MIDNIGHT TRAIN



ph_priv 2011

Hjertet banker så hardt at de to ordene ikke burde skilles av en mellomromstast. Nei, ta det bort, for dette er definitivt hjertebank. Kroppen min sjonglerer med symptomer, for andre kveld på rad. Det gjør vondt i magen, hele kroppen er urolig, jeg stresser, jeg googler angst. Angst utløser en forsvarstilstand som forbereder kroppen på flykte fra eller konfrontere (slåss mot) en trussel. Å flykte er ikke et alternativ, det må bli konfrontasjon. Og trusselen er reisen min hjem. 

Er du deprimert lever du i fortiden. Har du angst lever du i fremtiden. Er du i balanse lever du i nuet. Jeg ser alltid fremover, i disse dager er det nettopp det som er kilden til angsten. Jeg tenker veldig mye, og resonerer meg kjapt bakover i tiden som har gått for å finne ut hvorfor. Det er ikke så vanskelig å finne de brikkene som danner dette bildet av en søvnløs jente alene på et hotellrom i Brasil. Jeg hoppet på et ellevilt tog for tre år siden, og nå ser jeg plutselig enden av togskinnene mens toget ikke gjør tegn til å stanse. Resten av historien vil skrive seg selv, hvis jeg ikke tar kontroll på den pennen og GJØR noe.

Dere som har fulgt med fra starten av vet at mine første blogginnlegg handlet om livet med kjæreste, servitørjobb hos Peppes og dyrkingen av Dr Phil. Hvis dere ser bortifra det siste var det et relativt A4 liv, at dere i det hele tatt fant det interessant er meg fremdeles en gåte. Det var fremtiden min også, den gang som nå. Jeg kunne ikke forutse at det valget jeg tok om å tre inn i de grønne rekker skulle bli et nesten treårig eventyr uten sidestykke. Jeg kan ikke redegjøre for skillet mellom dagene, ukene, månedene, det er så vidt jeg klarer å legge hver opplevelse ryddig under hvert sitt år. Alt gikk i ett, alt gikk så himla fort, og plutselig var det over. Da tok jeg på meg sekken umiddelbart, og reiste jorden rundt alene i en liten evighet på et halvt år, uten å se meg tilbake. Og det var kanskje der jeg klusset til dette med togskinnene. Det gikk for fort. Jeg rakk ikke engang å gå av på neste stasjon for å trekke pusten, jeg ble bare sittende på toget og så fór det videre i hundre og helvete ut i verden. Uten at jeg rakk å tenke over hva som egentlig skjedde i det første, var jeg allerede midt ute i det neste eventyret. Og nå har jeg ikke flere skinner å gå på, jeg har ingen flere store eventyr som venter, jeg får et bråstopp og det gir meg hjertebank langt ut i søvnløse netter.

Ikke misforstå, jeg vil ikke annet enn å reise hjem når den datoen til slutt kommer, men hva som venter meg etter at hjemkomstrusen er sovet ut skremmer meg. Eller det som IKKE venter, rettere sagt. Det er først det går opp for meg at jeg ikke lenger har en jobb i Luftforsvaret å komme hjem til, og det stresser meg. At det grønne livet mitt så og si er over, og snart reisen også. Herregud. Hastigheten har vært så høy siden drømmelivet startet, jeg har levd på det høyhastighetstoget jeg fikk mulighet til å ta da jeg var i Kina, og har helt glemt å ta til meg alle omgivelsene og landskapet rundt underveis. Nå kommer toget til å bråstoppe, og alle vognene fra tiden som har gått vil brase inn i meg bakfra med en så stor kraft at jeg må anstrenge meg for å ikke rase utenfor stupet med de, der hvor skinnene plutselig stoppet.

Heldigvis er pennen mitt våpen, og den trenger jeg ikke å være soldat for å beherske. Med den kan jeg fortsette å tegne togskinner ut i hvilken som helst retning jeg vil. Jeg må bare klare å forsone meg med at skinnene i dagene etter jeg kommer hjem ikke er laget for den samme hastigheten som før. De er laget for å puste ut, fordøye de to drømmene jeg nå har levd ut, og samle krefter til å ta fatt på de neste. I mellomtiden skal jeg gå av på hver eneste lille stasjon som dukker opp, og nyte de små pustepausene med verdens beste samvittighet. For jeg er min egen konduktør, jeg bare glemmer det av og til.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *