ARRIVING PANTANAL

Deres ønske er mitt blogginnlegg, så her kommer fortellingene mine fra Pantanal:

Reisen til Pantanal startet, som dere vet, i Bonito. Jeg forlot hostellet hvor jeg hadde et 6 mannsrom for meg selv (husker dere?), og fant veien til neste hostell – drevet av de som arrangerte turen til verdens største våtmark. Endelig mennesker, jublet jeg lydløst. Uten grunn overhodet:

Da jeg kom frem til hostell nummer to i Bonito var det nemlig like tomt, og jeg fikk et 4 mannsrom for meg selv. Jeg trodde de tullet, men tenkte at én natt til kunne jeg vel holde ut i mitt eget selskap, på reisen til selveste Pantanal måtte jeg jo få følgesvenner!

På mandagen ble jeg hentet etter frokost i en minibuss med minst ti seter. Resepsjonisten ved hostellet kunne fortelle meg at jeg var den eneste fra hele Bonito som skulle til Pantanal den dagen. Jeg så på han med øyenbryn så hevet at hvis det hadde fantes en gud, hadde de kilt han under føttene. Men det kom jo ikke flere mennesker av den grunn, så da satt jeg der, da – i forsetet sammen med sjåføren (som ikke snakket engelsk) med en femtimers tur til Pantanal foran meg. Det gjorde ingenting. Sjåføren var herlig. Hver gang han så et dyr stoppet han bussen, prøvde så godt han kunne å forklare meg med tegnespråk og portugisisk hva slags dyr det var, og sto lenge nok til at jeg fikk fanget dyret på kameraet mitt. Bussen raste bortover en øde asfaltert vei, med brasiliansk musikk og to mennesker i stillhet. Jeg var både spent og glad på en gang, var skikkelig på eventyr og følte meg så trygg der jeg satt at jeg sovnet.

Da jeg åpnet øynene igjen ventet dette. Cowboyer! Sjåføren forklarte meg på portugisisk at de drev å flyttet kuer over fra den ene siden av veien, til den andre. Jeg har blitt en jævel på å forstå portugisisk, skjønner dere, uten å egentlig kunne språket. To av cowboyene eskorterte minibussen vår gjennom flokken av kuer – øynene mine glitret i takt med klover mot asfalt, det var så KU-lt!

Mø.

Da vi var kommet gjennom flokken, ba sjåføren en av cowboyene om å stille seg opp så jeg fikk tatt et bilde. Han må ha sett hvor ivrig jeg var på avtrekkeren, for han ba om det på eget intiativ, noe som gjorde at sansen min for han ble enda større. Cowboyen stilte opp, ikke bare for et fotografisk minne – han gjorde en liten forestilling med hornet sitt også – behanche, som brukes for å drive kuer. Lyden av den Sør-Amerikanske prærien! Jeg knipset i vei, og etter et flertall med ‘brigada (jenteversjonen av ordet ‘takk’ i Brasil) senere kjørte vi videre.

Etter ett lunsjstopp i Miranda, og noen store fugler langs veien, kom vi til dammen hvor caimonene lå og latet seg. Caimon er reptiler i familie med alligatorene. Vi nærmet oss Pantanal nå, og hadde sjåføren bare PRØVD å advare meg bittelitt hadde jeg kanskje visst bedre enn å styrte ubeskyttet ut av minibussen og bort for å ta bilder av beistene. Så fort jeg var ute kom det nemlig 10-20-30 mygg mot meg som blodtørstige piler. Det var helt overveldende, de stakk OVERALT og uansett hvor mye jeg vrikket og hoppet rundt, ga de seg ikke. AAaah! Jeg følte meg heldum, sjåføren stod jo der ved siden av meg som om han ikke engang enset de tusen små udyrene som svermet rundt oss – så jeg tok på meg en anstrengt maske, og latet som jeg ga faen jeg også. (Pappa, den egenskapen fikk jeg aldri i arv, ref. alle myggene og vepsene som omtrent får gå uten visum INN i øyne, nese og munn på deg uten at du så mye som leer på en nerve…)

Sjåføren pekte på caimonene, fortalte meg noe om de som jeg ikke helt fikk tak på. Det var noe med denne, noe om at den manglet en fot på grunn av at en annen hadde bitt den av han. Jeg grøsset med tanke på hva slags krefter de har i kjevene og tennene sine, og hvordan jeg ville sett ut etter en omgang med de.

Og så knelte jeg og smilte pent. Mens myggen forsynte seg av blodet mitt. Da vi løp gjennom regndråpene tilbake til bussen, fulgte myggen med oss inn – de brukte leggene mine som fremkomstmiddel. Det var sjåføren som gjorde meg oppmerksom på det, han klasket hånda si på leggen min før han var rask med å slå igjen døren min før flere mygg fikk ta plass. I minuttene som fulgte fikk jeg så mange små liv på samvittigheten at jeg kom helt ut av tellingen. Men i og med at det faktisk var MITT blod som til slutt med spilt i slaget, føler jeg ikke så mye på dét….

De neste timene gikk med til venting. Etter det hadde gått to av dem, kom det endelig en van som skulle ta meg med innover i Pantanal. Jeg takket sjåføren for alt, kjøreturen til Pantanal skulle tross alt senere vise seg å være HØYDEPUNKTET med hele Pantanalturen (det kommer jeg til senere), og hilste på mitt nye reisefølge (FOLK, endelig!) – en jente fra Nederland. Så da ble vi to!

Turen innover i Pantanal var nesten litt spennende den også, men ikke så veldig – i og med at sjåføren min allerede hadde vist meg de mest interessante dyrene på nært hold. Vi så caimoner, capybara (bamsen på bildet over) og en papegøye jeg vanligvis forbinder med dyrebutikker hjemme. Her lever de i det fri! Mye vakrere. Kjøreturen var humpete, lang og leirete, og til slutt kom vi frem til en elv. Paraguay River skilte oss fra hostellet vårt, som lå på den andre siden. Vi krysset elven med båt, og kom til et potensielt nydelig sted med stor, grønn hage. Velkomsten var helt merkelig – eventuelt ikke-eksisterende. Vi måtte spørre oss frem til hvor vi skulle sove, og vi fikk ingen beskjeder. Ikke før senere, hvor det kom en fyr bort og sa vi skulle på båttur etter middag. Okei, sa vi, uten å vite når middagen var.

Etter middag ble det altså båttur. Eller ‘night walking’ som de så fint skryter på seg på nettsidene sine…. Men hvis 30 minutter fanget i en båt med en totalt uinteressert guide kan kalles ‘night walking’ – så er det absolutt innafor, altså! Vi kjørte båten et lite stykke nedover elven, for å lyse på caimoner med lommelykt. Øynene deres lyste tilbake på oss. Det var et trollsk absurd syn, for noen skapninger de er! Det var dessverre umulig å ta bilde av, men tro meg når jeg sier at det var vakkert. Og så ble det kveld, og natt. Rommet delte vi med 10 andre, 12 senger tilsammen. Lyset slukket klokken 9, for neste morgen var det tidlig opp!

Fortsettelse (slange og farlige fisker!) følger!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *