STOP DOING, START BEEING







ph_priv, Santos, Brasilf

Óla! I dag holdt jeg sengen lenge nok til at solen rakk å bryte gjennom skyene før jeg satte føttene mine utenfor. Jeg har i dagesvis misunnet dere for det fine påskeværet hjemme i Norge (jeg lusker på dere likerne mine på instagram nemlig), men i dag skulle det endelig være min tur også! Åh, for en deilig mandag! Jeg har ikke gjort noe som helst. Og da mener jeg; ingenting. Jeg marsjerte ned til stranden, utstyrt med både musikk og bok, for man føler seg jo gjerne totalt avhengig av å bli underholdt 24 timer i døgnet, men da jeg kom ned lot jeg både musikken og boken bli i vesken. Jeg ville det bare skulle være meg og verden, og det var så deilig at dere kan ikke forestille dere engang.

Stranden var fremdeles våt etter all regnet de siste dagene, så jeg la meg på en benk av stein i stedet. Og der lå jeg. Med øynene lukket, åpnet de bare i ny og ne for å se opp på skyene som svevde forbi. Lurte på hvor de hadde vært, og hvor de var på vei. Jeg hørte havet bruse på det venstre øret, og suset fra bylivet på det høyre. Jeg var et sted midt i mellom. Jeg følte vinden stryke mykt over hele kroppen min, i samspill med solens varme kyss. Jeg stengte ute alle tanker om fremtiden, lukket døren til fortiden, og ga meg selv til nåtiden. Det finnes ingenting som gir mer mening enn det, samme hvor meningsløst det må høres ut å bare ligge der og gjøre ingenting, på et lite stykke stein.

Det er når vi ikke gjør noe, at vi gjør det viktigste av alt – vi ER. Vår generasjon er så håpløse på det! Vi gjør noe hele tiden, og hvis ikke – så skal vi noe. Vi fyller hvert minste minutt, med 3G og facebook, viser livet vårt på instagram, hører på musikk fordi det er for stille, twitrer i stedet for å høre på fuglekvitter. Vi fyller opp livene våre, men glemmer helt å leve det, å være tilstede i våre egne dager. Så i dag har jeg tatt meg sammen og vært det, og gjort ingenting. Reisen har dressert meg sånn, jeg er HER nå. Og dét blir en av de viktigste suvernirene jeg tar med meg hjem.

Når var sist dere hørte dere selv puste?

Óla! Today I stayed in bed long enough to let the sun go out before I did. I’ve been so jelaous of the great Easter weather I see you have in Norway these days, but today I finally got a taste! Oh, such a lovley Monday. I haven’t done a thing. And with that I mean; nothing. I went down to the beach, with my music and book in my bag ’cause we do have a crazy hunger for entertainment 27/7 don’t we? But when I got there I let both of ’em stay in my bag. I wanted it to be just me and the world, and that was the greatest decision ever.

The beach was still wet from all the rain, so I laid down on a bench made out of rock instead. And there I stayed. With my eyes closed, I just opened them once in a while to see the clouds pass by – wondering where they had been, and where they were going to. I heard the ocean fizz in my left ear, and the murmur of the city in my right. I felt the wind touch my body, in interaciton with the kisses from the sun. I closed out every thought about my future, and closed the door to my past. Just to be in the present. Nothing makes more sense to me than that, no matter how meaningless it must sound to you – just laying there on a piece of rock.

‘Cause it’s when we don’t do anything at all, that we do the most important – we ARE. Our generation is hopeless on that! We’ve to do something aaaall the time, and if not – we are gonna do something. We fill every minute every day, with Facebook, show our lives on instagram, listen to music ’cause it’s too quiet without and make a tweet instead of listening to the birds. We fill up our lives, but we forget to live them, to be there in our own days. So today I got myself together and did that – did nothing. My travels have made me that way. And that’s one of the most important of all my souvernirs that I’ll bring home.

When was the life time you heard your own breath?

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *