FAST ENOUGH

Skriver til dere fra midten av en ølboks. Det måtte ende sånn. I dag hadde jeg min første dag med faste – ever. Kunne ønske jeg kunne si «min siste» også, men det står og blir på day zero-listen min, så om en måned biter jeg tennene sammen nok en gang, og bare håper at jeg klarer meg gjennom dagen. Jeg er ikke skapt for å sulte, jeg.
Ikke engang for en dag.

Det gikk veldig bra til langt ut på dagen. Jeg var innom matbutikken, men overså den hæren av matvarer som hoppet etter meg på vei mot kassen. Sjokolade, frukt, brødskiver med syltetøy, hadde jeg hatt penger nok hadde fasten min ført til at jeg kjøpte opp en hel dagligvarebutikk – jeg hadde lyst på ALT der inne! Med vennlig hilsen mangelen på frokost. Men det gikk bra. Jeg forlot butikken med det jeg kom for, dagens eneste inntak: en vannflaske.

Dro ut til bestevenninnen min. Like fast bestemt som da jeg stod opp, på å gjennomføre renselsesprosessen for systemet mitt. Fortalte henne at jeg ikke kunne spise noe, hun sa det var leit for hun hadde tenkt vi skulle bake eplekake litt senere. Barneskirennmat, tenkte jeg. Når jeg har bestemt meg for noe har jeg det med å gjennomføre. Jeg drakk minst fire fulle vannflasker mens jeg var der. Tisset nonstop. Det ble middagstider, hun og forloveden satt seg ned med moussaka. Jeg satt meg ned med vannet mitt og så på dem spise. Jeg la ut om hvor bra faste var for kroppen, hvordan det renser, forebygger sykdom, kjørte min egen lille kampanje – mest for å overbevise meg selv, og for å overdøve hvor forbanna sulten jeg egentlig var.

Vi begynte å lage eplekake etter noen timer. Kroppen min var alt annet enn blid. Slapp, jeg begynte å bli tåkete i toppen, kunne kjenne siste rest av energi prøve å holde et helt system oppe og gå. Ambassadøren for å faste som sprudlet ved vannflasken under middagen var sporløst forsvunnet, jeg snek til meg noen skiver med epleskall og unnskyldte med at frukt i noen faster var helt innafor. Ikke i vannfaste, Marie…. Epleskallene gjorde meg bare enda mer gal. Jeg grabbet tak i skall etter skall, dyppet de i den søte røra og kjente at sulten gikk til hodet på meg. Herregud, jeg er for glad i mat! Da kaken stod i ovnen knakk det helt for meg. Jeg spurte om å få spise opp middagsrestene, hev nedpå som en spedalsk. Da kaken kom på bordet gaflet jeg den like panisk i meg, som om noen kunne komme til å rive den fra meg hvert øyeblikk.

Null mat, helt til klokken ble seks. 21 timer i faste kunne ikke blitt ett minutt lenger. Så nå sitter jeg her og tar en øl, belønner meg selv for forsøket. For det skal jeg ha – til å være min aller første faste, var det en bra faste.
Bedre lykke neste gang.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *