PANTANAL DAY 1

Fortsettelse fra dette innlegget:

Vekkerklokken ringte klokken 06:00. Da satt de frokosten frem, og 07:00 skulle halve rommet vårt forlate hostellet og gjøre resten av turen sin på den andre siden av elven. Vårt program startet ikke før klokken 08:00, så vi hadde god tid! Slik så rommet vårt ut, forresten:

Bortsett fra at dusjen kun serverte kokende varmt vann, eller den rake motsetningen, og at toalettet stinket det toalettet i verste fall skal brukes til – var det helt greit! Airconditionen sørget for at myggen mistrivdes, så selvom vi slet med de små udyrene hver eneste dag utendørs, var iallfall sengen et fristed.

Klokken 08:00 startet dagen vår. Nederlenderen og jeg, pluss to menn fra Tjekkia, tok plass i båten og guiden kjørte oss nedover elven. Elven var så rar – vannet var like varmt som et badekar! Jeg mener det, skikkelig lunkent. Det var helt merkelig å dyppe hånden i det. Guiden kjørte ikke lenger enn en ti minutters tid, før han braste inn i noen høye havplaner og skrudde av motoren. «Let’s go!», sa han og hoppet uti.

Sånn ca der. Vi fire satt igjen i båtet – himmelfalne, og veldig forvirret. Han måtte vel tulle? Men nei. Null tull. Jeg ble den første til å hoppe ut av båten, og sette de bare føttene mine på Pantanal – verdens største våtmark, for aller første gang. Vannet var like lunkent der som midt ute på elven, og sjøplantene gned seg mot de bare leggene mine. Jeg turte ikke engang fantasere om alle krypene som kunne finne på å bo rundt der vi nå skulle sette de nakne føttene våre den neste timen. Jeg lo en liten latter av skrekk og fryd, før jeg hoppet bortover i fotsporene til guiden. De andre kom seg omsider uti, og etter oss. Vi prøvde iallfall å holde tritt, men guiden vår ventet aldri. Han bare raste av sted, og ba oss ta en annen vei enn han – gå utenom de dypeste områdene. Vi skulle på anaconda-tracking, så følelsen av å bli etterlatt slik i anacondaens territorium var ikke den beste – men vi holdt nå sammen, og fikk utforsket den ukjente verdenen rundt oss på egenhånd.

Vi så ikke stort. Det gikk en time, da hadde vi ikke sett annet enn to hvite, store fugler, mygg, maur som svei på føttene våre og en gjeng termitter. Og guiden vår, en sjelden gang hvis vi var heldige, der han kretset rundt oss i utkanten. Latterlig. Jeg savnet å ha noen som kunne FORTELLE meg noe der ute! Hvorfor er Pantanal våtmark? Hva får man ut av den? Hva slags dyr bor her? Hva het de hvite fuglene vi så? (Tojojo, men det var det sjåføren min fra Bonito til Pantanal som tilfeldigvis fortalte meg da en av de passerte oss på veien) Hva gjør menneskene som bor her? Hva ER dette? Men nei, ingenting. Guiden oppførte seg som om vi var irritasjonsmomenter – og ikke kilden hans til inntekt. Hadde han ikke kommet gående fornøyd ut av en busk med noe gult i hendene akkurat da han gjorde – hadde humøret mitt bikket fra irritert, til noe mye mørkere.

Men jeg ble altså litt distrahert der jeg stod, så jeg glemte at jeg var misfornøyd. Jeg kunne kjenne den klemme rundt Marie-smykket mitt. Kreftene i den gir meg fortsatt frysninger. Og dette var bare barnet, på et par meter, en voksen anaconda kan bli opp til ni meter lang! Jeg er glad jeg slapp å møte moren til denne tassen… Etter å ha tatt noen bilder med den, slapp vi den fri igjen. Og så var utflukten over – vi gikk barbeinte tilbake til båten, og kjørte hjem for å vente i FEM TIMER (!!) på neste utflukt… På et øde sted som Pantanal er det lite å gjøre, så vi ruslet rett og slett inn til «sentrum» og kjøpte noen øl i kiosken for å slå i hjel tiden.

Fortsettelse følger!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *