøre fra meg. Han roper til meg at jeg bare skal komme, jeg regner med at han vil ha betalt i bussen i stedet. Nei, da. Han vinker meg inn i bussen, bussen er tom og han sier, fornøyd med å ha fått noen ombord, at -Det er jo bedre enn å kjøre tomhendt! Joda, jeg er enig. Det må føles mer meningsfylt å kjøre én passasjer til Oslo, enn å kjøre en buss helt alene. Men jeg kunne da ha betalt for meg? Det trengte jeg ikke. Han ville bare ha selskap, han. Vi førte en høflig samtale om den nye jobben min. Jeg produserer TV. Han hadde ikke eid en TV på 15 år. Å, nei. Samtale slutt. Og ute skinner solen og gjør landskapet varmt.

-Da er vi i fineste Oslo!
-Tusen, tusen takk! Vi sees nok i morgen også, sier jeg. Og tenker at i morgen, i MORGEN skal han få penger.
-Det gjør vi nok! (Sjekker aldri billetter, jeg….), legger han til med et lurt smil.

Eller en annen gang, hvor en jente satt smilende midt i Oslo med en STOR lilla plakat hvor det stod. «You perfect!» Det var bare det! Hun hadde ingen kopp ved siden av seg som forventet mynter, hun hadde ingen avsender i form av butikk eller politisk ståsted, hun ville bare fortelle en hver forbipasserende at h*n er vakker.

Hver gang dette skjer, om det er bussjåfører eller jenta i gata, går jeg automatiske runder med meg selv, ser meg om for å se om det er NOE jeg kan bidra med i retur. Det er det som regel aldri. Foruten et smil og et hjertens stort takk for den gode gjerningen. Og så tenker jeg tilbake til Guam, hvor Priscilla lærte meg om den gode sirkelen. Jeg spurte hvorfor, og hvordan, hun og Juan kunne gi meg SÅ mye uten å få noe igjen for det. Jeg kjøpte desperat vin, fylte opp bilen de lånte meg med bensin, ble helt i ubalanse av hvor snille de var mot meg. Hun, derimot, tok det med knusende ro og sa så enkelt at hun trodde på «pass forward» – konseptet, hvor hun gjør gode ting for andre, slik at andre gjør gode ting for andre igjen. Og sånn fortsetter det. Hun krevde ingenting tilbake, hun håpet bare at jeg skulle være like snill mot noen andre en annen gang. Det er disse menneskene som gir meg troen på at verden ikke er fortapt, at den fremdeles er vakker og fin å leve i. Jeg må bare lære meg å takle dem først….


ph_priv, gammelt bilde – derfor så liten bart…. // old pic, that’s why my mustache is so small….

Hva er den største gode gjerningen dere har gjort for andre/andre har gjort for dere? Spre litt snillisme! Den gjør verden så vakker. 

-Hi, excuse me, my friend and I have a car standing on Ørebekk that we need to get to, I KNOW (!) you usually don’t drive local routes, but the next bus won’t leave until about an hour – is it possible that we could take a seat in yours….?
I say it as fast as I can, hoping that she would miss that I asked her for a favor.
-Jump in! No problem, I’m going the same way 🙂
-Oh! Thank you! How much do you want?
-Do not worry! It’s on the way! The bus is not exactly full, either, the lady laughed in Flybussekspressen’s shirt.
The bus was empty. 
(-What is your address? I want to send flowers. Alternatively, you can get my number, so I can drive you if you ever need a driver. Just call me! Or wait, when is your birthday? What do you want? Do you need a babysitter sometime? Can I give you a hug? No, I got it! You certainly got stiff shoulders after driving the bus all day long, I’ll buy you massage. Yes, I will. Anytime – you don’t even need to have Birthday. Cake? Do you like cake? Do you have any allergies?)

I didn’t say the last things of course, but my head was spinning in that direction. I do not know about you, but I find it hard to accept others’ good deeds. I feel a kind of discomfort. I feel liabilities, conscience, guilt, worry. I feel I should give something back – but I lose the opportunity, ’cause I can’t really as strangers about their address. And I can’t give them my number either, it had somehow become a little weird. I’m simply stressed that foreign people without purpose and motives simply is so kind to me. Kind people usually expect something in return, that is the pattern I’ve grown up with. So when expectations of return falls out, I lose all grip.

Today, for example. I was gonna take the bus to Oslove. Turned up at the station 20 minutes early, just in time to see the mysterious bus that also goes to Oslo – but always fifteen minutes before the other. He finds me standing by the ticket machine, rush to fill up my travel card. He tells me to just get on, and I was thinking ‘ah ok, he wants me to pay on board instead. But no. He waved me into the bus, the bus is empty and he said, pleased to have got someone on board, «At least it’s better than driving empty handed!» Yes, I agree. It must feel more meaningful to drive one passenger to Oslo than driving a bus all alone. But I could have paid? It did not do that. He just wanted company, he said. We conducted a polite conversation about my new job. I produce TV. He had not owned a television in 15 years. Oh, ok. Conversation over. And the sun is shining outside, making the landscape warm and beautiful.

-Here we are, then! Oslo. 
-Thank you so much! I guess I’ll see you tomorrow aswell, I say. And think that tomorrow, tomorrow he will get money.
-Sure we will! (I never check for the tickets….), he adds with a smile.

Another time I found a smiling girl sitting in the middle of Oslo with a big poster saying: «YOU’RE PERFECT!». She didn’t have a cup for money, she didn’t promote any stores or political parties. She just wanted everyone that passed by to know that they were perfect. 

Each time this happens, if it’s the bus driver or the man in the street, I go automatic rounds with myself, look around to see if there’s anything I can help with in return. There is usually nothing I can do…. Besides smile and give ’em a BIG thank you. And then I think about Guam, where Priscilla taught me about the circle of good. I asked why, and how, she and Juan could give me so much without getting anything in return. I bought desperately wine to them, filled up the car they borrowed me with gasoline, was completely out of balance by how kind they were to me. She, however, took it with a devastating calm and said simply that she believed in «pass forward» – a concept where she is doing good things for others, so that others can do good things for others again. And so it goes. These are the people who give me the belief that the world isn’t doomed afterall. The world CAN be beautiful, and a nice place to be. I just have to learn to deal with them first….

Do you have any experiences like this? Tell me! Spread the kindness – we need it around. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *