LISTEN

«Hvor løp du i dag, da?» spurte mamma mens hun stod ved strykebrettet. Jeg stoppet opp. Et så ubetydelig spørsmål skulle bety alt for hvordan jeg følte meg resten av kvelden. Svaret mitt, på hvor jeg løp, er fullstendig verdiløst. Hun spurte allikevel, som om det var verdens mest interessante informasjon å få, det gjorde noe med meg. Jeg ble helt varm innvendig. Å ha noen som ser meg, hører meg og vil vite hva som rører seg, hvordan det går. Det er avgjørende. Nå må dere ikke tro at jeg aldri i livet har fått oppmerksomhet i heimen før, for det har jeg siden den dagen jeg tok mitt første åndredrag, men jeg har liksom ikke tenkt noe særlig over det. Før nå.

Vår historie blir skrevet i jeg-form. Jeg skriver blogg. Mitt liv, mine bilder, min kropp, mitt utseende, mine ting. Se på MEG, hvor vellykket jeg er, hvor pen jeg er, hvilken stil jeg har, jeg er en gave til Internettet. Flertallet av oss har et enormt behov for å eksponere oss selv, bli sett, få kommentarer, få likes og følgere. Twitrere kjøper store antall følgere fra utlandet for å fremstå populære. Kjendiser på vei ut av rampelyset skriver bøker for å lufte traumatiske historier fra da de var yngre, «for å hjelpe andre» sier de, for å bli sett? Spør jeg. Og media nører opp under. Guider til hvordan DU får bikinikroppen, hvordan DU får drømmehjemmet, DU, DEG og DITT. Alltid.

Mange bloggere stiller spørsmål i slutten av et innlegg. Tror dere det er fordi de faktisk er genuint interessert i å høre om hva vi, en fremmed gjeng på 10 000, har gjort i helgen? Eller er det bare et forsøk på å samle så mange kommentarer som mulig så oppmerksomhetssyken deres blir lindret?

Vi lar vær å svare på det andre sier for å unngå å oppmuntre dem til å fortelle oss mer. Vi driter i det, hva andre har behov for å snakke om. Med mindre det er sladder, noe HELT spektakulært eller noe som dreier seg om oss selv, da. Det er alltid gøy. Jeg har reist verden rundt i et halvt år, bare min egen mor har bedt om å få se bildene mine. Og jeg har vokst opp i jeg-reformen, så jeg tar de ikke frem på eget initiativ heller. «Ingen bryr seg», tenker jeg. For bildene mine er ikke av dem.

Det kan hende det bare er i mitt eget hode, men jeg føler at alle vinduene våre har blitt til speil. Vi ser ikke ut lenger, vi ser kun oss selv. Vi samles daglig på de tusen blogger og sosiale medier, men kun for å gnåle om oss selv. Eller for å hente inspirasjon og motivasjon til å dra hver for oss å trene oss like vellykket som de på skjermen vår, sånn at vi kan havne på andres skjermer og få den samme oppmerksomheten i fremtiden. Jeg kunne ønske vi var litt mer interessert enn det! At historien baserer seg på noe annet enn «JEG», at vi bryr oss litt mer – ikke bare om minioritetsgrupper og de som skiller seg ut i samfunnet, men om enkeltpersoner. En lillebror, en tante, venninna di – spør hvordan hun har det, ikke vent til det skjer noe drastisk i livet hennes med å vise at du er der. For vi er her alle sammen, hele tiden, vi legger bare ikke merke til det lenger. For vi ser ikke hverandre.

Og nå spør jeg, fordi jeg er intressert – har du følt deg sett og hørt i dag?

1 kommentar

  1. Jørn aka Proffpappa

    Liker stilen din. Og joda jeg føler at jeg har blitt sett og hørt idag etter at mor ringte og lurte på om jeg tok en tur til helga.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *