DON’T YOU WORRY

Jeg har aldri vært selve stjerna i klassen. Hun alle jenter ville være venn med, alle guttene ville spørre om sjans hos eller hun som gjorde skoleballet verdt å gå på. Jeg ser på meg selv som hun der reserverte i hjørnet, hun altfor tynne jenta med de skjeve tennene og den store nesa. Og ikke misforstå, det er jeg fornøyd med! Jeg fikk være en av de heldige som aldri ble mobbet, jeg hadde mange gode venner og en lykkelig oppvekst – takknemlig til himmelen for at jeg hadde det sånn.

Men jeg var usikker, som de fleste andre.

Da jeg gikk på ungdomsskolen loggførte jeg komplimenter og førte skriftlige analyser i dagboken min for å finne mulige skjulte beskjeder i en hver tekstmelding og oppmerksomhet jeg fikk fra gutten i siktet, og alle de andre. Så fort noen skrev at jeg var søt, risset det seg inn like mye bly på papir i en jentes dagbok, som glede i sinn. Jeg registrerte hvert minste tegn på bekreftelse på at jeg var bra nok, små og egentlig intetsigende ting som helt sikkert ikke var ment like betydningsfullt fra avsenderens ståsted, men som i mitt hode allikevel ble forvandlet til et håp. Jeg samlet hvert eneste fine ord som en liten glød, som jeg ble sittende hjemme for meg selv og blåse på i mørket i håp om å til slutt få en flamme. En liten gnist som kunne velle opp i brann og overbevise meg om at jeg var god nok, at jeg danset og var vakker og levende som ilden. Jeg bygde min egen selvtillit med andres gode ord og halvt tvetydige oppførsel notert ned i en dagbok. Patetisk, vet dere, og litt sørgelig også – men å se tilbake på det har allikevel sin nytte.

Liten pikes svakhet, blir en større jentes styrke. For min lille usikkerhet de to første tiårene av livet mitt, har ført til at jeg virkelig ser de som ser meg, og finner lykke i det. Jeg loggfører ingen i bøker lenger, men jeg gjør det i mitt stille sinn. Og det er viktig. Jeg legger merke til de som inviterer meg hjem, de som tar opp telefonen, ringer eller sender en melding. Jeg ser de som bruker verdifulle timer og minutter av livene sine, som de jo bare har ett av, på meg – og det gjør meg så glad at de velger det! En invitasjon hit, en melding dit, hver eneste lille omtanke fra andre får hjertet mitt til å stige i temperatur. Det er så lett å ta hverandre for gitt, å bli sliten og lei av et såkalt «mas» fra venninner som vil dit og datt, og glemme at de prioriterer deg i livene sine nettopp fordi du betyr noe. Du er verdifull for noen. Ikke mist den oversikten.


ph_priv, JonO. model: me

Og takk, broren min, for det var du som inspirerte meg til å tenke på alt det her. For søskenkjærlighet kommer i de merkeligste former, og vår har funnet sin vei i krangling som små, stillhet som i tenårene og så har vi heldigvis kommet hit. En invitasjon fra deg skaper ei glad ei, et blogginnlegg om håp og kjærleik og tanker om at jeg har den beste broren jeg kunne hatt. (mente aldri å slå deg i hodet med en trehammer da jeg var fire) 

I’ve never been the star of the class. The girl that all other girls would love to be friends with, all the boys would like going out with or the girl who made the prom worth going to. I look at myself as the shy one in the corner, the too skinny girl with crooked teeth and a big nose. And do not get me wrong, I’m happy about that! I got to be one of the lucky ones who were never bullied, I had many good friends and a happy childhood – thankful to the sky that I had it like that.

But I was insecure, like most others.

When I was in high school I logged compliments and led written analysis in my journal for possible hidden messages in every text message and attention I received from the boy I had in sight, and all of the others. As soon as anyone wrote that I was cute, I carved it just as much as lead on paper in a girl’s diary, as in my mind. I signed every slightest sign of confirmation that I was good enough, really small and insignificant things that surely was not intended as meaningful from the sender’s point of view, but in my head still turned into a hope. I collected every fine words as a small glow, wich I was sitting and blow on alone in the darkness, hoping to finally get a flame. A small spark that could turn into a whole fire and convince me that I was good enough, that I danced and was as beautiful and vivid as fire. I built my own self-esteem with others’ good words and semi-ambiguous behavior noted in a diary. Pathetic, you know, and a little sad too – but looking back on it now? It’s useful.

Little girl’s weakness is a bigger girl’s strength. ’cause my little uncertainty the first two decades of my life, has meant that I now really see those who see me, and find happiness in it. I don’t do logs in my books anymore, but I do it in my heart. And that’s important. I notice those who invite me home, those who take up the phone, call me or send a message. I see those who spend valuable hours and minutes of their lives, that they only have one of, on me – and it makes me so happy that they choose that! An invitation here, a message there, every little consideration from others makes my heart rise in temperature. It is so easy to take each other for granted, being tired of so-called «nag» from friends that want us to be there and that, and forget that you get prioritized in their lives just because you matter to them. You are valuable to someone. Do not lose the listing of that!

(And thanks to my brother, the inspiration to this post came from you. And I’m sorry that I hit you in your head with a hammer when I was four)

16 kommentarer

  1. Vel talt! – og fin påminnelse, takk for det!

  2. For et nydelig innlegg, tusen takk!

  3. Vakkert! 🙂 🙂 🙂 🙂

  4. Camilla

    Du er så flink til å skrive! Selv er jeg snart «voksen», men usikkerheten er der enda. Jeg tenker for mye på hva andre syns og overanalyserer mye, dessverre, men jeg er jo klar over det selv og prøver å tenke annerledes.
    Takk for dette innlegget:)

  5. åh fint

  6. Word, liksom!

  7. SÅ sanne og fine ord! Ingenting er så hjertevarmende som oppmerksomhet og tid fra de man bryr seg om.

  8. Dette var fint, Marie <3
    Det er lett å glemme de som står en nærmest i blant, det er ikke mye som skal til for å glede deg eller andre.

  9. Så bra skrevet!

  10. Haha, måtte le når jeg leste dette innlegget. Ikke fordi det var hysterisk morsomt i seg selv egentlig, synes det var veldig bra skrevet! Men jeg var akkurat slik som deg, jeg drev også å analyserte og skrev ned i dagbøkene mine alle positive småting og bemerkninger jeg hadde fått fra andre. Overanalyserte egentlig alt som kanskje ikke betydde noe spesielt sånn i bunn og grunn, men jeg fikk det til å bety noe for meg! Har alltid trodd jeg var den eneste i verden som drev med det der, og når jeg har lest det i ettertid så blir jeg så flau! Men godt å vite jeg ikke var den eneste 🙂 Har ikke tenkt over at det kanskje kan ha vært med på å gjøre meg mindre usikker, men nå når jeg tenker over det, så tror jeg kanskje det! 🙂 Takk for dette innlegget! 🙂

  11. JonO!! 😀 😀

    Fint innlegg – og du har så rett. Kjærlighet.

  12. Fantastisk! Jeg gleder meg virkelig til å henge med deg snart, for du er så fin og dyp og godhjerta og alt som er bra! Hurra for deg, sier jeg bare!

    Marie svarer: Åh nå ble jeg glad! Jeg gleder meg sjæl, det er altfor lenge siden sist!

  13. Veldig fint sagt! Jeg synes du skal klemme broren din ekstra hardere neste gang, for min bror og jeg kom aldri lengre enn det stadiet du beskriver som «stillhet i tenårene» før han ble revet vekk. Ingenting er som storebrødre 🙂

    Marie svarer: Åh, nå fikk jeg vondt, jeg er så lei for det! Klarer ikke engang å forestille meg hvor vondt det hadde gjort å miste min – det må ha vært…. Ubeskrivelig for deg. Nei, til tross for all krangling som små er de de beste klippene man egentlig kan ha!

  14. Takk for en fin påminnelse!

  15. Jeg skriver ned komplimenter NÅ. Men jeg pleide å analysere ALT før… DEt er faktisk SINNSYKT slistomt å tenke på sånt!

    Veldig fint innlegg, som jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg blir SÅ glad når noen ber meg på besøk!!

  16. Så bra skrevet! Et viktig budskap.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *