Jeg har aldri vært selve stjerna i klassen. Hun alle jenter ville være venn med, alle guttene ville spørre om sjans hos eller hun som gjorde skoleballet verdt å gå på. Jeg ser på meg selv som hun der reserverte i hjørnet, hun altfor tynne jenta med de skjeve tennene og den store nesa. Og ikke misforstå, det er jeg fornøyd med! Jeg fikk være en av de heldige som aldri ble mobbet, jeg hadde mange gode venner og en lykkelig oppvekst – takknemlig til himmelen for at jeg hadde det sånn.

Men jeg var usikker, som de fleste andre.

Da jeg gikk på ungdomsskolen loggførte jeg komplimenter og førte skriftlige analyser i dagboken min for å finne mulige skjulte beskjeder i en hver tekstmelding og oppmerksomhet jeg fikk fra gutten i siktet, og alle de andre. Så fort noen skrev at jeg var søt, risset det seg inn like mye bly på papir i en jentes dagbok, som glede i sinn. Jeg registrerte hvert minste tegn på bekreftelse på at jeg var bra nok, små og egentlig intetsigende ting som helt sikkert ikke var ment like betydningsfullt fra avsenderens ståsted, men som i mitt hode allikevel ble forvandlet til et håp. Jeg samlet hvert eneste fine ord som en liten glød, som jeg ble sittende hjemme for meg selv og blåse på i mørket i håp om å til slutt få en flamme. En liten gnist som kunne velle opp i brann og overbevise meg om at jeg var god nok, at jeg danset og var vakker og levende som ilden. Jeg bygde min egen selvtillit med andres gode ord og halvt tvetydige oppførsel notert ned i en dagbok. Patetisk, vet dere, og litt sørgelig også – men å se tilbake på det har allikevel sin nytte.

Liten pikes svakhet, blir en større jentes styrke. For min lille usikkerhet de to første tiårene av livet mitt, har ført til at jeg virkelig ser de som ser meg, og finner lykke i det. Jeg loggfører ingen i bøker lenger, men jeg gjør det i mitt stille sinn. Og det er viktig. Jeg legger merke til de som inviterer meg hjem, de som tar opp telefonen, ringer eller sender en melding. Jeg ser de som bruker verdifulle timer og minutter av livene sine, som de jo bare har ett av, på meg – og det gjør meg så glad at de velger det! En invitasjon hit, en melding dit, hver eneste lille omtanke fra andre får hjertet mitt til å stige i temperatur. Det er så lett å ta hverandre for gitt, å bli sliten og lei av et såkalt «mas» fra venninner som vil dit og datt, og glemme at de prioriterer deg i livene sine nettopp fordi du betyr noe. Du er verdifull for noen. Ikke mist den oversikten.

ph_priv, JonO. model: me

Og takk, broren min, for det var du som inspirerte meg til å tenke på alt det her. For søskenkjærlighet kommer i de merkeligste former, og vår har funnet sin vei i krangling som små, stillhet som i tenårene og så har vi heldigvis kommet hit. En invitasjon fra deg skaper ei glad ei, et blogginnlegg om håp og kjærleik og tanker om at jeg har den beste broren jeg kunne hatt. (mente aldri å slå deg i hodet med en trehammer da jeg var fire) 

I’ve never been the star of the class. The girl that all other girls would love to be friends with, all the boys would like going out with or the girl who made the prom worth going to. I look at myself as the shy one in the corner, the too skinny girl with crooked teeth and a big nose. And do not get me wrong, I’m happy about that! I got to be one of the lucky ones who were never bullied, I had many good friends and a happy childhood – thankful to the sky that I had it like that.

But I was insecure, like most others.

When I was in high school I logged compliments and led written analysis in my journal for possible hidden messages in every text message and attention I received from the boy I had in sight, and all of the others. As soon as anyone wrote that I was cute, I carved it just as much as lead on paper in a girl’s diary, as in my mind. I signed every slightest sign of confirmation that I was good enough, really small and insignificant things that surely was not intended as meaningful from the sender’s point of view, but in my head still turned into a hope. I collected every fine words as a small glow, wich I was sitting and blow on alone in the darkness, hoping to finally get a flame. A small spark that could turn into a whole fire and convince me that I was good enough, that I danced and was as beautiful and vivid as fire. I built my own self-esteem with others’ good words and semi-ambiguous behavior noted in a diary. Pathetic, you know, and a little sad too – but looking back on it now? It’s useful.

Little girl’s weakness is a bigger girl’s strength. ’cause my little uncertainty the first two decades of my life, has meant that I now really see those who see me, and find happiness in it. I don’t do logs in my books anymore, but I do it in my heart. And that’s important. I notice those who invite me home, those who take up the phone, call me or send a message. I see those who spend valuable hours and minutes of their lives, that they only have one of, on me – and it makes me so happy that they choose that! An invitation here, a message there, every little consideration from others makes my heart rise in temperature. It is so easy to take each other for granted, being tired of so-called «nag» from friends that want us to be there and that, and forget that you get prioritized in their lives just because you matter to them. You are valuable to someone. Do not lose the listing of that!

(And thanks to my brother, the inspiration to this post came from you. And I’m sorry that I hit you in your head with a hammer when I was four)