ROOTLESS


ph_priv, Brighton, UK

Nå sitter jeg på flyplassgulvet med kofferten min og blogger en midnattsmandag, spiser billig salat med plastgaffel og drikker presset bringebær mens hjemkomne og reisende stresser forbi. Det gir ingen mening – men jeg blir lykkelig av det her. Flyplassgulv og plastikksalater danner min nirvana. Og det bekymrer meg. Mest fordi jeg har venner og familie som jeg elsker, og som elsker meg, og jeg vet at mitt liv som rotløs gagner meg mer enn det gagner dem. Det er ikke sjeldent jeg rynker pannen og spør meg selv om hvorfor jeg ikke kan leve lykkelig innenfor et A4 som alle andre, hvorfor et liv som et det papiret gir meg papercut bak ribbeina og de store blå, hvorfor jeg ikke bare kan slå meg til ro og være happy med det. Men det er sjeldent jeg får svar. Det fine med lidenskap er at den ikke krever et heller. Så lenge det gjør deg lykkelig, trenger du ikke avslutte setningen med en omvendt halv S med prikk under. Så jeg har sluttet å spørre, og begynt å akseptere i stedet. Mitt A4 blir alltid til et papirfly.

Helgen i Brighton har vært helt nydelig! Konferansen ble avsluttet med fest i går, og i dag var det spandert hangoverfrokost til alle før vi ruslet rundt i byen i vårsolen på egenhånd. Magisk – og minst 1000 politimenn til å passe på den magien. Jeg har aldri sett så mange politibiler og politi på en gang før, jeg! De sperret av veier, den populære piren og ommøblerte ruten til alle som var ute og gikk søndagstur, de som organiserte bloggkonferansen ledet også oss utenom alt sammen. Jeg ble helt stressa av det, krigskorrespondenten i meg ville regelrett bryte ut av gjengen, løpe bort og oppsøke alt oppstyret. Og det var vel egentlig da jeg oppdaget at jeg hadde en krigskorrespondent i meg også. Marie, du Marie. Stadig noe nytt, hæ? Må løpe til bussen nå, forteller dere mer og viser flere bilder i morgen! God natt, superlovers!

I’m sitting on the airport floor with my suitcase blogging in a monday midnight, eating cheap salad with a plastic fork and drinking squeezed rasperries while travelers are stressing around me. It makes no sense – but this makes me happy. Airport floors and plastic salads are forming my Nirvana. That makes me worried. Mostly because I have friends and family who I love and who loves me, and I know that my life as a rootless benefits me more than it benefits them. I often ask myself why I can’t be happy living a normal life, as everyone else. Why a A4 life is giving me papercut behind my ribs and my big blue eyes, why I just can’t settle down and be happy with that. But I never find an answer. The nice thing about passion is that it doesn’t require one either. As long as it makes you happy – you don’t have to finish the sentence with a revers half-S with a dot below. So I’ve stopped asking and start accepting instead; My A4 is always turning into a paper airplane – and that’s fine with me. 

This weekend in Brighton has been absolutely beautiful! The conference ended with a party last night, and today we had a hangover breakfast before we strolled around the city in the sun. It was magical – and at least 1,000 policemen to guard the magic. I have never seen so many police cars and policemen at one place before! They blocked roads, the famous pier and reshuffle the Sunday route to anyone who was out walking, the organizers of the conference blog led us around it aswell. I was totally stressed out by that, the war correspondent in me wanted to just break out of the gang, run away and seek out all the fuss. And that’s when I discovered that I had a war correspondent in me too. Marie, Marie… It’s always something new about you, huh? Gotta run to the bus now, I will tell you more and show more pictures tomorrow! Good night, super lovers!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *