DON’T YOU DARE CALL ME…. RICH


Brazil

Han førte meg gjennom gatene, i en fattigere del av Nord-Brasil, til mitt neste midlertidige hjem. På ryggen hadde han den tunge ryggsekken min, som inneholdt alt jeg hadde og eide under den syv måneder lange reisen min verden over, og den vennlige gesten utført av en gentleman fikk meg til å føle meg ille til mote. Jeg følte et behov for å fortelle alle som observerte oss, den blonde jenta i splitter nye Toms fra Los Angeles og den lokale, mørke gutten med slippers, at jeg ikke forventet at han bar noe som helst for meg. Faktisk foretrakk jeg å gjøre det selv, jeg liker å føle meg selvstendig, at jeg kan ta vare på meg selv og unngår helst å plage andre med meg og mitt. Jeg forventet ikke at han bar den tunge ryggsekken min min, dere vet det? Jeg ba han ikke om det – jeg krevde virkelig ingenting. Han insisterte!

I skyggen av et ensomt tre satt det fire lokale menn og fulgte oss med blikket. De ropte noe til følget mitt, som lo og ropte noe tilbake. Hva det var de utvekslet de sekundene det varte fikk jeg aldri vite. Jeg fantaserte om at han forklarte dem at han bar sekken min fordi han selv hadde lyst.

Han hadde et lite hjem, men som liksom utvidet seg for hvert skritt jeg tok der inne – til det føltes ut som et stort allikevel. Det var plutselig rom overalt, ganger og krypinn. Belysningen fikk stedet til å virke dårligere stelt enn det var, det var ting overalt. Ikke det settet av 12 hvite tallerkner vi kanskje har i de tusen hjem i Norge, men de hadde tallerkner. Mange, og ulike. Han bodde med moren og faren, og to hvite katter. Moren snakket ikke engelsk, men gestikulerte voldsomt nok med armene til at jeg forstod at hun skulle lage middag til oss. Hun smilte. Jeg følte meg allerede som hjemme.

Helt til jeg ikke gjorde det.

Det irriterte meg veldig, provoserte til og med. Jeg skjønte simpelten ikke hvorfor han skulle snakke til meg på den måten, hvorfor han på død og liv skulle dra en klar linje mellom oss. Som å sette en fot i sanden, trekke ut en linje med den og fortelle meg at DEN siden av streken er min – den andre er hans. Så forskjellige er vi, ferdig snakka. Det var provoserende nok at han tegnet denne usynlige linjen i sanden foran oss med ordene sine, men i tillegg snakket han om «min side av streken» som om han kjente den bedre enn meg. Han fortalte meg hva vi gjorde «der jeg kom fra», hvordan vi hadde det, hvordan vi tenker, alt vi ikke forstod av hans verden. Jeg forbannet han stille og boret BEDREVITER, BEDREVITER inn i blikket hans med mine egne gnistrende øyne. Jeg sa det aldri høyt, jeg forsvarte meg der jeg kunne, kverulerte og fnyste, men lot det bli med det. Han fikk tro hva han ville, bedreviteren, om meg, mitt og «min verden». Faen, så dårlig jeg taklet den bedreviteren der på andre siden av linja i sanden.

Nå, når jeg ser tilbake på det, skjønner jeg plutselig hva det var som skjedde der i det lille hjemmet i den fattige delen av Nord-Brasil. Jeg ble ikke sint fordi han oppførte seg som en påståelig bedreviter. Det var bare ubehaget jeg følte som fikk meg til å reagere sånn. Jeg følte ubehag av måten han hevet meg opp på, måten han gjorde det klart at jeg var fra en rikere, og dermed «automatisk bedre», del av verden enn han selv. Jeg følte avsky over at han kunne FINNE på å fortelle meg det, for det er en sannhet jeg ikke liker å se i øynene. Det faktum at jeg bor i et toetasjers hus med et tak som er laget av noe annet enn plater av bølgeplast ble for mye å forholde seg til, når jeg stod der under bølgeplasten og tok i mot hans påstander om hvordan «min verden» fungerer og tenker. Jeg ville ikke bli malt i gull, jeg har aldri følt meg det spor bedre enn noen andre her i verden, og nå var det en følelse han på død og liv skulle tre over hodet mitt. Det fikk meg bare til å føle meg enda verre.

Jeg kunne ønske jeg fikk fortalt han at det er ikke taket på huset ditt som definerer et hjem, det er det du skaper under det lille taket du har. Og det er ikke alt du har tilgang på som definerer om du lever i en «bedre verden», din egen verden kan bli hvor fin som helst om du gjør det beste ut av det lille du har. Jeg kunne ønske jeg fikk fortalt han at det er SÅNN jeg tenker, og at dette tankesettet om at min side av streken var så mye bedre enn hans, som han prøvde å tvinge på meg, ikke passet til det jeg står for i det hele tatt. Og så kunne jeg ønske jeg fikk fortalt at jeg rotet til sanden sånn at linjen hans forsvant så fort jeg var ute av huset deres igjen. For i min verden er det ingen to sider av en strek, det er én verden som må leve sammen, hjelpe hverandre og lære av hverandre. Akkurat slik han lærte meg at sannheten gjør vondt, at verden er så skjevt fordelt at noen føler de kan tegne den linjen i sanden og plassere meg på den beste siden. Jeg kunne ønske alle havnet der, og at ingen følte seg nødt til å skille oss.

He led me through the streets in a poorer part of northern Brazil, to my next temporary home. On his back he had the heavy backpack of mine, which contained everything I had and held during the seven-month long journey around the world, and the friendly gesture performed by a gentleman made me feel uneasy. I felt a need to tell everyone who observed us, the blonde girl in the new Toms shoes from Los Angeles and the local, dark boy with slippers, I did not expect that he was carrying anything for me at all. In fact, I preferred to do it myself, I like to feel independent, that I can take care of myself and avoid any nuisance to others with me and mine. I did not expect that he was carrying the heavy backpack for me, you know? I didn’t ask him to – I did demand nothing. He insisted!

In the shadow of a lonely tree set four local men and followed us with her eyes. They shouted something to my companion, who laughed and shouted something back. What it was they exchanged the seconds it lasted I never got to know. I fantasized that he explained to them that he was carrying my backpack because he wanted to.

He had a small home, but it somehow expanded with every step I took in there – until it felt like a big one. It was suddenly rooms everywhere, halls and shelters. The lighting made the place look poorer than it was, ’cause there was stuff everywhere. Not the set of 12 white dishes we might have in the thousands of homes in Norway, but they had dishes. Many and various. He lived with his mother and father, and two white cats. The mother spoke no English but gestured violently enough with her arms that I understood that she would cook dinner for us. She smiled. I already felt like home.

Until I did not. 

It annoyed me a lot, felt provoking even. I had absolutely no idea why he would talk to me that way, why he was dying to draw a clear line between us. Like putting a foot in the sand, draw a line with it and tell me that this side of the dash is mine – the other is his. This is how different we are, no more talking. It was provocative enough that he signed this invisible line in the sand in front of us with his words, but in addition he spoke of «my side of the line» as if he knew it better than me. He told me what we did «where I came from,» how we did it, how we think, everything we didn’t knew of his world. I silently cursed him and yelled MR KNOW-IT-ALL, MR KNOW-IT-ALL into his eyes with my own sparkling ones. I never said it loud, I defended myself where I felt I could, cavil and snorted, but left it at that. He could believe what he wanted, this besserwisser, about me, and «my world». Damn, so bad I tackled the assertive there on the other side of the line in the sand.

Now, when I look back on it, I realize suddenly what was happening there in that little home in the poor part of northern Brazil. I was not angry because he behaved like an opinionated smart aleck. It was only the discomfort I felt that made me react like that. I felt uncomfortable the way he raised me up, the way he made it clear that I was from a richer, thus «automatically better» part of the world than he. I felt disgust that he could even  tell me that, for it is a truth I do not like to face. The fact that I live in a two story house with a roof made of more than just sheets of corrugated plastic was too much to deal with, when I stood under the corrugated plastic roof and took to his claims about how «my world» works and thinks. I don’t wanna be painted in gold, I have never felt any better than anyone else in the world, and now there was a feeling he was so obsessed by getting over my head. It only made me feel worse.

I wish I had told him that there is’nt the roof on your house that define a home, it’s what you create under the roof you have, no matter how poor that is. And it’s not all you have access to that defines whether you live in a «better world», your world can be the BEST if you make the most of the little you have. I wish I had told him that that’s how I think, and that this mindset that my side of the line was so much better than his, as he tried to force on me, did not fit what I stand for at all . And I wish I had told him that I messed up the sand so that his line disappeared as soon as I was out of their house again. ’cause in my world there is no two sides of a line, there is one world that must live together, help each other and learn from each other. Just the way he taught me that the truth hurts, that the world is so skewed that some feel they can draw the line in the sand and put me on the top side. I wish everyone got placed there on the best side, and no one felt it necessary to separate us at all. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *