FIVE YEARS

I dag er det fire år siden supermarie.net ble født. Etter ett års mingling på blogg.no og wordpress.com, fant jeg ut at jeg skulle gjøre som jeg alltid har gjort – gå min helt egen vei, i 2009. Jeg ville ikke være en del av en felles platform, jeg ville starte min egen. Akkurat slik jeg på min 6-årsdag tok med meg tegneboken min og fargestifter og forlot min egen familiebursdag for å sitte alene og tegne bak huset. Mamma måtte gå og lete etter meg, og smilte da hun fant meg sittende fornøyd med bare knær mot det lille fjellet, med sommerkjole, stråhatt og fargestifter i hånden. Jeg har alltid trivdes best i eget selskap, skjønner dere, og sånn sett var supermarie.net en liten selvfølge.


Et av de første bildene jeg la ut på supermarie.net, juli 2009. Jeg jobbet på Peppes og gikk på veggen (heh…) av frustrasjon over mysteriet om Oreokaka som hoppet ned på tallerkenen helt av seg selv. Ellerno. Hvis dere har fulgt meg helt siden den gang: Det er et under at dere fremdeles er her, haha

I august er det hele fem år siden jeg skrev mine første ord i offentligheten. Om bare én måned har jeg fortalt dere om livet mitt fem år i strekk – helt fra 18 til mine nå 23. De største årene i livet mitt. Det er en rar tanke, å vite at jeg har hatt dere med meg så lenge! Dere har vært i livet mitt lenger enn en av mine beste venner. Og dere har vært med meg gjennom så mye! Og mye hadde jeg ikke engang vært gjennom om det ikke hadde vært for dere. Det skylder jeg dere et tusen takk og en bamseklem for. Samtidig prøver jeg å huske på at uten meg, uten mine ord og mine fortellinger, hadde heller ikke dere klikket dere inn her – vi er en slags høna eller egget-historie. Uansett er historien vår bra! Jeg digger dere!


Meg og to lesere jeg møtte på Hovefestivalen 2011 <3

Blogging for meg har uten tvil løftet hverdagene mine til et nivå jeg ikke en gang så for meg, da jeg i august 2008 satt hjemme med kyssesyken og ga dere mine første ord om mitt sofaliv med Dr Phil. Jeg har blogget meg inn i et samarbeid med Nettavisen, blogget meg inn som en slags bloggpionér i Forsvaret, skrevet meg inn i norsk ungdomsskolepensum og opp på samme nominasjonsliste som statsminister Jens Stoltenberg, da vi begge var kandidater til å vinne prisen for «Årets sosiale medier personlighet» i 2012. Jeg skryter med vilje nå fordi jeg er stolt, fordi jeg vil vise dere at det er mulig, og både gleder og skammer meg over at bloggen har gitt meg så mange muligheter. Det gleder meg fordi jeg vet at jeg faktisk har jobbet for dette, bygget meg opp fra 2 lesere til flere tusen – å fange alle deres oppmerksomhet er en seier i seg selv! Jeg vant! Og dere har virkelig vært FANTASTISKE. Ikke bare har dere ført til så mange spennende ting, dere har støttet meg gjennom prosessen det var å takle en kronisk sykdom, den berømte leoparden. Det skylder jeg dere MYE for, jeg hadde ærlig talt ikke svelget det så bra uten dere – det håper jeg dere vet. Det var dere som til slutt overbeviste meg om at jeg var fin – flekkete eller ikke. Og dere har løftet meg opp de gangene jeg har vært nede, herregud jeg har så mange fine mailer og kommentarer jeg en dag skal skrive ut og samle sammen til en trøstebok. Det kommer fra innerst i hjertet mitt når jeg skriver at jeg føler at jeg har tusenvis av venner og venninner der ute som jeg aldri har møtt. TAKK!

Men jeg skammer meg også fordi jeg hater å være hun som får ditt og datt «fordi hun blogger», fordi «hun har et bredt publikum» som industrien ser sitt snitt i å utnytte/benytte seg av/kall det hva dere vil. Det har ført til så mye, men jeg føler de bare ser TALLET og verdien av hvor mange jeg når ut til – ikke nødvendigvis meg, og det jeg driver med oppi alt sammen. Trøsten min er at uten ordene mine hadde ingenting av det her skjedd in the first place, så jeg takker dere, jeg takker de – men jeg takker også meg selv. Det syns jeg er viktig.

Så, superhær. FEM ÅR! Vi har vært gjennom Dr Phil, kjærlighetssorg, militæret, slukt en leopard og hele verden sammen. Og hvis dere vil kan dere bli med meg videre, for jeg har ikke tenkt til å legge fra meg supermarie.net med det første. Kallet mitt er å skrive, lidenskapen min er å reise og drømmen min er å flette det sammen til et levebrød, utenfor bloggen – men bloggen, og dere, skal være med i den grad det går. Jeg håper å kunne inspirere dere til å aldri miste troen på dere selv, strekke dere etter drømmene deres UANSETT hva de måtte være, og å sette pris på tiden vi har fått tildelt i form av et liv her på jorden. ETT liv, nå må vi slutte å tulle det bort og sette i gang å leve det! Det har vært en glede å dele mitt med dere, og tusen tusen takk for alt dere skriver, lager og sender til meg, ord vil aldri klare å rettferdiggjøre hvor mye det betyr for meg. Jeg er jo bare ei hvilkensomhelst ei! Og tusen takk for at dere fremdeles er her og minner meg på at livet mitt, tross alt, ikke er så aller verst! Dere er mitt smils korsett!

Si meg, i løpet av en nå hel håndfull med år – når var det du kom inn i livet mitt, og hvilken del av det har du satt størst pris på å lese om til nå? 

Gratulerer, bloggen og skål for fortsettelsen!

I’ve been blogging for FIVE YEARS this year – this is a tribute to all my wonderful followers out there. I love you, from the bottom of my heart. I really do! 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *